OVERLEGEN 1-2025 47 på bred risikokartlegging gjennom NORRISK2-kalkulatoren, og livsstilsintervensjoner skal forsøkes først for de fleste. Fra mye til enda mer Allerede da den gjeldende retningslinjen ble lansert i 2017, ble det beregnet at omtrent 750 000 nordmenn i aldersgruppen 45–74 år var aktuelle for forebyggende behandling med legemidler. Det ble stilt spørsmål om det var riktig å bruke så stor del av helsevesenets kapasitet og økonomiske midler på en slik bred intervensjon. Nå skrus altså anbefalingene ytterligere til, og enda flere skal følges opp, dersom retningslinjen skal følges. I den kritiske artikkelen fra allmennlegene er det brukt tall fra HUNT4 (helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) for å beregne hvor mange som vil måtte trenge oppfølging: Hvis ESC-retningslinjen innføres, skal mer enn halvparten av alle over 40 år følges opp eller behandles for hypertensjon. Dette er nærmere 1,5 millioner mennesker – en femdobling i forhold til antallet pasienter som ble registrert med høyt blodtrykk hos fastlegen i 2017. – Vi kardiologer skal ikke konkludere alene, svarer Ole Christian Mjølstad, leder i Norsk cardiologisk selskap, diplomatisk i et intervju i Dagens Medisin i etterkant av allmennlegenes kronikk. Det er klokt å drøfte forslaget med andre fagmedisinske miljøer som er opptatt av hypertensjonsbehandling – spesielt med allmennlegene, som står for brorparten av oppfølgingen, og med samfunnsmedisinerne, som kan veie dette opp mot andre tiltak som krever legetid. Om man uten nøye vurdering følger anbefalingene om senkende intervensjonsgrenser og kontroller, blir det mye tid som går med på å følge opp risikofaktorene til befolkningen. Man risikerer da å bruke mye tid på noe som kaster lite av seg når det gjelder å bedre helsen til befolkningen, og tar tid bort fra de som er virkelig syke og som først og fremst trenger legenes tid og oppmerksomhet. Den aktuelle retningslinjen for hypertensjonsbehandling er bare ett av mange eksempler på hvordan utvidede retningslinjer og screeningprogrammer utfordrer bærekraften i hele helsetjenesten. Fremover vil det være avgjørende å gjøre nøye vurderinger av tidsbruken og nytten av tiltakene i alle deler av helsetjenesten – de samme mekanismene gjelder for oppfølging og etterkontroller i spesialisthelsetjenesten. Forebyggingens dilemmaer – Uansett hvor flinke vi er til å sette inn målrettede forebyggende tiltak mot høyrisikoindivider, vil det tallmessig fortsette å komme flere hendelser fra lavrisikogruppene – bare fordi denne populasjonen er så mye større. Skal vi tilby forebyggende tiltak som også omfatter lavrisikogruppene, vil det knapt være noen igjen som regnes som friske. Dette er dilemmaet i forebyggende medisin, slik professor i sosialmedisin, Steinar Krokstad, ved HUNT forskningssenter, forklarte under et seminar om medisinsk overaktivitet for noen år siden. Det å finne hvor grensene skal settes, er ikke enkelt når sammenhengen Legeforeningens fagakse – Vi kardiologer skal ikke konkludere alene, sier Ole Christian Mjølstad, leder i Norsk cardiologisk selskap. Foto: Legeforeningen/Thomas B. Eckhoff
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy