Overlegen nr. 2 - 2009

Forskjellige filosofer har definert det litt ut fra eget ståsted, men grunnleggende kan man si at det beskriver ”den rette tro” eller ”rett forståelse”. For eksempel forstår personer innenfor et visst politisk parti samfunnet og historien på en nokså sammenfallende måte, - det er ingen stadig diskusjon om visse grunnleggende ting innenfor den konservative politiske fløy, f. eks. Denne kunnskapen deles av alle. Den er ikke uforanderlig, men ganske stabil, fordi den har en grunnleggende karakter og den bekreftes innenfor systemet. Herav ordet ortodoks – den rette tro/lære. Hvor vil jeg? Godt spørsmål. Jeg syns ordet da jeg kom over det var ”det jeg manglet” for å beskrive fenomenologisk endringer som jeg mener skjer innenfor vår litt kaotiske sykehushverdag. ”Blårussen overtar” er et kjent utsagn som adresserer noe mer enn det faktum at sykehusene som store tunge organisasjoner med ditto budsjetter også må ha en tung administrasjon som sørger for god økonomistyring og optimal ressursutnyttelse. Det uttrykker helsearbeiderens opplevelse av at en annen ”dagsorden” er i ferd med å bli den gjeldende i hverdagen. Sykehusøkonomien med sine spesielle utfordringer er selvsagt økonomenes domene, men på denne måten kom også den merkantile eller bedriftsøkonomiske tankegang inn i driften av sykehusene. Å forsøke å få kontroll med budsjettene ved å betrakte sykehuset som en produksjonsbedrift på linje med annen industriell virksomhet, var en naturlig modell for økonomene – dette er deres ”himmel”. Etter hvert fikk modellen en stadig større rolle i sykehusenes administrasjon og styrer og også i det helsepolitiske miljø. Motstanden mot denne utviklingen innenfra i sykehusene har hele tiden vært der, - humanistisk som den naturvitenskapelige moderne medisinen jo i utgangspunktet er. Ordet produksjon virker fortsatt malplassert i vår virkelighet, det dissonerer med selve virksomhetens ide som er å undersøke, behandle og lindre sykdommer hos syke mennesker. Videre er dette et sted for forskning og utdanning, to områder som også bare haltende kan assosieres med noe så mekanisk som produksjon. Dette er kanskje likevel i ferd med å endre seg? Ledere i sykehusene på mellomnivå har i økende grad som i næringslivet blitt personlig forpliktet på budsjettrammer, krav til effektiviseringer og innsparinger. Deres forpliktelse har først og fremst vært dette, - et krav om at pasientene skal få det samme tilbudet og at verken forskning eller utdanning skal svekkes har fulgt med som et nødvendig skuebrød for folket. Budsjettlojalitet har de siste få årene fått en ”nådeløs” prioritet helsepolitisk og realiseringen har vært presset nedover i lederhierarkiet med mang en omstillingsprosess til følge. Lederne blir først og fremst målt på sine prestasjoner i budsjettbalanse – og de har virkelig måttet levere. Selv om overskridelsene fortsatt er en del av virkeligheten har man ovenfra som aldri før ”snørt igjen sekken” og forklart sykehusene at ”det er slutt på rekvisisjons-økonomien”. Trer man inn i lederstillinger i sykehusene i dag må man sannsynligvis akseptere denne filosofien, man må mene at økonomisk balanse og omstillinger er ”spennende utfordringer ” – man må kunne identifisere seg også med den merkantile tankegang. Ledere som ikke kan dette får ofte ingen lang karriere med de absolutte krav som stilles – hvor mange avdelingsledere har ikke de siste årene trukket seg fra sine stillinger ”fordi man ikke lenger kunne ta det medisinske ansvaret med et slikt budsjett”. Denne typen ledere er derfor etter hvert i et mindretall og blir heller ikke rekruttert, fordi de som har sett utviklingen, ikke er interessert i å komme i en slik en slik tvangssituasjon. Ved naturlig seleksjon vinner dermed kanskje den merkantile doxa fram helt ned på avdelingsledernivå, - med følger for avdelingens drift! Den gamle doxa var av humanistisk natur, først og fremst var lederne preget av sin lojalitet til pasientene, og det var dette som var selvsagt i hele systemet, økonomisk ansvarlighet var sekundært. Man kunne i stor grad ta for gitt at man ville bli hørt om man med bakgrunn i sin profesjon og ved hensynet til pasientene forsvarte eventuelle økonomiske overskridelser, - omgivelsene respekterte den medisinske leder som satte sin fot ned. Dette godtas ikke lenger, i hvert fall Doxa av Arild Egge Begrepet ovenfor er fra klassisk filosofi og beskriver «en kunnskap som flyter fritt og innenfor et system (samfunn, politisk gruppe, interesseorganisasjon) som er allment akseptert». OVERLEGEN 14

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy