Den ene gangen var jeg der i egenskap av luftmedisinsk evakueringstjeneste, da vi tok med oss den brannskadde jenta Naroose. De to andre gangene var jeg der som kirurg i henholdsvis Masar e Sharif (MeS) og i Meymanhe. De to stedene var svært forskjellig med tanke på tjenesten som ble utført. I MeS hadde Norge en større medisinsk installasjon (såkalt Role 2 enhet) med flere høyt kvalifiserte spesialister. Vi var flere kirurger og anestesileger samlet samtidig, og vi hadde tilgjenglig flere operasjonsstuer. Dette gjorde at vi kunne engasjere oss i de lokale forhold uten at det gikk utover den beredskap vi skulle ha for soldatene i felt. Vi kunne besøke det lokale sykehuset i MeS og gi våre Afghanske kollegaer der råd og hjelp i deres arbeid. Teknisk sett syntes jeg de sivile afghanske kirurgene i MeS var flinke, men de hadde svært dårlig kirurgisk utstyr, elendige sanitær forhold og ingen mulighet for intensivbehandling. Deres teoretiske kunnskap hadde innen enkelte emner klare begrensninger, særlig innen onkologisk kirurgi. I mange tilfeller ble vi spurt om det var mulig for oss å operere sivile Afghanere i vårt militære sykehus, og i mange tilfeller gjorde vi det. Under mitt opphold i MeS ble det operert blæresten, lårhalsbrudd, brokk, spleenektomi og kjevefraktur for å nevne noe. Var det spesielle utfordringer? En svært viktig egenskap når man er kirurg i felt er evnen til å improvisere. Strekkbord ble laget av teltstenger og utgåtte militær sko, kanylerte skruer var ikke-eksisterende på flere 100 mils avstand, slik at vi fikk sikte så godt vi til Afghanistan Brann- og eksplosjonsskader er dessverre vanlig, og rammer ofte barn. OVERLEGEN 27
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy