Table of Contents 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44

Overlegen nr. 1 - 2026

MARS 2026 ÅRGANG 26 1

12 Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 of@legeforeningen.no www.legeforeningen.no/of Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Ståle Clementsen, Iver Koppen og Tor Martin Nilsen Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Forsidebilde: Hornugle på jakt i Åfjord Foto: Jon Helle Opplag: 14.350 eks. ISSN 2535-8006 (online) ISSN 1503-2663 (trykt utg.) Grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige Frist for innlegg til neste utgave 1. mai 2026 26 18 Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon 3 4 6 8 10 12 16 18 21 22 23 24 26 28 30 32 34 36 37 38 39 40 42 6 https://overlegen.digital/ Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift. SVANEMERKET NO - 1430 Kjære kolleger Når systemfeil blir klinisk virkelighet Nå kan alt skje Hva slags helsereform trenger vi egentlig? Stortinget vil ha ny finansieringsmodell for sykehus: – Viktig gjennomslag Finansieringen av nye sykehusbygg går langt over streken Store kutt i stort sykehus Når «bærekraft» blir gevinstkrav – og endringen treffer klinikken Kutt gir frykt for et ulikt helsetilbud i Trøndelag Kutt og kuttforslag i Telemark Lille Pia som ønsket seg et lekehus Effektivisering som virker Færre overleger forsker. Det burde bekymre oss mer enn det gjør Investering i fremtidens leger kan bli nedprioritert når LIS1-finansieringen endres Vil Direktoratet for medisinske produkter tilrå å justere prisgrensen for Nye metoder? Høyesterettsdom om innsyn i behandlernavn Oppsigelse ved langvarig sykefravær Gjennomslag i overtidssaken – Spekter ga seg! «Haukugla» Et enstemmig storting gir full støtte til Legeforeningen om taushetsplikt Helsetalen 2026: – Reell involvering gir god pasientbehandling Overlegeforeningens vårkurs i Oslo Prosjekt X(-Ray) kan gi kunnskap

Dylans tekst er tidløs, men passer kanskje enda bedre akkurat nå. Det er apokalyptiske tider – og hva kan man da gripe fatt i for å skrive noe vettugt til kollegene? Alt blir støv, liksom. Krig i mange former, tap av etablerte samfunnsstrukturer, sannheten finnes ikke lenger – og man kommer unna med hva som helst i det offentlige rom, både nasjonalt og internasjonalt. Dessuten er mye av det som føles naturlig å trekke frem av kritikkverdige forhold på vår egen arena, allerede debattert i dette forumet. Selv om verden «raser sammen», opphører ikke hverdagen i foretakene og primærhelsetjenesten å levere rikelig næring til redaksjonen. Vi har i Norge kunnet opprettholde et godt selvbilde. I kraft av historien og økende rikdom har vi hatt følelsen av å ha «styr på det» på hjemmebane – stort sett. Vi har også hatt ambisjon om å etablere oss som en humanitær stormakt, til tross for et folketall som enkelte storbyer globalt overgår. Tilliten har vært vårt gull, slik som i de andre nordiske landene. Opp gjennom etterkrigstiden har selvbildet sjelden blitt mer utfordret enn at vi kunne si på TV at «det er typisk norsk å være god». Den nyttårstalen er en stund siden, men vi har ment det fortsatt. Inntil nå, hvor vi de siste ukene har måttet se oss selv grundig i speilet. Tilbake til helsetjenesten. «Dei vil alltid klaga og kyta», skrev Ivar Aasen på 1800-tallet, med henvisning til at «alt ganga so seint». I vår tid passer dette fortsatt godt. Vi klager – selv om kanskje vårt største problem er at ting også går for fort, slik som ved innføringen av foretaksmodellen. For 25 år siden ble den vedtatt i stort tempo, for at motkrefter ikke skulle få anledning til å konsolidere seg (Stoltenbergs eget utsagn i sin bok). Motargumentene har vært der like lenge som modellen, og har vokst seg sterkere. Ved et par anledninger har opposisjonspartier gått til valg på å utrede alternativer. Intet har skjedd; alt har endt i røyklagte tilbaketog. Man kan spørre seg hvilke «motkrefter» politikere får øye på når de selv kommer i posisjon. Det går i alle fall svært sakte å reversere modellen. Er det vår egen elite – helseadelen – som fortsatt parerer alle reformforsøk? Uttrykket er Rune Slagstads, som tidligere har presentert det både her og andre steder. Denne høsten har eksponert vrangsiden av styringsmodellen til fulle. Som flere artikler i dette nummeret dokumenterer, er det særlig finansieringsdelen som fører til stor gjeld og gradvis forvitring av tjenesten. Vedvarende budsjettubalanse medfører endeløse innsparinger år etter år, og vi er kommet dit at man, med henvisning til den alvorlige situasjonen, må kutte tilbud. Økonomiavdelinger stiller spørsmål ved enkeltbehandlinger, regionale foretak legger ned avdelinger og sykehus som leverer etterspurte tjenester på høyt nivå. Nye sykehus slankes underveis i realiseringen fordi økonomien strammer seg til. Historiene om dysfunksjonelle sengeposter, intensivavdelinger og akuttmottak er mange. Eksemplene fra Nye Drammen og et bare delvis fullført Nye Stavanger er ferske. Vi har denne høsten sett at «alle partier» har forstått alvoret og ønsker vesentlige endringer. De er uenige om hva og hvordan, men Stortinget har samlet seg om å utrede alternative finansieringsmodeller. Helsereformutvalget skal levere sin innstilling i november 2026. Utvalget arbeider ikke i et vakuum, og det som kommer frem offentlig kan få betydning. Overlegeforeningen har pekt på at ikke alt er galt ved dagens modell – men at finansieringen er det grunnleggende problemet. Begrensede korrigeringer kan derfor være bedre enn en fullstendig omveltning; en henstilling om ikke å kaste barnet ut med badevannet. I denne konteksten bør vi kanskje være varsomme med å spille for ivrig ut at vi egentlig har tilstrekkelige ressurser. OUS-direktørens utspill, der han legger til grunn at man relativt enkelt kan hente inn åtte milliarder kroner innenfor eget budsjett – midler som antagelig i dag brukes på behandling med begrenset effekt – er prisverdig selvransakelse. Samtidig er vi usikre på hvor lavthengende disse fruktene faktisk er, og om 60–30–10-formelen gir et dekkende bilde. Uansett vil det ta tid å realisere slike beløp. Den umiddelbare effekten kan fort bli at politikernes oppfatning forsterkes: at helsetjenesten allerede har mer enn nok ressurser. Da blir konklusjonen lett at det ikke er noe galt med finansieringen – og fisken glipper igjen. • OVERLEGEN 3-2025 3 The Times They Are A-Changin’ Kjære kolleger

OVERLEGEN 1-2026 4 Av Overlegeforeningens leder Ståle Clementsen ›› SPALTEN TIL OF-LEDEREN Økonomiske modeller kan diskuteres lenge. Når konsekvensene treffer hverdagen – i vaktrommet, i poliklinikken, på operasjonsstuen og i sengepostene – blir de umulige å overse. Dette nummeret av Overlegen tar blant annet for seg hvordan dagens sykehusfinansiering nå gir direkte utslag i pasientbehandling, arbeidsmiljø og faglig handlingsrom. Hva skjer når sykehusenes økonomiske rammer presses så hardt at det går ut over bemanning, kapasitet og funksjonelle bygg? Og hvorfor markerer Stortingets nylige vedtak et nødvendig veiskille? Systemsvikt er lett å diskutere i abstrakte termer, men vi ser nå i praksis hva det medfører. Sykehus som må redusere stillinger for å håndtere renter og avdrag. Nybygg som tas i bruk uten tilstrekkelige arealer, uten pauserom og med løsninger som allerede fremstår utilstrekkelige for forsvarlig drift. Fagmiljøer som pålegges «omstilling» - ikke fordi pasientbehovene endrer seg, men fordi regnskapet ikke går opp. Det blir flere møter, flere tiltak, flere rapporter – og mindre tid til pasienten. Dette er ikke først og fremst sviktende ledelse lokalt. Det er konsekvenser av en finansieringsmodell som skyver risiko nedover i organisasjonen – helt inn i pasientbehandlingen. Når store investeringer i sykehusbygg finansieres innenfor de samme rammene som løpende drift, blir kapitalkostnader håndtert gjennom kutt i aktivitet, bemanning og utvikling. Kostnadssjokket kommer når byggene tas i bruk, og det lar seg ikke effektivisere bort uten at det rammer pasienter og arbeidsmiljø. For leger i klinikken oppleves dette som en vedvarende innsnevring av handlingsrommet. Det starter ofte stille: en ubesatt stilling som ikke lyses ut, en sengepost som «midlertidig» går ned i kapasitet, en venteliste som vokser. Så blir det et mønster: Færre kolleger å dele ansvaret med, mindre mulighet til fordypning, mindre rom for faglig utvikling. Og til slutt: En arbeidshverdag der man stadig oftere må velge mellom det som er faglig riktig og det som er økonomisk mulig. Samtidig øker behovene: flere eldre pasienter, mer komplekse forløp og høyere krav til kvalitet og beredskap. I et slikt landskap burde investeringer i bygg og infrastruktur være et middel for å styrke pasienttilbudet. I stedet oppleves de som en belastning som tappes av driften. Det er i dette bildet Stortingets nylige vedtak må forstås. Et bredt flertall har åpnet for å utrede en ny finansieringsmodell der drift og investeringer skilles tydeligere og der staten tar et større ansvar for konsekvensene av politiske investeringsbeslutninger. At minst ett alternativ skal innebære et slikt skille, er viktig. Det samme er bestillingen om å se på lånevilkår og rentemargin. Dette er ikke teknikaliteter; det er mekanismer som avgjør om et sykehus får råd til folk, utstyr og pasientnær drift. Det beste utfallet er en løsning som forankres bredt politisk og som kan stå seg over tid. Sykehus bygges for generasjoner, ikke for én budsjettrunde. Men tiden er knapp. Konsekvensene av dagens modell utspiller seg nå. I klinikken. Hver dag. Det som brytes ned gjennom vedvarende økonomisk press – fagmiljøer, tillit og bærekraftige arbeidsforhold – lar seg ikke enkelt gjenoppbygge senere. Nettopp derfor må kursen korrigeres før regningen blir så høy at den betales med pasientbehandling som innsats. • Når systemfeil blir klinisk virkelighet Sykehus bygges for generasjoner, ikke for én budsjettrunde. Men tiden er knapp. Konsekvensene av dagens modell utspiller seg nå. I klinikken. Hver dag.

PP-VYN-NOR-0978 | Utarbeidet 01.2026 *ATTR-CM=transtyretin amyloid kardiomyopati,^RWE=Real World Evidence PP-VYN-NOR-0978 | Utarbeidet 01.2026 Pfizer AS - Postboks 3, 1324 Lysaker - www.pfizer.no ATTR-CM* BEHANDLING MED DOKUMENTERT EFFEKT PÅ OVERLEVELSE1,4 VYNDAQEL® ATTR-CM behandling med 5 års overlevelsesdata1 RWE bekrefter effekt- og sikkerhetsprofil2,^ Peroral, en gang daglig3 Se et variert utvalg av foredrag som dekker ulike emner innen kardiologi ▼Vyndaqel® (tafamidis) 61 mg er indisert til behandling av villtype eller arvelig transtyretin amyloid kardiomyopati (ATTR-CM). Anbefalt dosering er 1 kapsel 1 gang daglig. Forsiktighet anbefales ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Kan gi interaksjoner ved klinisk relevante konsentrasjoner med BCRP-substrater (f.eks. metotreksat, rosuvastatin, imatinib). Utvalgte bivirkninger: Økte verdier i leverfunksjonsprøver og reduksjon i tyroksin kan forekomme. Pris: Det er fremforhandlet en konfidensiell, kostnadseffektiv pris til norske helseforetak og enkelte private sykehus. Denne er betydelig lavere enn maksimal utsalgspris i apotek, som er kr 129 737,10. Pakning: Myke kapsler, 30 stk. Reseptgruppe: C. Finansiering: H-resept. ICD10: E85 Kriterier for forskrivning på H-resept: • Oppstart av behandling kan kun gjøres av kardiolog med erfaring i behandling av transtyretin amyloidose (ATTR), ansatt ved universitetssykehus eller annet helseforetak med kardiologisk enhet med kompetanse på behandling for denne pasientgruppen. • Pasienten må ha en sikkert diagnostisert ATTR kardiomyopati, vanligvis med nukleærmedisinsk påvist amyloid i myokard. Pasienten skal ved oppstart være i NYHA-klasse I eller II. • Pasienten skal ha en forventet gjenstående levetid betydelig over 18 måneder. • Ved progresjon til vedvarende (minst 6 måneder) NYHA-klasse III, skal beslutning om å fortsette behandlingen tas i samråd med kardiolog med erfaring i behandling av ATTR, ansatt ved universitetssykehus eller annet helseforetak med kardiologisk enhet med kompetanse på behandling for denne pasientgruppen. • Ved rask progresjon til vedvarende NYHA-klasse III i løpet av 6 måneder etter initiert behandling, bør behandlingen avsluttes. Før forskrivning, konsulter preparatomtalen på www.legemiddelsok.no 1. Eliott P, Drachman BM, Gottlieb SS, et al. Long-term survival with tafamidis in patients with transthyretin amyloid cardiomyopathy. Circ Heart Fail. 2022;15:e008193. doi:10.1161/ CIRCHEARTFAILURE.120.008193. 2. Garcia-Pavia P, Kristen A, Drachman B. Survival in a Real-World Cohort of Patients With Transthyretin Amyloid Cardiomyopathy Treated With Tafamidis: An Analysis From the Transthyretin Amyloidosis Outcomes Survey (THAOS). J Card Fail. 2025 Mar;31(3):525-533. 3. Vyndaqel SPC. 4. Maurer MS, Schwartz JH, Gundapaneni B, et al. Tafamidis treatment for patients with transthyretin amyloid cardiomyopathy. N Engl J Med. 2018;379(11):1007-1016.

OVERLEGEN 1-2026 6 ASLAK BONDE I OVERLEGEN I januar og februar gikk det knapt en uke på Stortinget uten at det oppsto en slags krise i sykehuspolitikken. Noen av dem ble avverget i 12. time, andre ble eskalert. I flere partier ble standpunkt frafalt eller endret i siste liten. Resultatet er at det har oppstått en uforutsigbarhet i sykehusstyringen som er historisk stor. Den rammer styrene i helseforetakene, helsedepartementet og antageligvis også helsereformutvalget. Dette utvalget, som har fått beskjed om å tenke stort og fritt, kan oppleve at stortingsflertallet legger ned veto mot det meste av fritenkningen allerede før utvalget får levert sin innstilling. En forbeholden sammenfatning av det som har skjedd hittil denne vinteren er at helseminister Jan Christian Vestre har mistet kontrollen på sykehusstyringen. Han har frem til dette året kunnet basere seg på at de mange partiene som er imot foretaksmodellen ikke ville klare å samordne seg. Nå klarer de det av og til. Forbeholdet i observasjonen dreier seg om at det ikke skjer hver gang. MDG, Rødt og SV har av og til hjulpet Vestre med å gjenvinne kontroll. Akkurat hvorfor de har gjort det, er ikke enkelt å si. Dypest sett er det antagelig kampen om historiefortellingen som betyr noe. Hvem har ansvaret? Regjeringen vil fortelle at opposisjonen er uansvarlig, og at den fatter vedtak som den vet det ikke er penger til å finansiere. Opposisjonspartiene mener regjeringen opptrer uansvarlig fordi den nekter å inngå andre avtaler i Stortinget enn den ene som gjelder statsbudsjettet. Støre- regjeringen kan ikke levere trygg styring, når den insisterer på å kjøre slalåm i Stortinget. Ekstra diffust blir bildet fordi opposisjonspartiene konkurrerer med hverandre. Det gjelder å fremstå for velgerne som den mest effektive utfordreren av regjeringen i sykehuspolitikken. Dersom vi flytter blikket fra Stortinget til den virkeligheten sykehuspolitikerne baler med, er det ikke tvil om den viktigste årsaken til at det er blitt så mye spill i Stortinget. Det er økonomi. Sykehusbudsjettene er blitt så stramme at alle opposisjonspartier har et stort behov for å vise handlekraft. Når det åpnes et splitter nytt sykehus i Drammen uten pauserom, så kobler alle andre enn Vestre og hans folk det til styringsmodellen. Helseforetaket spinker og sparer på nybygg for å unngå at lånekostnaden tar en for stor del av driftsbudsjettet. Helseministeren gjentar og gjentar at det ikke blir mer penger til sykehus, om man endrer styringsmodellen, men han blir ikke lenger trodd av andre enn Høyre. Det er rett og slett ikke tenkelig at en offentlig byggherre ville ha droppet pauserom og garderobeskap (opprinnelig forslag i Østfold), dersom formålet med å bygge «bare» var å lage et funksjonelt sykehusbygg. Da ville man jo blitt målt på byggets kvalitet. Når man ikke klarer å fullføre sykehusutbyggingen i Stavanger, er det også nesten ufattelig, om man sammen- ligner med annen offentlig bygg og anleggsvirksomhet. Kostnadssprekk i den sektoren blir nesten alltid møtt med at man gjør jobben ferdig. Konsekvensen er heller at det blir vanskeligere å få gjennomslag for nye bygg- og anleggsprosjekter. Så kan Vestre svare med at finansdepartementet ville ha svart på overskridelser i sykehusprosjektene med å foreslå kraftige kutt i overføringene til sykehusenes drift. Men det er det også svært få opposisjonspartier som tror på. Kuttene ville blitt så store at konsekvensene ikke ville ha vært til å bære for en regjering som søkte gjenvalg. Når Arbeiderpartiets helsepolitikere blir presentert for slike resonnementer, svarer de at opposisjonspartiene til syvende og sist heller ikke er interessert i å bruke mer penger på sykehus. Selv om noen av dem gir mer enn regjeringen i sine alternative budsjetter, så er de summene uforpliktende. Erfaringen fra Solberg-regjeringen, og fra Aps mange budsjettsamtaler med Sp og SV, er at de fleste partier har saker som de prioriterer høyere enn sykehusøkonomi. Det som skjer i Stortinget nå, er at opposisjonspartiene setter søkelyset på struktur og organisering for å slippe å snakke om penger. Det kan være riktig, men det vil ikke helseminister Jan Christian Vestre få demonstrert før tidligst etter et mulig regjeringsskifte i 2029. Frem til da må han leve med at Ap, og Ap alene, er ansvarlig for de stramme sykehusbudsjettene. Nå kan alt skje Ingenting er mer uforutsigbart i det nye Stortinget enn sykehuspolitikken. Det er mulig at det som nå ser ut som kaos kan bli avløst av økte bevilgninger. Av Aslak Bonde, kommentator og frittstående politisk analytiker ››

OVERLEGEN 1-2026 7 ASLAK BONDE I OVERLEGEN Det er en vanskelig situasjon å være i, men det kan også være en mulighet for helseministeren. I budsjettkonferansen i starten av mars kan han, med sørgelig god dokumentasjon, fortelle sine kolleger at han er i ferd med å miste kontrollen på sykehuspolitikken, og at regjeringen kan bli presset av Stortinget til å reformere styringssystemet for sykehusene før helsereformutvalget kommer med sin anbefaling. En måte å unngå det på er at regjeringen allerede i forslaget til revidert nasjonalbudsjett i mai viser vilje til å putte mer penger inn i sykehussektoren. Man kan bruke noen penger nå – for å avhjelpe akutte problemer, og å kompensere for de merutgiftene som følger av at Stortinget presset frem en annullering av anbudsprosesser for rehabilitering. I tillegg kan man si at regjeringen er innstilt på å bevilge ekstra for å finansiere den helsereformen som kan komme allerede i 2027. Kanskje, men bare kanskje, kan det roe minst ett av de rødgrønne opposisjonspartiene. Da kan Vestre gjenvinne kontrollen. • Når det åpnes et splitter nytt sykehus i Drammen uten pauserom, så kobler alle andre enn Vestre og hans folk det til styringsmodellen.

OVERLEGEN 1-2026 8 ›› Norsk helsetjeneste presterer på mange områder i verdenstoppen. Reformarbeidet bør derfor ikke ta utgangspunkt i en forestilling om systemsvikt, men i hvordan dagens struktur kan videreutvikles uten å svekke det som fungerer. Overlegeforeningen vurderer at dagens todelte tjeneste i hovedsak fungerer og at en sammenslåing av nivåene snarere kan skape større og mer krevende organisasjoner med lengre styringslinjer. Utfordringene framover handler i større grad om demografi, oppgavefordeling og bærekraft. De første etterkrigskullene fyller 80 år i 2026, og flere eldre med sammensatte lidelser vil prege tjenestebehovet i årene som kommer. Samtidig overføres stadig flere oppgaver fra sykehus til kommuner, uten at ressurser og kompetanse alltid følger med. En framtidig organisering må innrettes slik at vi stadig er i stand til å ivareta behovene til pasientene ute i kommunene. Å bygge fra nederste ledd Reformdebatter tar ofte utgangspunkt i tjenestene sett fra oven. Overlegeforeningen anser det som mer hensiktsmessig å ta utgangspunkt i hvordan pasientenes behov best kan dekkes; altså en organisering av tjenest- ene nedenfra og opp. Kommunal helsetjeneste og fastleger leverer i det daglige tilbudet til innbyggerne. Analyser viser at de fleste pasientforløp både starter og avsluttes ved samme sykehus. Kommunalhelsetjenesten og lokalsykehusene håndterer dermed hoveddelen av akutte tilstander i befolkningen. Utviklingen mot kortere liggetid og tidligere utskriving har imidlertid ført til at flere pasienter blir avhengige av oppfølging på flere nivåer. Intensjonen er effektivisering, men erfaringen er ofte mer fragmenterte forløp, flere overganger mellom tjenestenivåene og økt samlet ressursbruk. Når styringen flytter seg bort fra klinikken Ved reformene rundt årtusenskiftet fikk styringsidealer hentet fra ledelse av kommersielle virksomheter fotfeste i sykehusene. Overlegeforeningen mener denne tilnærmingen i begrenset grad er egnet for en kunnskapsorganisasjon hvor faglig skjønn og pasientansvar er grunnleggende. Erfaringen fra klinikken er ofte at god fagutøvelse og god økonomi henger sammen. Samorganisering av flere sykehus i helseforetak kan bidra til svekket stedlig ledelse, skjev ressursfordeling og økt konfliktnivå. Avstanden mellom beslutningstakere og behandlingsmiljøer gjør det vanskeligere å tilpasse tjenesten til lokale behov og kan svekke opplevelsen av ansvar og eierskap hos ansatte. Investeringer som presser driften Hvordan sykehusinvesteringer finansieres, er blitt en sentral utfordring. Når kapitalkostnader i stor grad belastes driftsbudsjettene, må dette balanseres med kutt i driftskostnader. Men nye bygg er ikke vesentlig mere effektive enn gamle. Resultatet er utarming av driftsbudsjettene. Overlegeforeningen mener at dagens organisering hvor regnskapsloven gjelder i sykehusene medfører vesentlig ulemper. Investeringer og drift bør skilles tydeligere, og investeringsrisiko i større grad håndteres på statlig nivå. Det vil gi sykehusledelsen bedre handlingsrom til å prioritere kjerneoppgaven: pasientbehandling. Hva bør videreføres og styrkes Samtidig som behovet for justeringer er tydelig, er det etter Overlegeforeningens syn avgjørende å ta vare på strukturene som allerede fungerer godt. I reformdiskusjoner får behovet for endring ofte størst oppmerksomhet. Overlegeforeningen vil understreke at flere av bærebjelkene i dagens helsetjeneste fungerer godt og bør videreføres og forsterkes. LEON-prinsippet – at pasienter skal behandles på laveste effektive omsorgsnivå – har over tid bidratt til en hensiktsmessig arbeidsdeling. En sterk Hva slags helsereform trenger vi egentlig? Debatten om en ny helsereform er i gang. Ambisjonene er store, og mandatet er bredt. Når helsetjenesten igjen skal vurderes på systemnivå, er det naturlig å spørre om hva som er problemene i dagens organisering og hvilket behov tjenestene skal løse i årene som kommer. Artikkelen bygger på Overlegeforeningens høringsinnspill til arbeidet med Helsereformutvalget, og sammenfatter hovedvurderingene i en redaksjonell form. Av Ståle Clementsen, på vegne av styret i Overlegeforeningen

OVERLEGEN 1-2026 9 fastlegeordning, organisert i kommunene og tett på befolkningen, er avgjørende både for pasientkontinuitet og for å avlaste spesialisthelsetjenesten. Avtalespesialistene spiller samtidig en viktig rolle ved å tilby spesialisthelsetjenester utenfor sykehus og bidra til desentralisering av tilbudet. Et desentralisert sykehustilbud med lokalsykehus som kan håndtere vanlige og akutte tilstander, er etter Overlegeforeningens syn en forutsetning for kvalitet, beredskap og likeverdig tilgang til helsetjenester. Nasjonale ordninger som fritt sykehusvalg og etablerte systemer for gjestepasientoppgjør har bidratt til fleksibilitet og bedre utnyttelse av samlet kapasitet. Disse elementene bør fortsatt utgjøre grunnstrukturen i helsetjenesten. Tydeligere ansvar – færre overganger Bedre samhandling har vært et mål i flere reformer, men utfordringene består. Løsningen ligger etter Overlegeforeningens syn ikke primært i flere samarbeidsarenaer, men i tydeligere ansvar og færre organisatoriske overganger. Flere akutt-pasienter bør kunne sluttbehandles på sykehus uten behov for overføring kommunale døgnplasser. Sykehusene må samtidig innrettes for i sterkere grad å understøtte behandlingsforløpene i kommunene. Dette forutsetter digitale arbeidsflater og tilhørende finansieringsordninger. Sterkere lokalsykehus, kortere styringslinjer og økt lokal beslutningsmyndighet kan bidra til bedre kvalitet og mer effektiv ressursbruk. Samtidig må kommunene settes bedre i stand til å håndtere den betydelige oppgaveveksten som kommer. LEON-prinsippet, en sterk fastlegeordning, avtalespesialister og et desentralisert sykehustilbud bør fortsatt utgjøre grunnstammen i norsk helsetjeneste. Reform må starte med pasienten En ny helsereform bør ikke først og fremst handle om organisatoriske kart, men om pasientforløp. Organiseringen må tegnes fra pasientens ståsted – ikke fra styringsnivåenes perspektiv. Helsetjenesten står overfor reelle utfordringer: flere eldre, økende spesialisering, økonomisk press og kraftig behovsvekst i kommunene. Reformarbeidet bør ta utgangspunkt i de konkrete utfordringene i dagens organisering og de endrede behovene tjenesten vil møte kommende år. Store strukturelle endringer kan få utilsiktede konsekvenser dersom de ikke bygger på analyser av utfordringsbildet og erfaringene fra dagens organisering. For Overlegeforeningen er målet ikke en helsetjeneste som stadig organiseres på nytt, men en tjeneste som gis rammer til å utvikle fag, ansvar og kvalitet der pasientbehandlingen faktisk skjer. • Les vårt innspill til arbeidet med Helsereformutvalget her

OVERLEGEN 1-2026 10 ›› – Dette er et etterlengtet grep for å redusere kuttpresset og sikre mer forutsigbare rammer for pasienttilbudet. Det er viktig å sikre sykehusenes evne til å planlegge, bygge og investere uten at det går utover pasientbehandling og ansattes arbeidsvilkår, sier president Anne-Karin Rime. Vedtaket kommer etter at helse- og omsorgskomiteen behandlet saken i starten av februar. Flertallet i komiteen, som støttet Frps opprinnelige forslag, viste eksplisitt til Legeforeningens høringsinnspill. De pekte blant annet på at gjeldsbelastningen og rentekostnadene kan få en «snøballeffekt» som gjør det stadig vanskeligere å opprettholde tilfredsstillende drift, og at dette kan gå utover pasienttilbudet. Finansiering over statsbudsjettet Før dagens stortingsbehandling fikk Ap med seg Høyre, SV og Rødt om et nytt forslag som innebærer mye av det samme som Frp foreslo: «Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til en ny helthetlig finansieringsmodell for sykehus som sikrer at sykehusinvesteringer ikke skal gå på bekostning av driften av sykehusene. Stortinget ber om at minst et av alternativene som legges frem innebærer å skille drift og investeringer, at nye sykehusbygg skal besluttes av Stortinget og helt eller delvis finansieres over statsbudsjettet.» – Dette er en viktig sak vi har jobbet for i mange år. Vi er derfor glade for at Frp har løftet problemstillingen og at Stortinget ønsker en ny finansieringsmodell. Det er nå bred politisk enighet om at dagens modell er dysfunksjonell og at regjeringen må gjøre endringer, sier Ståle Clementsen, leder i Overlegeforeningen. Må også øke bevilgningene til sykehusene Legeforeningen har vært klar på at det må skilles tydeligere mellom to ulike behov: • Daglig drift og pasientbehandling, som må ha stabile og forutsigbare rammer. • Store investeringer som sykehusbygg, som ikke kan bæres av stadig strammere driftsbudsjetter. Rime understreker at å skille drift og investeringer ikke nødvendigvis krever en stor omlegging av helseforetaksmodellen. Dette kan gjennomføres innenfor dagens system. – Skal dette bli en reell forbedring, må det gjøres rettferdig for sykehus som allerede har tatt store investeringsløft. I første omgang er det helt avgjørende at vi får gjort noe med den krevende gjeldssituasjonen. En ny finansieringsmodell er et viktig steg mot mer forutsigbarhet, men løser ikke alt. Stortinget må også følge opp med å prioritere sykehusbudsjettene høyere, avslutter Anne-Karin Rime. • Stortinget vil ha ny finansieringsmodell for sykehus: – Viktig gjennomslag Stortinget vedtok 12. februar at regjeringen skal fremme forslag om en ny helhetlig finansieringsmodell for sykehus, som sikrer at investeringer ikke skal gå på bekostning av drift. Vedtaket er et viktig gjennomslag for noe Overlegeforeningen og Legeforeningen har jobbet for lenge. Av Knut E. Braaten, Legeforeningen Anne-Karin Rime. Ståle Clementsen.

Signifikant bedre OS vs ASCT + CIT. 91% av pasientene som fikk IMBRUVICA® + CIT var fortsatt i live etter 3 års oppfølging vs 85% for ASCT + CIT (p=0.0041, hazard ratio 0.59)2 Flere pasienter uten tilbakefall Failure Free Survival (FFS): 86% uten tilbakefall for IMBRUVICA® + CIT vs 72% for ASCT + CIT (Non-superiority data for ASCT + CIT vs IMBRUVICA® + CIT p=0,9979 HR 1,77) men også retrospektivt kalkulert og viste da signifikant superiority for IMBRUVICA® + CIT vs ASCT + CIT (p=0.0102)3 91 Mantelcellelymfom (MCL) TRIANGLE STUDIEN VISER AT IMBRUVICA® + CIT* VED MCL ER EN NY OG FORBEDRET BEHANDLINGSMULIGHET SOM KAN ERSTATTE ASCT *1-3 NY INDIKASJON MCL 1. LINJE1 *CIT; kjemoimmunterapi. ASCT; Autolog stamcelletransplantasjon Les mer om IMBRUVICA® UTVALGT PRODUKT- OG SIKKERHETSINFORMASJON FOR IMBRUVICA® (IBRUTINIB) Indikasjoner: IMBRUVICA® i kombinasjon med rituksimab, cyklofosfamid, doksorubicin, vinkristin og prednisolon (IMBRUVICA® + R CHOP) alternerende med R-DHAP (eller R-DHAOx) uten IMBRUVICA®, etterfulgt av IMBRUVICA® som monoterapi, er indisert til behandling av voksne pasienter med tidligere ubehandlet mantelcellelymfom (MCL) som vil være kvalifisert for autolog stamcelletransplantasjon (ASCT). Som monoterapi til behandling av voksne med residiverende eller refraktær mantelcellelymfom (MCL). Som monoterapi eller i kombinasjon med rituksimab eller obinutuzumab eller venetoklaks til behandling av voksne med tidligere ubehandlet kronisk lymfatisk leukemi (KLL). Som monoterapi eller i kombinasjon med bendamustin og rituksimab (BR) til behandling av voksne med KLL som har fått minst én tidligere behandling. Som monoterapi til behandling av voksne med Waldenströms makroglobulinemi (WM) som har fått minst én tidligere behandling, eller som førstelinjebehandling hos pasienter som ikke er egnet for kjemoimmunterapi. I kombinasjon med rituksimab til behandling av voksne med WM. Dosering og administrasjonsmåte: Behandlingen skal innledes av og gjennomføres under tilsyn av lege med erfaring ibruk av legemidler mot kreft. Kronisk lymfatisk leukemi (KLL): Voksne: Anbefalt dose, enten som monoterapi eller i kombinasjon, er 420 mg 1 gang daglig. Tidsbegrenset behandling av KLL1.linje i kombinasjon med venetoklaks gis først som 3 sykluser med 420 mg IMBRUVICA® monoterapi og deretter 12 sykluser i kombinasjon. Ved de andre KLL indikasjoner skal man fortsette til sykdomsprogresjon eller til pasienten ikke lenger tolererer behandlingen. Waldenströms makroglobulinemi (WM): Voksne: Anbefalt dose er 420 mg 1 gang daglig til progresjon. Ved kombinasjon med anti-CD20-behandling, anbefales det å gi ibrutinib før anti-CD20-behandling når de gis på samme dag. Mantelcellelymfom (MCL): Voksne: Anbefalt dose ved R/R MCL er 560 mg 1 gang daglig til progresjon.Ved tidligere ubehandlet MCL gis vedlikeholdsbehandling 24 sykluser med IMBRUVICA® 560 mg etter IMBRUVICA® + R-CHOP Forsiktighetsregler: Blødningsrelaterte hendelser: Spesiell forsiktighet ved antikoagulasjonsbehandling. Warfarin/ vitamin K-antagonister skal ikke gis samtidig med IMBRUVICA®, og fiskeolje og vitamin E-preparater skal unngås. Atrieflimmer/-flutter, ventrikulær arytmi eller hjertesvikt: Fatale og alvorlige hjertearytmier og hjertesvikt har forekommet hos pasienter behandlet med IMBRUVICA®. Pasienter med høy alder, Eastern Cooperative Oncology Group (ECOG funksjonsstatus ≥ 2 eller samtidig hjertesykdom kan ha høyere risiko for hendelser, inkludert plutselige, fatale hjertehendelser. Ved eksisterende atrieflimmer som krever antikoagulasjonsbehandling bør oppstart med andre Janssen-Cilag AS | Postboks 144, NO-1325 Lysaker | +47 24 12 65 00 jacno@its.jnj.com | jnjmedicalcloud.no CP-552764 behandlingsalternativer vurderes. Ved eksisterende relevante risikofaktorer for hjertehendelser, eller utvikling under behandling, bør nytte/risiko evalueres, og andre alternativer eller samtidig antikoagulasjonsbehandling vurderes. Ved tegn/symptomer på ventrikulær takyarytmi skal behandling midlertidig seponeres. Ved grad 2 hjertesvikt skal IMBRUVICA® holdes tilbake inntil hjertehendelser når grad 1 eller baseline verdier. Virusreaktivering: Hepatitt B-virus (HBV)-status bør fastslås før behandlingsoppstart. Ved positiv hepatitt B-serologi, bør pasienten overvåkes og behandles for å forebygge hepatitt B-reaktivering. Bivirkninger: Vanligste bivirkninger (≥ 20 %): Artralgi, blødninger, blåmerker, diaré, kvalme, muskel-skjelettsmerter, nøytropeni, trombocytopeni, øvre luftveisinfeksjon og utslett.Vanligste grad 3/4 bivirkninger (≥5 %): Hypertensjon, lymfocytose, nøytropeni, pneumoni og trombocytopeni. Interaksjoner og dosejustering: Samtidig bruk av moderate til sterke CYP 3A4-hemmere/-induktorer kan gi hhv. økt eller redusert eksponering for IMBRUVICA®, og dosejustering eller midlertidig seponering kan være nødvendig. Kontraindikasjoner: Preparater som inneholder johannesurt. Pakninger og priser: 140 mg: 28 stk.1 (endose) 22 912,80. 280 mg: 28 stk.1 (endose) 45 268,00. 420 mg: 28 stk.1 (endose) 68 323,80. 560 mg: 28 stk.1 (endose) 94 010,60. Refusjon: 1H-resept: L01E L01_1 Ibrutinib. Refusjonsberettiget bruk: Der det er utarbeidet nasjonale handlingsprogrammer/nasjonal faglige retningslinjer og/eller anbefalinger fra RHF/LIS spesialistgruppe skal rekvirering gjøres i tråd med disse. Vilkår: 216 Refusjon ytes kun etter resept fra sykehuslege eller avtalespesialist. Basert på SPC godkjent av DMP/EMEA 09/2025 CP-537014 Referanser: 1. IMBRUVICA® SPC 09/2025. 2. Dreyling M et al. Role of Autologous Stem Cell Transplantation in the Context of Ibrutinib-Containing First-Line Treatment in Younger Patients with Mantle Cell Lymphoma: Results from the Randomized Triangle Trial By the European MCL Network. Blood (2024) 144 (Supplement 1): 240. https://doi.org/10.1182/blood-2024-200735. 3. Dreyling M, et al. Lancet. 2024;403 (10441):2293–2306. Dreyling M, Doorduijn J, Gine` E , et al. TRIANGLE; a three-arm, randomised, open-label, phase 3 superiority trial of the European Mantle Cell Lymphoma Network. Lancet. 2024;403 (10441):2293–2306

OVERLEGEN 1-2026 12 ›› Strekens funksjon i statsbudsjettet Når vi snakker om statsbudsjettet, mener vi stort sett det som foregår «over streken». Dette gjelder ordinære statlige utgifter, som for eksempel bevilgninger til helseregionene. Disse utgiftene dekkes av inntekter som også føres «over streken», noe som i hovedsak utgjøres av statens skatteinntekter og overføringer fra oljefondet. Når det snakkes om utgifter over- og under streken, går skillet på om utgiftene forventes å ha en direkte finansiell avkastning til staten. Utgifter som finansieres «under streken», forventes å ha direkte finansiell avkastning, omtrent på nivå med hva private investorer kunne forventet (1). I praksis gjennomfører staten diverse lånetransaksjoner – som må tilbakebetales – for å finansiere disse utgiftene «under streken». Disse utgiftene finansieres ikke ved skatteinntekter o.l. Statens utgifter og bevilgninger til studenter under studietiden er et godt eksempel på hva som finansieres over og under streken (2). Studiestipendet og «rentefriheten» på det løpende studielånet under studietiden forventes ikke å medføre en direkte finansiell avkastning for staten og vil da være en utgift «over streken». På den andre siden vil den andelen av studiestøtten som forblir et lån etter fullført studium, nedbetales med både avdrag og renter, og i så måte ha en direkte finansiell avkastning for staten. Denne lån-andelen av studiestøtten vil dermed føres som en utgift «under streken» i statsbudsjettet. Utgifter til offentlig finansierte helsetjenester kan gi en helsemessig avkastning, men gir ingen direkte finansiell avkastning. I tillegg skaper ingen av utgiftene til helsetjenester tilsvarende inntekter til staten sammenlignbart med inntekter fra et marked. På grunn av dette fyller ikke helseutgiftene vilkårene (1) som må være på plass for at utgifter skal kunne budsjetteres som lånetransaksjoner «under streken». Heller ikke statens utgifter til nye sykehusbygg kan sies å gi en direkte finansiell avkastning som om de stammer fra inntekter i et marked. Man kan slett ikke regne statens fullfinansiering av helseregionene og dermed avskrivningene og rentene på investeringslånene – utenom pasientenes egenandel – som inntekter fra et marked. Det vil heller ikke være snakk om velfungerende markedsmessige og -disiplinerende vurderinger av avkastning satt opp mot risiko når helseregion- ene ønsker å oppta et «lån» fra staten. Dette fordi helseforetakene ikke kan gå konkurs utfra loven. Det foreligger altså en eksplisitt statsgaranti, siden dette er gjeld uten konkursrisiko. Bakteppet for samordning av investerings- og driftsbudsjettet Ved helseforetaksloven ikrafttredelse i 2002 ble sykehusene overført fra fylkeskommunene til staten. Før 2002 ble nye sykehusbygg finansiert ved øremerkede investeringsmidler over de fylkeskommunale budsjettene, adskilt fra sykehusenes driftsbudsjett. 2002 ble et overgangsår, der helseforetakenes investeringer ble kontantfinansiert gjennom bevilgninger over statsbudsjettet inntil en ny ordning var kommet på plass. Et av hovedmålene ved helseforetaksmodellen og anvendelsen av regnskapslovens prinsipper var å samordne investeringsutgifter i kapital (bygg og utstyr) med driftsutgifter under et felles budsjett for å synligjøre kapitalkostnadene ved investeringer, og således gi sykehusene et insentiv for å avveie bruken av kapital som innsatsfaktor mot andre innsatsfaktorer, for eksempel arbeidskraft og utdanning (3). Dette skulle angivelig bidra til å fremme kritiske vurderinger av hvilke investeringer som bør foretas ut fra det helhetlige ansvaret som foretakene har. Samtidig ville det forhåpentligvis skape et incentiv for kostnadseffektiviserende investeringer. Av Iver Koppen, medlem av redaksjonskomiteen Finansieringen av nye sykehusbygg går langt over streken For å forstå noen av helseforetakenes økonomiske utfordringer, er det viktig å forstå hva som lå bak endringen i hvordan nye sykehusbygg har blitt finansiert før og etter 2008. I 2008 ble lån til nye sykehusbygg flyttet fra «under» til «over streken» i statsbudsjettet. Etter denne budsjettekniske endringen er det diskutabelt om dette handler om reelle lån lenger. Samtidig overrapporteres statens bevilgninger til helse. Man må slutte å fortelle at nye sykehusinvesteringer finansieres gjennom lån, fordi dette ikke er lån i tradisjonell forstand.

OVERLEGEN 1-2026 13 I det originale dokumentet som tar for seg helseforetaksmodellen, vises det til at «foretakene vil kunne finansiere investeringer både ved egenkapital og ved låneopptak» (4). På dette tidspunktet var ikke mekanismen for nye sykehusinvesteringer blitt fastslått enda, men det nevnes at «statsforetak innenfor nærmere angitte lånerammer, tar opp lån både fra staten og i det private markedet. Imidlertid vil helseforetakene ikke ha inntekter fra et ordinært marked, hvilket kan tilsi en annen håndtering av låneopptak mv. (5)» Altså, i originaldokumentet for helseforetaksmodellen bemerkes det at inntektene til helseforetakene ikke stammer fra et marked, og dermed ikke kan finansieres «under streken» i statsbudsjettet som lånetransaksjoner – i hvert fall slik vilkårene er nedfelt for lånetransaksjoner «under streken» i statsbudsjettet per dags dato. Nye sykehus: over eller under streken? Under foretaksorganiseringen som skulle synligjøre både avskrivninger og rentekostnader ved låneopptak, har det ikke alltid vært like enkelt å vite om lånene skal tildeles «over eller under streken». I 2002 ble det etablert en statlig låneordning til investeringsformål for de regionale helseforetakene. De årlige lånerammene ble fra 2003 til 2007 bevilget «under streken» i statsbudsjettet, finansiert ved lånetransaksjoner. Dette ble blant annet begrunnet i at de regionale helseforetakene er organisert som selvstendige rettssubjekter utenfor statsforvaltningen. Dette til tross for at helseforetakene ikke oppfyller statens kriterier til når den kan bedrive lånefinansiering under «streken», da inntektene ikke har en finansiell avkastning for staten – og heller ikke stammer fra et marked, som bemerket i Odelstingsproposisjonen om Helseforetaksloven (5). I behandlingen av statsbudsjettet for 2007 ble det diskutert hvordan man skulle budsjettere statlige investeringer. Kort fortalt ønsket man at investeringer i staten som hovedregel ikke skulle finansieres som lån og utgift «under streken», blant annet fordi: 1. Staten behøver ikke å lånefinansiere sine investeringer (7) 2. «Statsbudsjettet vil gi et mer oversiktlig bilde av statens ressursbruk og etterspørselsvirkningene av budsjettpolitikken dersom utgiftene til investeringslån bevilges «over streken»». Da kan også handlingsregelen virke som den er tiltenkt. (8) I behandlingen av statsbudsjettet for 2008 fremkommer det også at «selv Illustrasjon: HSØ prosjektorganisasjon og Team Aker

OVERLEGEN 1-2026 14 om de regionale helseforetakene er organisert som selvstendige rettssubjekt, er virksomheten i all hovedsak fullfinansiert ved statlige bevilgninger. Helseforetakenes virksomhet og økonomi atskiller seg i så måte ikke vesentlig fra statsforvaltningens virksomhet» (8). Med bakgrunn i dette ble systemet for budsjettering av investeringslånene til de regionale helseforetakene endret fra og med 2008. Siden har investerings- lånene blitt budsjettert «over streken» i statsbudsjettet og i så måte blitt finansiert på samme måte som andre ordinære utgifter i statsbudsjettet. Selv om statens bevilgninger til investeringslån til helseforetakene f.o.m 2008 har blitt budsjettert «over streken», har dette kun hatt budsjettekniske konsekvenser for staten. Helseforetakene har vært underlagt det samme interne regnskapsregimet, hvor de fremdeles har «tatt opp lån» hos staten, og fremdeles har nedbetalt avdrag og renter på lån, igjen tilbake til staten. Når utgiftene tilbakebetales til staten, føres de opp på statsbudsjettet som en inntekt for staten på lik linje som skatteinntekter. Årsaker til fortsettelsen av fiktive lån Statens bevilgninger til investeringer i helseforetakene er altså vanlige skattefinansierte bevilgninger, men fungerer som lån. Dette er bevilgninger i en fullfinansiert bevilgningsøkonomi, og bevilgningene til investeringer kan i beste fall omtales som fiktive lån. Hypotetisk kan jeg anta minst tre årsaker til denne fortsettelsen av helseforetakenes fiktive lånopptak: 1. Det var rett og slett minste motstands vei for staten å ikke endre helseforetakenes interne budsjettsystem og -logikk pre og post 2008. 2. Det var fremdeles ønskelig fra statens sin side å beholde et samordnet investerings- og driftsbudsjett for å synligjøre og avveie kapitalkostnadene som innsatsfaktor opp mot andre innsatsfaktorer, og slik forhåpentligvis fremme kostnadseffektiviserende bruk av innsatsfaktorer i helsetjenesten. 3. Til slutt et trolig underkommunisert poeng i denne perioden med nyliberale politiske strømninger; det var nok ønskelig å likestille konkurranse- forholdene mellom offentlige helseforetak og private aktører. Dette ble i en viss grad utjevnet når helseforetakene fremdeles var og er pålagt til å betale kapitalkostnadene ved kapital- investeringer som følge av at de må følge regnskapslovens prinsipper. Dette må selvsagt private aktører også gjøre, i tillegg til at deres eiere også krever avkastning på den innskutte egenkapitalen (9). Konsekvenser av videreføring av fiktive lån For å opprettholde disse fiktive lånene, har det blitt laget et finurlig og teoretisk budsjettsystem: 1. Helseforetakene må spare opp egenkapital, før de søker staten om fiktive lån. Egenkapitalen må utgjøre minst 10% (tidligere 30%) av den totale lånerammen som et gitt prosjekt tildeles. Egenkapital kan opparbeides gjennom for eksempel å redusere driftsutgifter, øke produksjonen eller gjennom salg av eksisterende eiendom. Illustrasjon: HSØ prosjektorganisasjon og Team Aker

OVERLEGEN 1-2026 15 2. For hvert prosjekt er det tildelt en låneramme. For eksempel har Nye OUS en låneramme på ca. 29 milliarder kroner (i 2020-kroner). Dette er den teoretiske maksimale totalsummen Helse- og omsorgsdepartementet har sagt ja til å bruke på et aktuelt prosjekt i løpet av en prosjektperiode. I 2025 ble det bevilget 3,9 milliarder kroner til Nye OUS prosjektet sitt budsjett, og for 2026 er det foreslått 4,9 milliarder kroner (10). Dette er ikke kroner som overføres direkte til de regionale helseforetakenes budsjett, men penger som overføres som fortløpende byggelån til Nye OUS sitt prosjekt i det aktuelle året. 3. Når pengene som bevilges som bygge- lån til prosjekter under gjennomføring, holder man oversikt over det samlede låneopptaket som er tatt opp, også kalt lånesaldoen. Per 31.12.24 er for eksempel den totale samlede lånesaldoen i de regionale helseforetakene på ca. 62 milliarder kroner, hvorav 15,8 milliarder av disse er langsiktige lån, hvor avdrag og renter betales. Det resterende beløpet på 46,7 milliarder kroner er fremdeles byggelån (11). 4. Når man holder på med et prosjekt, sies det at renter på byggelånene vil påløpe og belastes. Disse rentene vil føres som en utgift på en egen post i Helse- og omsorgsdepartementets del av statsbudsjettet, mens tilsvarende sum vil budsjetteres som en inntekt på Finansdepartementets budsjett. Med andre ord en slags budsjetteknisk talltriksing. Disse rentene vil bli lagt til låneporteføljen til de regionale helseforetakene. I 2024 utgjorde for eksempel byggelånsrentene ca. 1,7 milliarder kroner og i 2026 ca. 651 millioner kroner siden mange store prosjekter fullføre før 2026 (12). 5. N år prosjektene er ferdige og sykehusbyggene tas i bruk, vil byggelånene «aktiveres». Den samlede lånesaldoen (inkludert påløpte byggelånsrenter) vil da overføres til de regionale helse- foretakene og være gjenstand for ordinær nedbetaling av lån, nesten slik vi kjenner det fra en husholdningsøkonomi. Ved hjelp av de totale bevilgningene som de regionale helse- foretakene mottar fra staten, må helseforetakene betale avdrag og renter tilbake til staten – og i tillegg finansiere alle andre ordinære driftsutgifter ved sykehusene. 6. For å betjene disse lånene for nye sykehusbygg som er tatt i bruk, må helseforetakene samlet sett betale staten anslagsvis 2,1 milliarder kroner i renter i 2026, en økning fra ca. 1,5 milliarder i renter i 2025. I avdrag til staten må de i 2026 betale ca. 2.4 milliarder kroner, sammenlignet med ca. 1,6 milliarder kroner i avdrag i 2025 (13). Disse pengene, anslagsvis totalt 4,5 milliarder i 2026, budsjetteres på det generelle statsbudsjettet som en inntekt til staten, på lik linje med vanlig inntektskatt. Konklusjon Man må slutte å fortelle at nye sykehusinvesteringer finansieres gjennom lån, fordi dette ikke er lån i tradisjonell forstand. De såkalte lånene har ingen mål om tradisjonell finansiell avkastning gjennom inntekter som stammer fra et marked, og møter dermed ikke statens egne vilkår for å kunne lånefinansiere investeringer «under-streken» i statsbudsjettet. Likevel er disse «investeringslånene» et vedheng fra tiden man likevel finansierte investeringer «under streken», selv om de nå budsjetteres som ordinære utgifter «over streken» i statsbudsjettet som igjen blant annet finansieres av vanlige skatteinntekter. Disse investeringene kalles for lån med tilhørende avskrivninger og renter, fordi det har vært bestemt at helseforetakene skal etterligne private bedrifter og blant annet følge regnskapslovens premisser, til tross for at helseforetakene ikke opererer i noen reell markedsituasjon, jf. poeng nr. 2 og 3. under «Årsaker til fortsettelsen av fiktive lån». Dette systemet er årsaken til mange av innstramningene vi ser i dagens sykehus- Norge, siden helseforetakene må sette av penger fra egne budsjett både til drift og til disse såkalte investeringslånene. Et avsluttende poeng fra min side er at jeg mener staten med utgangspunkt i denne kritikken overrapporterer sine egne bevilgninger til de regionale helse- oretakene når man ikke trekker fra statens rente- og avdragsinntekter fra statens utgifter til helseforetakene. Når utgiftene til de regionale helseforetakene for 2026 er foreslått til å være ca. 237,1 milliarder kroner og inntektene fra renter og avdrag er på minimum 4,5 milliarder kroner, er den reelle bevilgningen for 2026 232,6 milliarder kroner. Jeg synes at måten vi velger å finansiere nye sykehusbygg går langt over streken. • Kilder: 1. Prop. 1S (2025-2026) kap 8.1. s 84. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-1-s-20252026/id3123694/ 2. Næsje, J. & Sigurdsen, H.E. 2024. Boken om Statsbudsjettet. (side 85). 3. Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) s. 43 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-66-2000-2001-/ id165010/. 4. (3) s. 57. 5. (3) s. 58. 6. St. prp. Nr. 59 (2001-2002) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-59-2001-2002-/ id206235/ 7. St. prp. Nr. 1 (2006.2007) s. 101. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-1-2006-2007-/id297925/ 8. St. prp. Nr. 1 (2007-2008). s. 102. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-1-2007-2008-/id483095/ 9. NOU 2003:1. s. 138 og s. 207. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-1/id453861/ 10. Prop. 1 S (2025-2025). Under Helse- og omsorgsdepartementet. s. 147. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-1-s-20252026/id3123533/ 11. (10). s. 145. 12. (10). s. 147. 13. (10.) s. 149. Jeg synes at måten vi velger å finansiere nye sykehusbygg går langt over streken.

OVERLEGEN 1-2026 16 ›› Så langt har ledelsen funnet 290 årsverk som må reduseres av hensyn til den økonomisk krevende situasjonen. Det er identifisert tiltak for 500 millioner kroner, hvor årsverksreduksjonen inngår. I tillegg er det «tiltak under arbeid» tilsvarende 50 millioner kroner. Det gjenstår dermed om lag en halv milliard kroner for å nå budsjettmålene. Nye tiltak som «Kloke valg» og prioriteringer forventes å kunne gi effekter. Administrerende direktør refererer eksternt og internt til at bare 60 prosent av aktiviteten vår har et skikkelig evidensgrunnlag.1 Uttalelsen synes å være basert på en artikkel publisert av en australsk forskergruppe i 2020.2 Om påstanden er gyldig for norske forhold, vites ikke. Uansett skal 60/30/10-tenkning bidra til økonomisk balanse i 2026. Investeringsbudsjettet er allerede kuttet til beinet. Medisinteknisk utstyr byttes kun ved havari. Erstatning ved havari er ikke bare kostbart, men skaper også betydelige forstyrrelser i driften. Et konkret eksempel er behovet for å erstatte PET-utstyr på Ullevål. Manglende midler gjør at dette ikke lar seg gjennomføre, selv om havari er nært forestående. Planen er i stedet å benytte PET-tilbudet ved Radiumhospitalet eller Rikshospitalet og frakte pasientene dit. For de sykeste pasientene er dette ikke alltid mulig. Alle klinikkene i OUS har fått krav om innsparinger og har skissert et mangfold av tiltak. Klinikk for psykisk helse og avhengighet får redusert rammen med 77 millioner kroner. Det skisseres en reduksjon i antall liggedøgn sammenlignet med fjorårets budsjett. Tjue døgnplasser ved DPS skal fjernes og erstattes med syv plasser for psykosebehandling. Klinikken skal redusere bemanningen med 60 årsverk. Samtidig skal den polikliniske kapasiteten økes uten økt bemanning. Det er vanskelig å se at tiltakene er i tråd med oppdragsdokumentet og politiske føringer om at kapasiteten innen psykisk helsevern skal økes. Svaret på disse innvendingene er at kravet til vekst er stilt til helseregionen, ikke til OUS. Hovedtiltaket innen medisinsk klinikk er at sykehuset skal håndtere overføringen av Alnas 50 000 innbyggere uten økning i bemanningen. Hvordan dette vil slå ut, er usikkert, men erfaringene fra overføringen fra Aker til Akershus universitetssykehus tilsier at dette vil skape utfordringer. For de kirurgiske klinikkene er det operasjonsområdet som prioriteres. Her vises det til et IKT-prosjekt kalt «Kontrolltårnet». Mer effektiv operasjonsplanlegging skal gi bedre utnyttelse av operasjonskapasiteten. Så langt mangler systemet en sentral komponent, og de største gevinstene er derfor skjøvet noe ut i tidsplanen. Potensialet beskrives likevel som betydelig. Ellers er det en rekke større og mindre tiltak i andre klinikker som ikke omtales her. Tidligere års erfaringer viser imidlertid en gjennomføringsevne på 55–60 prosent av planlagte tiltak. Hvorvidt OUS kommer økonomisk i havn, vil bare tiden vise, men det er ingen tvil om at situasjonen er krevende. • Store kutt i stort sykehus Byggeplanene i OUS innebærer svære kutt i driftsbudsjettene både fram til og etter innflytting i nye bygg. Som alt annet i Europas største sykehus er kuttene av stor skala. Fra fjoråret mangler klinikkene effektiviseringstiltak tilsvarende 600 millioner kroner. For 2026 legges det til effektiviseringstiltak for ytterligere 320 millioner kroner. Det totale kravet ender dermed tett opp under én milliard kroner. Litteratur 1. https://www.dagensmedisin. no/gjor-kloke-valg-helsedagen-helsepolitikk-og-helseokonomi/bjorn-atle-bjornbeth-10-prosent-av-det-vigjor-har-ingen-verdi/662789 2. article/10.1186/s12916-02001563-4 Av Anne Marit Wang Førland, foretakstillitsvalgt for Overlegeforeningen ved OUS Hvorvidt OUS kommer økonomisk i havn, vil bare tiden vise, men det er ingen tvil om at situasjonen er krevende.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy