Overlegen nr. 2 - 2009

har mange tatt sin hatt og gått - til stadig mindre støy. Det er ikke poenget å ta stilling til om det var bedre før og det er slett ikke meningen å si at ledere som velger å sitte i dagens turbulente situasjon, svikter sin legegjerning og svelger kameler – det siste ville være veldig galt. Jeg funderer bare på om det ikke kan være en riktig observasjon at det faktisk finner sted en slik endring. Hvis det er tilfelle innebærer dette etter min mening fare for at dette forandrer selve virksomheten innenfra. Et skifte fra en humanistisk til en merkantil doxa må man anta alene vil endre ”ånden i huset”. På nivåer i organisasjonen (gulvet) som ikke ennå bekjenner seg til den nye tenkning, finner det sted en fremmedgjøring, man kjenner seg ikke igjen i sitt eget arbeid. Sammen med det merkantiles fundamentale fokus på materielle verdier hører en tilsvarende ”sikring” av disse i videste forstand, hvorfor det juridiske automatisk får en altmer dominerende plass. For mange henger vel jus og økonomi uløselig sammen, men andre forhold ved samfunnsutviklingen medvirker kanskje like mye til dennes sentrale plass også i helsevesenet. Jusens relevans bestrides ikke, men dens omfang burde man kunne reflektere over. Det er nok å henvise til våre svar til pasientene når vi tilbyr behandling: ”Din søknad er vurdert og vi har funnet at du har krav på helsehjelp” – dette kunne ikke ha vært skrevet av Hippokrates. Eller denneLedelsen har innhentet juridisk vurdering og av habilitetsårsaker kan ikke behandlingstilbudet opprettholdes – hvorfor må pasienter finne seg i at habilitet gis prioritet framfor et gode som er (var) deres? Er ikke dette så et knefall for jussen, og sitter den da ikke i førersetet sammen med økonomien? Det som er karakteristisk for en doxa er at den ikke så lett påvirkes/forandres utenfra. Et politisk parti bryr seg lite om hva politiske motstandere mener om deres program, fordi jo dette er deres anskuelse. Den regjerende oppfatning marginaliserer sine motstandere ved å utelukke disse fra diskusjonen, - ved å hevde at disse ikke er forandringsvillige, ikke aksepterer nødvendigheten av økonomiske rammer og prioriteringer når det gjelder helsevesenet. Man kan mene at dette skjer i dag. Det humanistiske perspektiv er selvsagt tilstede i den nye doxa, men kanskje ikke i førersetet? Det erklæres og påbys at dette og hint ikke skal svekke tilbudet til pasientene, men det er noe annet enn at dette ligger innebygget i filosofien som kjølen i en båt. En prioritering av økonomiske rammer overordnet andre hensyn, garanterer etter den nye lære for en mer rettferdig fordeling av tilbudene til befolkningen gjennom medisinsk prioritering som tvinger seg fram – men det vil i stor grad fjerne incitamentet for utvikling av nye behandlingsmetoder, flytte grensene for nye pasientgrupper, forskning? Egne og andre kollegers erfaringer fra den klinisk hverdag, sammen med pasienters tilbakemeldinger gjennom de siste årene skaper blandede følelser – det fremgår av ovenstående. Jeg ser et helsevesen som ikke ser det underlige i å tilby behandling fordi man har krav på det. Dette er utmerket adressert i Gro Hillestad Thunes artikkel. Et økonomisk pes har tvunget frem nærmest paniske omorganiseringer både innad i og mellom sykehus, ustanselig og in absurdum – hvor tvingende nødvendig har det vært når en leser ECON´s rapport i dette nummer? Pårørende som har et langvarig forhold til oss gjennom sine barn gir uttrykk for et klart dårligere tilbud – vi har ikke tid lenger; overbemannet? Tilbudet skal nødvendigvis måtte svekkes ytterligere gjennom sammenslåtte avdelinger med kompetansenedbygging som følge. Vi opplever stadig oftere direkte administrative overstyringer fra andre deler av helsetilbudet ved at den medisinske kompetansen overprøves. Listen er lang. ”Jeg treffer fortsatt leger som syns det er vanskelig å sette de mange foran sin egen pasient”, sa min venn sykehusdirektøren. Hvem skal tale for min pasient om ikke jeg gjør det, er mitt svar – og det er ikke til hinder for at jeg også kan tenke i et større perspektiv. Som sagt vil jeg ikke bli marginalisert ved å bli anklaget for manglende forandringsvilje. En doxa kan ikke særlig lett endres utenfra, som nevnt, den må utfordres innenfra. Jeg skulle ønske meg at vi som kolleger fortsatt søker lederposisjoner for nettopp å gjøre det. Målet må være å demme opp for en industrialisering av helsevesenet, der produksjon kommer i veien for god medisin, forskning og utdanning.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy