OVERLEGEN 1-2025 46 På slutten av 1960-tallet kom de første studiene som viste at ved å bruke tiazider for å senke et forhøyet diastolisk blodtrykk mellom 115 og 129 mmHg, kunne man forhindre alvorlige kardiovaskulære hendelser, med et number needed to treat (NNT) så lavt som 6 personer per år1. I 1971 kom Framingham-studien, som dokumenterte at kardiovaskulær sykdom hadde sammenheng med en rekke påvirkbare faktorer, og selve begrepet «risikofaktor» ble utmeislet.2 Disse tidlige studiene ble gjort på høyrisikopopulasjoner, og etter hvert har det blitt et økende fokus på lavrisikopopulasjoner – noen ganger så store at nesten hele befolkningen er omfattet av anbefalingene – med mer beskjeden effekt. I løpet av de siste 50 årene har helsevesenet i stor grad dreid fokus fra symptomer og sykdom til risikofaktorer. Flere og flere peker nå på at dette forebyggingsperspektivet er utfordrende for bærekraften i vårt offentlige helsevesen. Fra sykdomsfokus til risikofokus I en nylig publisert artikkel i BMJ av Minna Johansson et al, kalt «Sacrificing patient care for prevention: distortion of the role of general practice»3, adresseres nettopp utfordringen med at vi i iveren etter å forebygge sykdom, står i fare for å overbelaste helsetjenesten slik at det går ut over kapasiteten til å behandle de som er syke, skadde og døende – altså de oppgavene helsepersonell har hatt som sin hovedbeskjeftigelse frem til moderne tid. Hver gang det kommer anbefalinger om å utvide hvilke grupper som omfattes av retningslinjer fra ulike fagfelt, settes primærhelsetjenesten, inngangen til helsetjenesten, under press. Men ikke bare primærhelsetjenesten utfordres; hver gang intervensjonsgrenser i forhold til risiko flyttes nedover, fører det til en større strøm av pasienter inn på sykehusene, fordi de trenger avklaring av usikre funn. Nylig fikk de nye retningslinjene for behandling av primær hypertensjon fra den europeiske hjertelegeforeningen (ESC) kritikk fra allmennlegene for å være for vidtfavnende. Nye hypertensjons- anbefalinger til besvær I et debattinnlegg publisert i Dagens Medisin4 advares det mot å innføre ESC-retningslinjen i Norge før vi har mer kunnskap om de samlede konsekvensene. Innlegget er signert flere fagpersoner fra allmennmedisinske fagmiljøer, med UiB-professor Thomas Mildestvedt i spissen. De viser til at ESC-retningslinjen anbefaler årlig blodtrykksmåling hos alle voksne over 40 år, og hvert tredje år for alle under 40 år. Alle med blodtrykk over 140/90 anbefales å starte med medikamentell behandling i tillegg til livsstilintervensjon. Målet for den primærforebyggende behandlingen er å senke blodtrykket til under 130/80. Dette er langt mer inngripende enn den gjeldende retningslinjen i Norge, hvor det er mer fokus Legeforeningens fagakse Fagaksen er Legeforeningens organisering av de 46 fagmedisinske foreningene. Disse velger et faglandsråd hvor alle foreningene er representert og hvor Lis-representasjon er lovfestet. Faglandsrådet velger et fagstyre og delegater til Legeforeningens landsstyre. Fagaksen skal styrke tverrfaglig samarbeid og dialog med helsemyndigheter. Av Ståle Onsgård Sagabråten, leder av Legeforeningens fagstyre ›› Hvor skal grensene gå for at helsetjenesten ikke skal knele? Å sette inn forebyggende tiltak for å unngå sykdom og alvorlige hendelser, som kan koste helsevesenet og samfunnet dyrt å behandle, er en fascinerende tanke. Men hva om denne innsatsen tar så stor del av kapasiteten at den er i ferd med å få hele helsevesenet til å knele? Foto: Legeforeningen/Thomas B. Eckhoff
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy