Av Dag Rieve Kristiansen Jeg er stolt av å være medlem av Den norske legeforening. Våre medlemmer har gjennomgående et godt rykte og vår forening blir lyttet til i befolkningen og i de politiske maktsentra. Sånn sett har Legeforeningen stor påvirkningskraft. Jeg er også stolt av at Legeforeningen ikke bare er en ren fagforening. Helsepolitikk har alltid vært og er en viktig del av vårt engasjement. Med utgangspunkt i pasientenes lovregulerte rettigheter og trygt forankret i den medisinske profesjon, skal Legeforeningen mene noe om helsepolitikk. Men som vi vet, er medisinske sannheter sjelden evigvarende. I enda mindre grad, kan man si det samme om helsepolitiske sannheter. Derfor er debatt så viktig. For noen år siden konkluderte det regjeringsoppnevnte Hagenutvalget med at det foreligger en reell skjevfordeling av økonomiske midler mellom helseregionene i Norge. Relatert til en rekke, på forhånd aksepterte forutsetninger, kom helseregionene i Vest, Midt og Nord dårligst ut. For Helse Midt-Norge dreide det seg om en underbetaling på mellom 300 og 400 mill. kr. pr år. Dette var nesten like mye som helseregionen gikk i underskudd med i 2006. Alle beregninger var basert på en videreføring av de fylkeskommunale prioriteringer i sin tid. Det er nå så lenge siden reformen ble gjennomført at det er på tide å innse at denne måten å beregne drift på, ikke lenger er holdbar. Og nå har nylig Magnussenutvalget bekreftet Hagenutvalgets konklusjoner. Stortinget har bestemt, at alle i vårt land skal ha lik tilgang til helsetjenester uavhengig av hvor vi bor. Og så vet vi selvsagt, at slik fungerer det i praksis ikke bestandig, --av forskjellige grunner. Det registreres nå med undring, at Legeforeningen i sitt høringssvar til Magnussenutvalget, ikke klarere krever en rask utjevning av de økonomiske midlene til regionene. Riktignok støttes en omfordeling av basisbevilgningene i tråd med utvalgets konklusjoner. Men det hele blir nokså halvhjertet når det taes en rekke forbehold (forskning, utdanning, nasjonale sentra og Helse Sør-Øst må ikke få noe mindre enn de har i dag…). Ikke fordi man ikke skal ta slike hensyn. Tvert imot. Men, og dette er avgjørende, fordi nye utredninger vil forlenge en allerede svært forsinket utjevningsprosess. Svaret kan dermed så tvil om Legeforeningens prinsipielle holdning i fordelingsspørsmålet. Selv om Magnussenutvalget konkluderer innenfor en total finansieringsramme for helsevesenet, betyr ikke det at Legeforeningen behøver å akseptere at det skal tas midler fra Helse Sør-Øst for å gi til de andre regionene. Det er ikke så vanskelig å argumentere for at en underfinansiering gjennom mange år, må utjevnes gjennom tilførsel av friske midler. Når statsråd Brustad, i en kommentar til det nye sykehotellbygget ved Radiumhospitalet, avviser at tilsvarende friske midler kan tilføres de andre regionene, forsterker dette inntrykket av geografisk diskriminering. Rammevilkårene for alle regionene er knappe, selv om mange politikere ynder å si noe annet. ”Når krybben er tom, bites hestene”, heter det. Helsepolitisk makt og avmakt Om Magnussenutvalget og Legeforeningen • Når krybben er tom, bites hestene – Helse Sør-Øst får alt for mye • Medisinske sannheter er sjelden evigvarende, i enda mindre grad kan dette sies om helsepolitiske sannheter • For Helse Midt-Norge dreier dette seg om mellom 3- 400 mill kr pr år • Legeforeningens svar blir nokså halvhjertet OVERLEGEN 22
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy