Overlegen nr. 2 - 2008

juni 2008 2

­ Utgiver: Norsk overlegeforning Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: P.T. Arne Laudal Refsum E-post: arne.laudal.refsum@legeforeningen.no Foto: © CF-Wesenberg / Kolonihaven.no Info-avd.-Dnlf, Edith Stenberg, privat, Scanpix. Forsiden: Edith Stenberg Opplag: 7.200 eks. Grafisk produksjon: Merkur-Trykk AS Postboks 25, Kalbakken, 0909 Oslo Innhold: 3 På Bryggekanten 4 Autonomi 6 Legeforeningen + forskning = sant? 10 Intervju med Jon Helle 12 AEMH Conference 2008 14 OFs vårkurs 16 Landsstyremøtet 2008 18 Lønnsoppgjøret i Spekter 19 Hovedstadsprosessen 21 Lederavtaler 22 Helsepolitisk makt og avmakt 24 Pasientenes barn 26 Norsk kirurg i Afghanistan 30 Pär Öberg - svensk handelsreisende i krig og katastrofemedisin 32 Nattarbeid - innlegg fra Sverige 35 Dejligt å være syg i Danmark NORDISK MILJØMERKING 241 Trykkeri 672 Forsidebilde: Koh Kai Nok, Thailand, Januar 2008

En hektisk første halvdel av 2008 nærmer seg sin naturlige glidende overgang til sommerferie, båtliv, bading og til å sitte på bryggekanten og filosofere. For det finnes ikke noe mer avslappende enn å sitte der med en pils mens skyene blir rosarøde av den synkende solen, det er litt fønvind som holder myggen borte og bølgene skvulper akkurat så mye at det gir ro i sjelen. Årets start har vært hektisk. Det enormt raske tempoet i Helse Sør-Østs Hovedstadsprosess har trukket mye fokus, det har også de etter hvert regelmessige budsjettnedskjæringene, og forberedelsene til årets lønnsoppgjør. Her er jeg ved en av de mest frustrerende delene av jobben som tillitsvalgt i Overlegeforeningen. Vi er mennesker som har opparbeidet en enorm kompetanse på det vi driver med, den har kostet mye i tid og innsats å oppnå, men når vi kommer til lønnsoppgjør, så møter vi en helt annen virkelighet enn den vi er vant til å forholde oss til. Her er det ingen normale spilleregler som gjelder. La meg nevne noen eksempler. Det ble stor medie, og politiker oppmerksomhet omkring veksten av personell i spesialisthelsetjenesten, og mest selvfølgelig om økningen av leger, selv om dette bare var småtteri sammenlignet med sykepleiertallene. Det som var spesielt var at samtidig med at Aftenposten kom med sine oppslag var Dagens Næringsliv opptatt med samme problematikk. Tilfeldig? Tja? En god journalist hadde aldri godtatt en slik tilsynelatende tilfeldighet. Så kommer Dagens Næringsliv med sine artikler om lav produktivitet blant norske sykehusleger, sammenlignet med våre finske kollegaer. Journalisten hadde til og med vært med Spekter når de hadde sin studietur til Finland. Uhildet? At mange av tallene som var grunnlag for sammenligningen var feil spiller visst ingen rolle, så lenge man fikk et eksklusivt oppslag. Og Spekter fikk nok en gang desavuert legene i media, 2 dager før forhandlingene skulle komme ordentlig i gang. Legeforeningen var informert om innholdet på forhånd, mange uker på forhånd, og hadde påpekt feil i grunnlaget, og man var enige om å se på materialet sammen. Vi er ikke uenig i at produktiviteten kan økes, men da må virksomheten organiseres rundt legene, og legene må gjøre legearbeid, og ikke for eksempel sekretærarbeid, noe som er vanlig med det nye talegjenkjenningssystemet som kommer. Bare som et eksempel. Tilfeldig? Tja? Spekter går også ut i media med vårt første krav, samtidig med at en felles gruppe arbeider med å komme frem til en felles forståelse av kravet, og hvor arbeidet ikke var avsluttet. Dette er imot alle uskrevne regler i forhandlingsarbeid. Tilfeldig? Tja, eller egentlig Nei. Så lenge eier av sykehusene ser seg tjent med å ha en organisasjon som Spekter som sin arbeidsgiverorganisasjon, så vil ikke slike eksempler være tilfeldigheter. Så lenge leger, og i denne sammenheng Overleger ser seg tjent med å hele tiden jobbe mer for arbeidsgiver uten at arbeidsgiver kan sies å opptre anstendig, ja da kommer vi ikke lenger. Så lenge Spekter kan sentralstyre lokale forhandlinger, slik at det regnes som usolidarisk å gi mer enn en minstesats fastsatt av dem selv, da er modellen vår ubrukelig. Da er vi heller tjent med å ta en pils til, på bryggekanten, og la sykehusene seile sin egen vei, på vei mot kaos og systemkrise, uten legitimitet i befolkningen og med fremvekst av et privat helsemarked. Da vil våre forhandlingskort styrkes, men spørsmål er om vi vil tilbake til Spektersykehusene, eller om vi kommer til å trives i det private, hvor vår kompetanse blir satt pris på. Solen er gått ned, men det er varslet fint vær i morgen også. Det ser ut til å bli en fin sommer, i hvertfall. God sommer til dere alle. På Bryggekanten CF-Wesenberg/Kolonihaven.no

Autonomi I en NOU fra 2004 kommenteres den personlige autonomien som prinsippet om enkeltindividets rett til å bestemme over forhold som gjelder dem selv, og her settes det inn i sammenhengen hvor pasienter selv skal få bestemme over egen behandling. Nå skal ”systemets” rett til å bestemme over pasienten vike for pasientens rett til å bestemme over seg selv, og det vises til en Høyesterettsdom fra 1977 da en pasient fikk innsynsrett i egen journal. I Lønning I-utvalget om prioriteringer diskuteres legenes autonomi. Her er det snakk om retningslinjer for prioriteringer innen medisinen som fag, og det sies: ”..det vil gå ut over legenes faglige autonomi, dersom utformingen av retningslinjer (for prioriteringer) skal være med på å styre helsetilbudet”. Videre står det: ”Det kan tenkes at enkeltlegenes autonomi må vike i noen henseender, for at legene, som gruppe, skal kunne beholde sin faglige autonomi”. Faglig autonomi betyr at man i sin yrkesutøvelse ikke er underlagt andres instruksjonsmyndighet, og faglige beslutninger treffes på grunnlag av faglig skjønn som vedkommende profesjonsutøver forutsettes å være best i stand til å utøve. Dette begrunnes at det kun skal tas faglige hensyn ved ytelse av helsehjelp. BMJ skriver i 2002 at mindre innflytelse gjør leger mer ulykkelige. I den industrialiserte verden er medisinens rolle redusert. Det skyldes både en økt evidens-based basis for virksomheten, og langvarige bestrebelser på å få medisinen under ledelses- og kostnadsmessig kontroll. Før ga myndighetene leger stor autonomi og kontroll over eget arbeide, mens legene aksepterte myndighetenes rett til å bestemme budsjettet. De siste 20 årene har imidlertid en nennsom administrering blitt avløst av hardkokt management. JAMA 2003 beskriver at det er legenes opplevelse av klinisk autonomi som var avgjørende for deres tilfredshet i yrket. I en rapport fra Legekårsundersøkelsen offentliggjort i Tidsskriftet i 2001 beskrives at kombinasjonen av høye krav og lav kontroll (liten autonomi) i arbeidet er avgjørende for psykisk og fysisk helse. Lav grad av opplevd autonomi var den faktor som var sterkest knyttet til tidspress blant norske leger, som oftere enn andre akademikere opplevde en oppjaget og hektisk hverdag. (Tyssen 2001) I ”God vakt”- rapporten fra Statens arbeidstilsyn i 2006 viste det seg at legegruppen beskrev en arbeidshverdag som gradvis og over tid er blitt mer krevende. Det er blitt hyppigere inn- og utskrivninger, og betydelig større krav til dokumentasjon er forhold som trekkes frem som tidsAV OVERLEGEFORENINGENS LEDER ARNE LAUDAL REFSUM Moralfilosofien definerer dette som: Autonomi - det som følger av egen indre lovmessighet uavhengig av påvirkning utenfra. OVERLEGEN 4

Det burde være i våre arbeidsgiveres interesse at vi får nettopp denne muligheten til å utvide vår individuelle kunnskap..... krevende, samt at mye av denne dokumentasjonen og registreringen nå må gjøres av den enkelte. Det kan oppsummeres slik: Det fragmenterte helhetsbildet som er gitt av arbeidssituasjonen for legene, gir inntrykk av arbeidstagere med stort faglig engasjement, som opplever å ha et meningsfullt arbeide, men som samtidig sliter med stort arbeidspress, krevende arbeidstidsordninger og et voldsomt ansvar. I Overlegeforeningens prinsipp- og arbeidsprogram står følgende mål: Ledelse og organisering ved våre foretak må ha som mål å bedre pasientbehandlingen, fremme helhetstenkningen …, og ivareta behovet for autonomi i legerollen. Hvordan kommer vi så videre. Vi skal ikke tilbake til å være småkonger i egen avdeling eller på sykehuset, og vi skal ikke tilbake til en opphøyet posisjon i forhold til pasientene. Pasientene skal selvfølgelig ha sin egen autonomi, og den skal vi hjelpe dem med å ivareta. Vi aksepterer også prinsippet om at nye behandlingsmetoder bør være evidensed-based, og også at vi skal følge nasjonale og internasjonale retningslinjer for behandlingen vi tilbyr pasientene. Budsjettene skal holdes, og innen disse rammene må det prioriteres, og til slutt er det vi som må stå for å utøve disse prioriteringene. Men gitt alle disse forutsetningene, hvordan kommer vi dit at vi kan øke vår autonomi? Hvordan kommer vi dit at det blir legitimt både å ivareta de økonomiske interessene for våre medlemmer, men også å ivareta de faglige og sosiale interessene, slik at overleger kan få en opplevelse av kontroll over egen arbeidssituasjon og mulighet til å utvikle seg faglig, noe som også vil være til beste både for arbeidsgiver og pasienter? Hvordan får vi til i fellesskap med vår arbeidsgivermotpart å gi legene rom for refleksjon, faglig utvikling og etterutdanning, tid til å slå opp i bøker og tidskrifter uten at dette bare resulterer i at presset forskyves i tid, og kontoret omdannes til et papirhelvete? Hennestad og Revang skriver i sin bok om endringsledelse om nettopp kunnskapsmedarbeidere at anvendelse av standardisering, formalisering og kontroll av arbeidsprosesser fungerer dårlig overfor ansatte med høy utdanning. De krever som regel autonomi i jobben, myndighet til utforming av arbeidsoppgaver og deltagelse i strategiske vurderinger. Utnyttelse av individuell kunnskap til organisasjonens beste uten at man byråkratiserer ytterligere, er i slike tilfelle en stor (ledelses) utfordring. Det burde være i våre arbeidsgiveres interesse at vi får nettopp denne muligheten til å utvide vår individuelle kunnskap, slik at både arbeidsgiver, men også faget og pasientene, får mulighet til å nyte godt av vår interesse for å utvide og videreutvikle vår kunnskap. Kilder:BMJ 2002 Tidskrift Dnlf nr 30, 2001 JAMA, 2003 Hennestad og Revang OVERLEGEN 5

”Vind i seilene for medisinsk forskning” Initiativet til utredningen som førte til rapporten ”Vind i seilene for medisinsk forskning” kom fra styret i Oslo legeforening. Sentralstyret behandlet forslaget og gav Forskningsutvalget i oppdrag å lage en statusrapport med innstilling til forslag om retning på det videre arbeidet. Forskningsutvalget utarbeidet det endelige dokumentet sammen med representanter for Oslo legeforening. Rapporten ble et meget solid dokument med fokus på legen som medisinsk forsker, med kartlegging av status nå, identifisering av problemområder og utfordringer, samt målsetninger for fremtiden og forslag om hvordan målene kan nås. Rapporten ble lagt fram for Landsstyret i 2006. Landsstyret vedtok et 17 punkters handlingsprogram basert på rapportens forslag, samt at man skulle legge fram en rapport om fremdriften for arbeidet med disse punktene under Landsstyremøtet i 2008. ”Mot en ny vår for medisinsk forskning” Når man på denne måten hadde fått et solid grunnlag for å arbeide med forskerens kår, var det naturlig også å se på forskningens kår. Sentralstyret ba derfor i september 2006 Forskningsutvalget om et nytt dokument som skulle beskrive kårene for medisinsk forskning ved: Legeforeningen + forskning = sant? av Bård Lilleeng Legeforeningen har gjennom to Landsstyremøter vedtatt ambisiøse mål for hva man ønsker for medisinsk forskning i årene som kommer. Ambisjonene skal nå omsettes i handling. Landsstyret hadde bedt om en tilbakemelding på arbeidet med det 17 punkters programmet som bygget på rapporten ”Vind i seilene for medisinsk forskning”. Sentralstyret rapporterte om status i arbeidet på Landsstyremøtet på Soria Moria nå i mai. Innen 6 år vil over halvparten av dagens professorer i medisin gå av med pensjon og det er liten nyrekruttering. Hvem skal overta? • Begrepsavklaringer • Organisasjon og struktur • Økonomi • Forskningens plass i samfunnet • Prioriteringer av forskningsområder • Forskningsetikk og kvalitetsarbeid Arbeidet munnet ut i et nytt stykke solid arbeid med en oppsummering av status samt anbefalinger fra Forskningsutvalget til Sentralstyret om ambisjoner for retning og betingelser for medisinsk forskning i Norge fremover. Innstillingen ”Mot en ny vår for medisinsk forskning” ble behandlet på Landsstyremøtet i mai 2007 og man vedtok en handlingsplan basert på anbefalingene i innstillingen. Hva er gjort så langt? Mye har skjedd internt i Den norske legeforening for å berede grunnen for den økte satsingen på medisinsk forskning, og på den måten sette oss selv i stand til å være den pådriver for medisinsk forskning som vi nå har sagt at vi ønsker å være. Tyngdepunktet i dette arbeidet ligger naturlig nok i Medisinsk Fagavdeling under avdelingsdirektør Bjarne Riis Strøm. Medisinsk fagavdeling har blitt styrket med en egen enhet for forskning og høyspesialisert medisin ledet av fagsjef, tidligere professor, dr.med. OVERLEGEN 6

Elisabeth Søyland. Enheten har i tillegg knyttet til seg ytterligere flere høyt kvalifiserte medarbeidere. Arbeidet blir organisert under det som nå kalles ”Prosjekt forskning”. Prosjektet er organisert i en prosjektgruppe og tre underliggende arbeidsgrupper. Innenfor rammene av dette prosjektet jobber man nå aktivt for videre å implementere punktprogrammet vedtatt i 2006 og handlingsplanen vedtatt på landsstyremøtet i 2007. Prosjektet styres gjennom en overordnet prosjektgruppe. Prosjektgruppen ledes av fagsjef Elisabeth Søyland, og gruppen rapporterer til generalsekretæren. Under prosjektgruppen ligger 3 arbeidsgrupper hvorav gruppe 1 arbeider med forskningens kår og det helsepolitiske strategiarbeid videre. Gruppe 2 arbeider særlig mot de fagmedisinske foreningene og ser på innhold og struktur i medisinsk forskning. Gruppe 3 jobber med forskernes kår, herunder arbeidsbetingelser og økonomiske vilkår, karriereveier og ulike typer forskningsstillinger. Forskningsutvalget, styret for Leger i vitenskapelige stillinger (LVS) og de fagmedisinske foreningene samt Forskningsinstituttet er naturlige og sentrale samarbeidspartnere. Hvorfor er det viktig at Legeforeningen fokuserer på medisinsk forskning? Medisinsk forskning er fundamentet for å drive diagnostikk og behandling med høy kvalitet, som er sikker og god for pasientene og gir god ressursutnyttelse for samfunnet. Medisinsk forskning er basisen for medisinske og helsemessige fremskritt. At leger deltar i medisinsk forskning er viktig både for å gi forskningen den riktige innretningen mot klinisk virksomhet og for å sikre at den har relevans mot klinisk hverdag, men også for å sikre at man raskt kan implementere og ta i bruk ny kunnskap som genereres fra medisinsk forskning. Den norske legeforening har da også fra 2007 tatt inn i sin formålsparagraf at det er foreningens formål å fremme medisinsk vitenskap herunder medisinsk forskning og forskningsetikk (§ 1.2). Akademisk medisin i Norge Akademisk medisin i Norge lider dessverre under at det er altfor få leger som driver medisinsk forskning. Det lave antallet leger i medisinsk forskning gjør det i dag vanskelig å skaffe tilstrekkelig leger akademisk skolerte leger til undervisning i mange av fagene på grunnutdanningen ved universitetene. Når akademiske stillinger utlyses for leger er det ofte få søkere med den riktige kompetansen. Forklaringene på dette er naturligvis sammensatte, men det må være lov å si høyt og tydelig fra om at forskning har gitt for lite uttelling i forhold til lønnsbetingelser og i forhold til meritt for videre karriere. En illustrasjon på den negative utviklingen er den fallende prosentandelen av leger blant doktorgradsstipendiatene ved universitetene innenfor medisinske fag som vist i figur 2. Internasjonal evaluering En internasjonal evaluering av norsk medisinsk forskning tilbake fra 2004 konkluderte med at vår medisinske forskning er preget av å være altfor dårlig finansiert. Våre forskningsgrupper er for små og spredte, og det bedrives for lite strategisk forskningsplanlegging og samordning. Vi har ikke utviklet internasjonalt forskningssamarbeid godt nok og vi er på samme måte for dårlige til å utvikle samarbeide her hjemme mellom de som driver klinisk medisin og de som driver med basalvitenskap. Det er også et trekk ved norsk medisinsk forskning at det er til dels meget store forskjeller både i kvalitet, ressurstilgang og størrelse mellom de ulike institusjonene og mellom de ulike forskningsfeltene. Landsstyrets 17 punkter På bakgrunn av rapporten ”Vind i seilene for medisinsk forskning” om forskerens kår som kom i 2006 vedtok altså Landsstyret et handlingsproOVERLEGEN 7 Figur 1

OVERLEGEN 8 gram. Det lå som en forutsetning i Landsstyrets vedtak at Sentralstyret skulle rapportere hvor langt man var kommet med de ulike punktene på Landsstyremøtet i 2008. Landsstyret fikk som ønsket en redegjørelse på Landsstyremøtet på Soria Moria den 20. mai 2008. Status på de mest sentrale punktene gjengis her. Dobbelkompetanse Leger er eldre enn andre universitetsutdannede medisinske forskere når de avlegger sin doktorgrad. I gjennomsnitt er leger over 40 år. Man antar at en del av forklaringen på dette er at spesialistutdanning tar som et minimum 5-6 år og i gjennomsnitt tar det 8 år fra ens grunnutdanning til man er ferdig spesialist. En doktorgrad tar det minst 3 – 4 år å gjennomføre. De fleste bruker lengre tid. Alt i alt fører dette til at alderen ved ferdigstilt spesialitet og doktorgrad blir høy for leger. Legeforeningen har ment at et viktig tiltak for å bedre legerekruttering til medisinsk forskning er å gjøre det lettere å oppnå kombinasjonen av spesialistkompetanse og doktorgradskompetanse på kortere tid. Sentralstyret vedtok derfor å be Spesialitetsrådet utrede forutsetningene for en bedre samordning av spesialisering av doktorgradsarbeid. Spesialitetsrådet nedsatte et arbeidsutvalg som leverte en utredning om dette i desember 2007. Arbeidsutvalget konkluderte med at det er få utdanningselementer i kombinasjonen spesialisering og doktorgradsarbeid som umiddelbart lar seg forene innenfor den nåværende strukturen og at det derfor er lite effektiviseringspotensiale. Arbeidsutvalget anbefalte derfor å arbeide for å opprette en ny type kombinasjonsstillinger med 50 % tid for spesialisering og 50 % tid for forskning ved alle universitetssykehus i tillegg til de vanlige D-stillingene. Sentralstyret behandlet saken i sitt møte den 13. februar 2008 og vedtok å ta arbeidsgruppens utredning med i det videre arbeid for å styrke medisinsk forskning gjennom prosjektforskning. Man arbeider der med å få gjennomført prøveprosjekter på kombinerte stillinger av denne typen. Lønns- og arbeidsbetingelser En viktig grunn til at forskning som karrierevei har vært for lite attraktiv for leger er de dårlige lønns- og arbeidsforholdene. Legeforeningen arbeider aktivt for å ivareta leger i vitenskapelige stillinger i tariffarbeidet. Dette arbeidet utføres i tett samarbeid med LVS og man har hatt flere innspill til Kunnskapsdepartementet, samt tatt opp dette temaet i møte med universitetene og helseforetakene. Arbeidet videreføres i prosjekt forskning i nært samarbeid med LVS. Forskning i allmennmedisin De siste årene har det vært noe økt tilgang på forskningsmidler i spesialisthelsetjenesten. Allmennmedisinen har imidlertid blitt liggende etter. Andel allmennmedisinere med doktorgrad har lenge vært svært lav sammenlignet med de andre spesialitetene. Dette har bekymret mange. Det er derfor svært gledelig at man nå har lykkes med å få opprettet allmennmedisinske forskningsenheter i tilknytning til hvert av de fire medisinske fakultetene. Allmennmedisinsk forskningsfond er også på plass og var etter normaltariff-forhandlingene i 2007 på 12 millioner kr. Det tar sikte på fortsatt tilførsel av midler gjennom etterfølgende normaltariff-forhandlinger. Økt tilførsel av midler er en forutsetning for å utløse det potensiale vi vet ligger innenfor området allmennmedisinsk forskning. Den første fristen for å søke om tildeling fra fondet var 15.03.08. Innen fristen forelå 24 gode søknader på til sammen drøyt 10 millioner kr til vurdering i fondets fagråd. Første utdeling av midler er planlagt å finne sted i juni 2008. Forskerlinje Ved alle de medisinske fakulteter er det nå etablert forskerlinjer for medisinske studenter. Målet er at 10 % av studentene skal bruke 1 år ekstra på studiet og samlet få 2 år mer forskningstid i løpet av studiet (ett av disse årene teller til spesialitet som forskningstjeneste). Målet er nesten nådd Figur 2

Legeforeningens landsstyre oppfordrer regjering og helsemyndighetene til: • Markert økning i bevilgning og satsning til forskning i 2009 og 2010 slik at regjeringen når sin egen ambisjon om 3 % av BNP til forskning innen 2010 • Øke basisbevilgningen i statsbudsjettet til de allmennmedisinske forskningsenhetene til minimum 20 mill. kr. i 2009. • Opprettelse av minst et senter for fremragende forskning innen klinisk medisin innen 2 år og minst et i hver region innen 5 år. • Opprettelse av forskerstillinger for leger med konkurransedyktigebetingelser som gjør at de blir i forskning. • Opprettelse av gode stipendordninger for studenter og yngre leger for å kunne rekruttere nye forskertalenter, herunder sommerstipender for medisinstudenter. Legeforeningen forsetter på denne bakgrunn sitt arbeid med medisinsk forskning og sentralstyret avlegger ny rapport til Landsstyret på Landsstyremøtet i Bodø i 2009. og så langt tyder alt på at dette er en stor suksess. Samlet sett er dette kanskje ett av de beste tiltakene som er gjennomført for å bedre rekrutteringen av leger til forskning. Fremveksten av forskerlinjene har også medført økt fokus på stipendordninger for medisinsk forskning. For mange studenter på forskerlinjen vil det være meget attraktivt å søke sommerstipend for å forske heller enn å ha vanlig sommerjobb. Dessverre har sommerstipendene blitt en salderingspost mange steder. Det er nå bare UiO og NTNU som har sommerstipend-ordning. En rapport fra Forskningsutvalget har kartlagt eksisterende stipendordninger og har kommet med anbefalinger til hvordan ordningene kan bedres. På kort sikt er et av forslagene å se på muligheten for å kunne hente midler til sommerstipender fra Utdanningsfond 1. Styret i LVS har ellers fremlagt et forslag om å opprette et eget forskningsfond styrt av Legeforeningen. Veien videre Det var på Landsstyremøtet i mai stor oppslutning rundt det arbeid som Legeforeningen nå drar i gang rundt medisinsk forskning. Dette kom tydelig til uttrykk i den resolusjon som Landsstyret vedtok om medisinsk forskning: Mer medisinsk forskning! Legeforeningen utfordrer myndighetene til å ta medisinsk forskning på alvor. Det må komme en betydelig nasjonal satsning på forskning i kommende statsbudsjett. Innen 6 år vil over halvparten av dagens professorer i medisin gå av med pensjon og det er liten nyrekruttering. Hvem skal overta? Regjeringen stadfestet i Soria Moriaerklæringen i 2005 at landets samlede forskningsinnsats skulle øke fra 1,5 til 3 prosent av BNP innen 2010. Det offentlige skal bidra med 1/3 og næringslivet med 2/3. Andelen av BNP til forskning har ikke økt siden 2005. Dersom det offentlige skal oppfylle sin del av forskningsmålet innen 2010, kreves 4 milliarder kroner mer til forskning hvert av årene 2009 og 2010. Norsk medisinsk forskning trenger dette løftet for: • å kunne gi pasientene en forskningsbasert god og effektiv behandling på riktig omsorgsnivå. • å utvikle og ta i bruk nye og bedre behandlingsmetoder raskere og sikrere. • å kunne gi kunnskapsbasert undervisning og øke rekrutteringen til medisinsk forskning. OVERLEGEN 9

Intervjuet av Arne Laudal Refsum. Sosialt: Født 1959 på Josefinegatens klinikk og oppvokst i Oslo. Gift med lege (bergenser), snart sølvbryllup. Tre sønner i en alder der pappa ikke lenger er en helt (19,16, 13). Bodd i Trondheim (”et sentrum i distriktene”) siden 1989 og trives godt her blant hav og fjell og skog og kultur og historie og akademier. Hobby: - Ornitologi (se på fugl) høyt og lavt, særlig ut mot havet (ypperlig rekreasjon til alle døgnets tider, hele året, i hele verden, ”alltid muligheter”). Det er som en vandring blant ”venner og kjente” (jeg kjenner jo godt sjela til fugleartene på et vis), med noen spennende nye bekjentskaper innimellom. - Fotografering, særlig natur, liker komposisjon, leker litt med motivene, lar tankene fly, gjerne sammen med fugler. Liker enkle rene motiver som gir sjelefred. - Langrenn (prøver meg på både klassisk og skøyting, men ikke konkurranser siden Birkebeinern og Grenaderløpet (10 mil den gang) i 1988. - Rosenborg fotball (tribunesliter med faste plasser for hele familien på Lerkendal, fin fellesaktivitet med felles glede/sorg/sinne, unntatt når Brann kommer på besøk). Merkelig hvor engasjert man kan bli. Og så er det lett å bli ”verdensmester” i å skjønne selv om man kanskje ikke skjønner så mye likevel. Yrkesmessig erfaring: - Artium 1978. - Folkehøyskole (massemedialinje) 1978/79: Et kjempefint år med utvikling på mange plan. - Medisinstudiet i Bergen 1979-1985. - Turnus i Sarpsborg sykehus og Vadsø (et fantastisk sted med mange opplevelser og gode minner). - Psykiatrispesialisering i Trondheim 1989 – 1994 (spes. 1994). (Sideutdanning fra alm. praksis i Vadsø og nevrologi på daværende Regionsykehuset i Trondheim.) Overlege i Trondheim siden 1994 (først sengepost for unge schizofrene i knapt to år. Fra 1996 poliklinikkleder på alm. poliklinikk/DPS). Har nå 80 % permisjon derfra for å være konserntillitsvalgt. - Universitetslektor bistilling ved NTNU siden 1996. Tillitsvalgterfaring: Hovedtillitsvalgt for Psykisk Helsevern i Sør-Trøndelag 1996 – 2005. Liker forhandlinger. Landsrådsrepresentant Of 1996 - Ansatterepresentant i HF- styret i Psykisk Helsevern i Sør-Trøndelag 2002 (inntil fusjon med St.Olav) Vara i styret i Of siden 2005 1.vararepresentant i styret i Helse Midt-Norge siden våren 2007, møter som representant når en av de fire ansatterepresentantene har forfall Landsstyre Dnlf siden 2007 Konserntillitsvalgt Akademikerne i Helse Midt-Norge siden 2007 (pt 80 %) Medlem i Statens helsepersonellnemnd siden 2007. Leder for arbeidsgruppe i Dnlf (på oppdrag av sentralstyret) som arrangerte seminar høsten 2007 om vold mot leger i yrkesutøvelse. Hva er det viktigste for deg i Of-styret? Som vara og nå medlem for en avgrenset periode har jeg ikke store programerklæringer. Er litt læregutt. Et mål for meg er å bidra til godt samhold i et samlet Dnlf, ønsker at Dnlf skal være en vesentlig samfunnsaktør på nasjonal arena. Mitt bidrag til dette kan bl.a. være å sørge for at viktige hensyn blir ivaretatt for både sentrale og perifere deler av landet. Ikke opptatt av makt som sådan, men ønsker å delta, tenke ut gode løsninger i et fellesskap, vant til å jobbe i team med komplementære ferdigheter og kompetanser. Ønsker at mange kan oppleve psykiaOverlegeforeningens styre har fått et nytt medlem. Mens Helge Haarstad er i permisjon har Jon Helle trådd inn i styret, og er et verdifullt tilskudd. Han har lang erfaring fra tillitsvalgtarbeid. I tillegg fremkommer det i dette intervjuet hittil ukjente opplysninger om fotballkunnskap og hobbyer som ornitologi og fotografering. For Ofs landsråd er han også kjent som en eminent Takk-for-maten taler. Intervju med Jon Helle OVERLEGEN 10

trifaget som et privilegium: Man får komme inn i pasientenes indre verden Ellers mer generelle betraktninger: Er opptatt av verdier. Fokus på det hele menneske, opptatt av respekt som fenomen. Samhandling, helhetstenkning, ”Storebror-lillebror”-relasjoner: psykiatri – somatikk, regioner imellom, store sykehus – små sykehus. Er som regel diplomatisk i formen, ønsker å finne løsninger, liker å ordne opp i konflikter heller enn å lage dem. Humør viktig, ønsker å skape trivsel rundt meg. Kan krige litt ved behov, men i ”dannede former” . Tror du vervet som konserntillitsvalgt kan komme i konflikt med det å være styremedlem i Of?: Har alltid hatt ulike hatter/roller samtidig og prøvd å være meg rollene bevisst, prøve å leve ut en rolleforståelse, med fokus på habilitet. I et styre har man ansvar for et hele/ en helhet enten det er i Of, eller HF- eller RHF-styre. Som Konserntillitsvalgt skal jeg være litt vaktbikkje og ivareta flere yrkesgrupper innen Akademikerne på både store og små sykehus i regionen. Dette utfordrer meg på innsikt og klokskap, ryddighet. Og noe har jeg vel fått med meg av dette med årene. Nasjonalt perspektiv kontra regionalt: Tror jeg skal kunne klare det. Psykiatri har vært heftig diskutert i media, ikke minst Aftenposten i hele vår, og spesielt bruken av tvang har vært i fokus, brukes det for mye tvang? Det aller meste foregår med frivillighet selvfølgelig, mye godt arbeid gjøres både i kommune og spesialisthelsetjenesten. Jeg misliker alt negativt fokus på psykiatri, virker ikke rekrutterende, bidrar til usikkerhet for pasientene. Vi er i god utvikling med mange dyktige fagfolk, ikke maktmisbrukere Men: Har nok for mye tvang, fordi vi ikke får gitt god nok hjelp og støtte i tide, verken i kommunene eller i spesialisthelsetjenesten. Dvs. vi er ikke flinke nok til å fange opp sykdom i tidlig fase, komme til i tide, for dårlige på sekundærforebygging. Mange pårørende opplever nok at de står alene. Mange pasienter mangler god bolig med tilstrekkelig omsorgsnivå. Og NB: Stabile relasjoner med behandlingsapparatet er viktig for alvorlig syke pasienter. Men med omstillinger, ”produksjonskrav” mm skapes fort utrygghet. Vi må passe på grøftene. Meningsfull sysselsetting er viktig for selvbilde, egenverd og motivasjon for så mangt. Det er viktig å kunne delta/ bidra i samfunnet, men det mangler mye her. Bruk av tvang: Mange pårørende vil nok se at det er eneste utvei; Pårørende kan være slitne av mye ansvar, frivillighet prøvd lenge nok (hvis så er tilfelle), tvang evt. blir siste utvei. Man kan skape forståelse for at man hindre pasient i å blamere seg (for eksempel ved mani), at det faktisk er en måte å ta ansvar på, kanskje eneste muligheten for å få hjelp når sykdommen er av en slik karakter at den gir dårlig sykdomsfølelse og –innsikt. Og så kan jo noen være til fare for seg selv og andre. Psykiatri er under press: Man kan fort kritiseres ved bruk av makt, og kritiseres når man ikke har vært tett nok på/skrevet ut fra tvang for tidlig etc. Min opplevelse er at de fleste i vårt fag er bevisst sine roller. Akuttpsykiatri er en veldig viktig samfunnsaktør med stort ansvar, krevende oppgaver og fortsatt under stort press, og ofte kritisert. Opptrappingsplanen innen psykisk helse nærmer seg sin avslutning, har det blitt bedre? Spesialistmangelen er til dels meget alvorlig noen steder, og vi må fortsatt ha fokus på å rekruttere- og beholde -tiltak. En del fagfolk står relativt alene med stort ansvar. Jeg har stor respekt for disse. (Selv er jeg privilegert og jobber på en stor og veldrevet DPS med god spesialistdekning.) Tid til forskning er under press og mange opplever at klinisk virksomhet spiser dem opp. Dette er et tydelig utfordringsbilde. Men en del ildsjeler bidrar flott til å bringe faget videre. I sum: Fagligheten vår er under press fortsatt, men jeg liker dårlig all elendighetsbeskrivelser som lettvint kastes ut av en del. Den stemmer ofte ikke. OVERLEGEN 11

Av Rolf S. Kirschner Den europeiske overlegeforeningen (AEMH) arrangerer hvert år en konferanse i forkant av årsmøtet. På møtet i Zagreb i år var emnet ”Healtcare Across Borders”, og arrangøren hadde klart å samle et representativt panel fra kontinentet, inkludert flere fra ”de nye EU-landene”. Det eksisterer allerede flere europeiske nettverk og representasjoner som arbeider med dette og som har gitt ut betenkninger om spørsmålet, som ble belyst ved å se på dels migrasjonen av helsepersonell, - og av pasienter, på spørsmålet om organisasjon og kostnader, fordeler og ulemper. Stor økning i mobiliteten av leger Clare Herbert fra ”European and International Development”-kontoret i ”General Medical Council” i London, dvs. det britiske legeregisteret, innledet med å male bakgrunnsteppet fra det EU-baserte nettverket ”Healthcare Professionals Crossing Borders” (www.HPCB.eu), der Norge er med via Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell. Det er en stor økning i mobiliteten av autorisert helsepersonell i Europa, og tall som dukket opp i flere foredrag var f.eks. at det var >21 000 registrerte EEA- personnell i UK, > 16 000 i Tyskland, og vi vet at det er registrert 13 000 i Norge, dvs. at det er så mange som er i arbeid for kortere og lengre tid i et annet land enn hjemlandet. F.eks. er det at > 21 000 tyskere som arbeider utenfor Tyskland. Regelverk for hindre de inkompetente Herberts nettverk er ikke primært interessert i de kompetente og ”skikkelige” folkene, det man er opptatt av er å forhindre de kanskje 5% som unndrar seg følgene av inkompetent virksomhet et sted ved stadig å migrere. Trygg drift av helsevesenet i Europa med god pasientsikkerhet er avhengig av trygge avtaler og over_ siktlige registreringer. Derfor ble nettverket skapt, og man har utformet flere avtaler som skal være så smidige som mulig for å gjøre opphold av lenger eller kortere varighet mulig, f.eks. Edinburgh-avtalen av 2005 og Portugal-avtalen. De har jevnlige møter der man diskuterer case-for case- matters, det neste i Oslo 30. mai 2008. Det er utviklet nettsider der en lett kan orientere seg om myndigheter og krav for bedre tilgjengelighet (www.healthregulation.org), felles sertifikater og godkjenning. Fellesnevnere for godkjenning er ”transparente” og tilgjengelige oversikter over helselovgivning etc. Målene må være lettere mobilitet for helsearbeidere, god pasientsikkerhet og koordinering av ”best practice”. Regulering av pasientstrømmer over EU-grensene Michael Wilks er rettsmedisiner fra UK, medlem av etikk-komiteen i BMA og han er nyvalgt leder av CPME (Standing Committee of European Doctors) i to år fra 2008. Han konsentrerte seg om det velkjente ”Health Services Directive,” som har vært diskutert i EU-fora i mange versjoner, og som regulerer pasientstrømmen over grensene i EU. Her ligger det mange, særlig økonomiske fallgruber, området er uoversiktlig og landene har svært ulik oppfatning av hvilke regler som bør gjelde for såkalt ”grenseløs” behandling. AEMH CONFERENCE 2008: ”HEALTHCARE ACROSS BORDERS” • Migrasjon av pasienter og helsepersonell innen Europa gir store utfordringer • Ønsker å hindre at ukompetente stadig flytter fra komplikasjonene • Brain drain fra nye EU land er et betydelig problem • Er ”grenseløs” behandling løsningen, eller et problem? OVERLEGEN 12

Knappe venteliste- og behandlingsgarantier et sted kan bety ”ruin” pga. pasientmigrasjon og kostnadsrefusjoner, vi kjenner problematikken nasjonalt: prioriteringstyngde, etiske krav, medisinsk ventetid, behandlingsmuligheter, osv osv. For ikke å snakke om hvem som skal betale uventede komplikasjoner ---. Markedsregulert- kunnskapsbasert helsepolitikk Professor Brian Edwards, som leder av HOPE (European Hospital and Healthcare Federation) pekte på de vellykkete overnasjonale helsevirksomheter som allerede eksisterte mange steder i Europa. Han ville ikke ha noe ”Directive”, men ville ha et markedsrelatert system basert på ”kunnskapsbasert helsepolitikk”, kontrakter mellom landene der det var behov, ikke byråkratiregulerte hindringer. EU skulle muliggjøre samarbeid, ikke hindringer som oppstår pga ulike tariffsystemer og refusjonsordninger. Brain drain og brain gain, markedene sopes rene Deretter beveget presentasjonene seg ned på yrkes- og individnivå, ved at Professor James Buchan fra UK, NHS; Kings Fund etc. etc., pekte på den økte dynamikken som lå i dagens migrasjons-muligheter. Her ligger både problemer og løsninger; helseprofesjonsmigrasjon kan være både temporær og varig – Karibien og Afrika og deler av det indiske subkontinent har store helseproblemer i dag fordi først UK og senere USA har ”sopt markedene rene”. Tyskland er både importør og eksportør av leger og annen helseprofesjon. Altså både et ”brain drain” og et ”brain gain”- I dag er balansen negativ, med > 19 000 tyske leger utenlands. Investeringstapet på universitetene er stort, kostnader opp mot – 60 millioner til utdanning er tapt, i tillegg opplever tyskerne at 40 % av medisinstudentene forvinner ut av utdanningen eller til andre yrker! Løsningen for å rekruttere og beholde må være bedre lønninger og arbeidsforhold, forskningsmuligheter etc. Og dette var nøkkelen for de neste foredragsholderne fra Polen, Tsjekkia og Kroatia – for i vest er gresset grønnere – og mens legene fra Tyskland reiser til USA og UK, reiser polakkene til Tyskland og Vest-Europa. Etter at de ble medlemmer av EU har det vært en kraftig økning av migrasjon særlig fra Polen, der 20% av anestesilegene jobber utenlands, og også mange sykepleiere, jordmødre og fysioterapeuter, for å oppnå bedre arbeidsforhold, muligheter for spesialisering og etterutdanning. Fra Prag fortalte man om > 500 leger som utvandret per år. En global verden I diskusjonen som fulgte ble det også diskutert med bakgrunn i språk- og kulturtilnærming, faglig harmonisering og farer for samarbeidskonflikter. Konklusjonen blir vel som vi sier: det er en global verden, Europa et land (?) med fri flyt av personell og pasienter – så systemene og oppfatningene må ta høyde for dette – og alle prognoser vil slå feil og uforutsigbarheten blir større. Og nøkkelen for å rekruttere og beholde er bedre arbeids- og leveforhold! OVERLEGEN 13

OVERLEGEN VÅREN ER EN TRAVEL TID: 24.- 25. april 2008 ble landsrådsmøte for Overlegeforeningen med vårkurs i forkant arrangert på Soria Moria. VÅRKURSET: Kurskomitéen hadde også i år funnet et meget spennende tema for vårkurset. Tittelen på kurset var: ”Sykehuslegenes forhold til HMS og vernebestemmelsene i Arbeidsmiljøloven”. Eksterne innledere var hentet fra Arbeidstilsynets prosjektleder for ”God Vakt” Morten Kjerstad Larsen og Statens Helsetilsyn ved avdelingsdirektør Gorm Grammeltvedt. Ofleder Arne Laudal Refsum og fagsjef Signe Gerd Blindheim holdt et felles innlegg fra fagforeningen. Arbeidsmiljøundersøkelsen ”God Vakt” (2006/2207) avdekket områder der legers arbeidsforhold, arbeidstid og fysiske arbeidsmiljø var dårligere enn forventet av de som ledet undersøkelsen ifølge Larsen. Tid til rådighet samsvarte dårlig med en mengde arbeidsoppgaver som blir pålagt. ENDREDE RAMMEBETINGELSER: Legegruppen har fått endrete rammebetingelser. Arbeidshverdagen er gradvis og over tid blitt mer krevende. Pasientene har kortere liggetid. Flere pasienter trenger intensiv og medisinsk-faglig mer krevende nye behandlinger. Nye behandlingsmetoder og –muligheter gir større krav og forventninger til legegruppen. Det er stadig økende krav til dokumentasjon. Samtidig øker pasient ”turnover”. Leger må gjøre større andel av registrering og personaladministrative oppgaver selv. Støttefunksjoner reduseres. Det går med mye tid til venting på legen i sykehus. Pasienter, pårørende, kolleger og pleiepersonale er ofte avhengig av legens beslutning, vurdering, ordinering eller underskrift. Det stilles mange krav til legespesialisten og i følge Larsen viste undersøkelsen at legene opplever at de i liten grad kan påvirke organiseringen av sin egen arbeidsdag, det være seg tempo eller oppgaver. Legen styres av callingen og arbeidsdagen preges av stadige avbrytelser og løping mellom arbeidsoppgaver. Larsen var blant annet opptatt av å sette fokus på forsvarlighet og faglig standard. Det er stor forskjell på hva som er ønskelig, godt nok og uforsvarlig faglig standard. Det finnes få risikoanalyser på området. Det er ikke nok kunnskap om hva som kan godtas som standard. Gorm Grammeltvedt fra Statens Helsetilsyn ga en oversikt over hvilke oppgaver Helsetilsynet har i forhold til spesialisthelsetjenesten. Tilsynsoppgavene utføres i henhold til Tilsynslovens § 1 – Overordnet tilsyn med helsetjenesten i landet. Dette innbefatter områdeovervåking, planlagt tilsyn og hendelsesbasert tilsyn. Grammeltvedt poengterte at Helsetilsynet ikke fører tilsyn med arbeidsmiljøet. Helsetilsynet fokuserer på • virksomheten ved ledelsen • krav om forsvarlig drift • plikt til styringssystemet/internkontroll • forsvarlige ramme for helsepersonell • det regionale helseforetak ”sørger for ansvar”. Også fra Helsetilsynet ble kravet til forsvarlighet vektlagt, Spesialisthelsetjenesteloven § 2.2. Plikt til forsvarlighet. Det kreves at virksomheten organiseres forsvarlig og at det etableres systemer som sikrer at menneskelig svikt ikke skjer. Risiko for skade ved avvik skal kartlegges og vurderes. Planlegging, utbygging, organisering, drift og vedlikehold av helsetjenester skal innrettes slik at forsvarlighetsnormen etterleves. Disse kravene gjelder for private, helseforetakene og regionale helseforetak. Virksomhetene har tilretteleggingsplikt for gjennomføring av forsvarlig spesialisthelsetjeneste. Arne L. Refsum og Signe Gerd Blindheim tok utgangspunkt i ArbeisdsOFs VÅRKURS Av styremedlem Marit Tønder Rødland 14

miljølovens § 1.1. – Formålsbestemmelse. Dette er en vernelov som skal sikre helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon. Den skal være en grunnlag for virksomhetene og ivareta og utvikle arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter. Arbeidsgiver skal sørge for at det utføres systematisk helse, miljø og sikkerhetsarbeid på alle plan i virksomheten. Dette arbeidet skal gjøres i samarbeid med arbeidstakerne og deres tillitsvalgte. KRAV TIL ARBEIDSMILJØET: Det stilles krav til forsvarlighet i organisering, tilrettelegging og ledelse. Arbeidstidsordninger, teknologi og lønnssystem skal sikre at arbeidstaker ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger. Arbeidstakere og deres tillitsvalgte skal holdes løpende orientert ved endringer i arbeidssituasjonen. Arbeidstakerne og deres tillitsvalgte skal ha medbestemmelsesrett. Det er viktig at vi er klar over og benytter oss av/tiltvinger oss denne retten, bl.a. ved bruk av verneombud. Etter disse tre innledningene ble det åpnet for debatt. Debatten var i høy grad preget av de store omorganiseringsprosessene som foregår bl.a. i Helse Sør-Øst. Ved oppsummering mente M.K. Larsen fra Arbeidstilsynet at det bør skje en kulturendring i legegruppen, da vi i for stor grad har holdt oss selv utenfor HMS-prosesser. Vi må lære oss å ta i bruk de muligheter som både Arbeidsmiljøloven og Helsepersonelloven gir arbeidstakerne. Uttrekk fra IS-1479 (Innsatsstyrt finansiering i helsetjenesten, Sosial- og helsedirektoratet 2007) Finansieringen av spesialisthelsetjenesten – hovedtrekk De regionale helseforetakene (RHF) har det helhetlige ansvaret for å tilby spesialisthelsetjenester til regionens befolkning. Dette omtales som ”sørge for ansvaret” og skal realiseres av de helseforetakene RHFet selv eier eller de private virksomheter som RHFet har inngått avtale med. Finansieringsordningenes viktigste formål er å understøtte ”sørge for” –ansvaret til de regionale helseforetak, og består av en basisbevilgning og en aktivitetsbasert bevilgning. I tillegg avtales kjøp og salg av tjenester mellom de regionale helseforetakene. I 2007 finansieres somatisk pasientbehandling med 60 prosent basisbevilgning og 40 prosent aktivitetsbevilgning. Gjennom den aktivitetsbaserte finansieringen, ISF-ordningen, gjøres deler av bevilgningen avhengig av hvor mange pasienter som får behandling. Til grunn for beregningen av ISF-refusjonen ligger DRG-systemet. Finansieringen av spesialisthelsetjenester foregår i flere trinn. Staten overfører penger til de regionale helseforetakene, som på sin side har et selvstendig ansvar for å benytte disse midlene til å finansiere egne helseforetak og private virksomheter i egen helseregion i samsvar med ”sørge for” –ansvaret. RHFene kan fastsette godtgjørelsen av de ulike leverandørene av helsetjenester, med høy frihetsgrad. Et slikt selvstendig finansieringsansvar for RHFene legger til rette for en fleksibel finansiering av de utførende enheter. Fleksibiliteten gir RHFene mulighet til å tilpasse godtgjørelsen av helseforetak og private institusjoner til virksomhetens faktiske kostnadsnivå. Kostnadsnivået kan variere betydelig mellom ulike virksomheter av mange grunner. For eksempel kan private institusjoner spesialisere seg på undergrupper av pasienter som avviker fra gjennomsnittet. Funksjonsfordeling innen en region kan videre medføre systematiske ulikheter i pasientsammensetningen ved de ulike helseforetakene. Da er det rimelig at finansieringen kan reflektere dette. Fleksibiliteten legger også til rette for at RHF kan skreddersy finansieringen av utførende virksomheter i henhold til ønsket prioritering. Staten overfører ISF-midler til RHFene med DRG-klassifisert aktivitet som utgangspunkt. ISF-refusjonen utgjør 40 prosent av hva det i gjennomsnitt koster å behandle pasienter som plasseres i samme DRG. Gjennom utbetalingen av ISF-refusjonen utjevnes ikke variasjoner i lokale behov og kostnadsforhold. En trinnvis finansieringsmodell med et selvstendig ansvar, legger til rette for at de regionale helseforetak eventuelt kan avvike fra den modellen som staten benytter, for å kunne ivareta ”sørge for ansvaret” på en treffsikker måte. I tråd med Stortingets behandling av St.meld.nr 5 (2003-2004) pågår det utviklingsarbeid hvor det tilrettelegges for eventuell utvidelse av ISF -ordningen til nye områder. 15 OVERLEGEN

Dette var et landsstyremøte uten valg, og møtelederne Wenche Frogn Sellæg og Bjørn Martin Aasen kunne dermed lose delegatene gjennom sakslista uten forsinkelser av noen art. Akershus legeforening inviterte til sosial sammenkomst på Bærums Verk tirsdag kveld. Her ble vi vist rundt av entusiastiske guider som tydeligvis er glade i stedet sitt! Mat og drikke var fantastisk, et flott storband spilte opp til dans, og det var god anledning til å friske opp både nye og gamle bekjentskaper. Erna og Sylvia - disse damene innehar en enorm makt Onsdag 21. mai sto i politikernes tegn. Helseminister Sylvia Brustad og Høyreleder Erna Solberg innledet til helsepolitisk debatt på formiddagen. Ministeren fokuserte som forventet på det som går bra, men unnlot ikke denne gang heller, å komme med spark til ”udemokratiske leger” som bruker mer penger enn tildelt. Når det gjaldt spesialisthelsetjenesten, er føringene fortsatt at tjenestene både skal sentraliseres og desentraliseres mer. Endetarm-, tykktarm- og brystkreftkirurgi er eksempler på kirurgi som skal sentraliseres. Strategien for dette er under utarbeidelse, med Stein Kaasa som ansvarlig. Helseministeren forsikret igjen at intet lokalsykehus skulle legges ned. Spørsmålet var hva innholdet i lokalsykehusene skulle være. Stikkord er kronikere, eldre og poliklinisk virksomhet. Lokalsykehusene skulle ha ”tilpassede akuttjenester”, med traumebehandling, og et av målene var at alle sykehus skulle ha traumeteam. Felles akuttmottak med 1. og 2. linjetjenesten ble også nevnt som et satsningsområde, noe som fikk mange av debattantene til å tenne!! Høyre-lederen påpekte at helsereformen etter hennes oppfatning var på gal vei, og at opposisjonen har et skarpt øye til utviklingen. Dessverre fikk debatten etterpå et noe haltende preg. Istedenfor en reell diskusjon ble det et halsbrekkende show der delegatene på 2 minutter måtte framføre sine ærend. Det var ikke tid til replikkveksling og heller ikke meningsutveksling med Brustad og Solberg. Det var svært synd sett i lys av at disse damene innehar enorm makt i Helse – Norge! Det meldte seg fort flere titalls debattanter til talelista, slik at det pga tidsnød ble innført meget streng taletid. På grunn av delegatenes plassering i salen, kom de fleste allmennlegene på talelista tidlig i debatten, og fikk framført sitt ærend før ministeren måtte gå. Flertallet av Of-erne som hadde noe på hjertet, fikk dessverre ordet etter at ministeren måtte forlate møtet. Landsstyremøtet 2008 Legeforeningens landsstyremøte 2008 ble avholdt på Soria Moria kurssenter 20. – 22. mai. Vanligvis er dette en tid på året der hovedstaden viser seg i sin beste vårskrud, men denne gangen vekslet været mellom sludd og kulde til sol siste dagen! Av Margit Steinholt og Inger-Lise Haakstad Helseministeren forsikret igjen at intet lokalsykehus skulle legges ned. Spørsmålet var hva innholdet i lokalsykehusene skulle være. OVERLEGEN 16

Også av den grunn uteble den forventede store diskusjonen om foretaksreformen og spesialisthelsetjenesten. Inntrykket etter debatten var at ministeren har stor tiltro til at samhandling mellom 1. og 2. linjetjenesten skulle føre til et bedre forløp for pasienten og i tillegg spare penger for spesialisthelsetjenesten. Hun lovet imidlertid å se på finansieringsordningene, for å se om man kan få dette bedre til. Allmennlegene i forsamlinga unnlot ikke å peke på de enorme oppgavene som tiltenkes primærhelsetjenesten uten at det tilføres nye stillinger. Antall fastleger > 55 år er doblet på 6 år, noe som kan gi store kapasitetsproblemer i tida framover. Brustad oppfordret legene til å presse arbeidsgiver; dvs kommunene til å søke om flere stillinger. Det gjenstår å se om kommuneøkonomien tillater dette!? Helsetjeneste for ikke-vestlige innvandrere En annen sak som fikk stor oppmerksomhet var rapporten ”Helsetjenester til ikke-vestlige innvandrere”. Arbeidsgruppa la fram bakgrunnen på engasjerende vis, og debatten etterpå var god og konstruktiv. Det blir spennende å se hvordan det foreslåtte 10 – punkts programmet blir fulgt opp i praksis. Spesialistutdanning ”Utredningen om spesialistutdanningen av leger” ble også lagt fram. Her er det gjort et meget grundig forarbeid, og rapporten er nå ute på høring. Turnus Sosial- og helsedirektoratets rapport om turnustjenesten ble lagt frem. Der foreslås det innføring av 3-årig plikttjeneste etter grunnutdanningen for leger. Hvor man evt. får denne tjenesten vil bli helt vilkårlig, og alle sosiale bestemmelser knyttet til dagens ordning foreslås fjernet. Det var også svært mange andre argumenter mot innholdet i rapporten, så dommen var nokså enstemmig. Arena for utstilling av medisinskteknisk utstyr På landsstyremøtets siste dag kom saken der en kanskje hadde forventet mest diskusjon, nemlig ”Etablering av arenaer for utstilling av medisinsk – teknisk utstyr”. Loen-vedtaket i 2004 har ført til vanskeligheter med å finne en form der man både kan få tilgang til å se nytt utstyr og diskutere dette med kolleger. Arbeidsgiver i det offentlige er ikke rause med kursbudsjett, og for de fleste er kongresser og møter eneste mulige møteplass der en kan få presentert medisinsk – tekniske nyvinninger. Høringsuttalelsene støttet i hovedsak sentralstyrets forslag til oppmyking av regelverket, og vedtaket kom etter en grei og behersket debatt. Vedtaket går i korthet ut på at den enkelte forening kan søke sentralstyret om særskilt tillatelse til utstillinger i forbindelse med et av sine årlige møter. Med en slik godkjenning vil kurstimene bli tellende, og man kan søke fondene som ved andre kurs. Som avslutning på vellykkede landsstyredager, inviterte Nordland legeforening – forsterket med musikeren Susanne Lundeng - til Landsstyremøte i Bodø 3. – 5. juni 2009! (Ytterligere informasjon fra landsstyremøtet finnes på Legeforeningens nettsider.) Margit Steinholt og Inger-Lise Haakstad, begge lokalisert i Sandnessjøen; dvs. de to mest sentralt lokaliserte Of-ere på møtet! (bare mål på kartet, så kan du se selv…) OVERLEGEN 17

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy