Etterkrigstidens knapphet på ressurser i et krigsherjet land førte til en økonomisk politikk preget av rasjonering og planøkonomi. Samtidig som landet ble bygget, og velferdsstaten etablert, styrte departementet utbyggingen og aktiviteten i sykehusene. På det statseide Rikshospitalet gikk det så langt at antall meter av tunnelsystemet under sykehuset som skulle males var tema for debatt under budsjettbehandlingen i Stortinget. Etter hvert som økonomien bedret seg, ble fylkene som sykehuseiere mer selvstendige i forhold til staten. Det utviklet seg ulikheter mellom fylkene. Et svarteperspill utspilte seg mellom Stortinget som bevilgende myndighet og fylkene som utførende eiere. Beskyldninger om bevisst økning av ventelistene og dårlig drift ble besvart med manglende bevilgninger i forhold til pålagte oppgaver. Det kommer på slutten av 70-tallet en politisk høyrebølge over den vestlige verden. Nixon må gå i vannære, og Carter taper valget mot den karismatiske, men erkekonservative Reagan, og hvor Margaret Thatcher feier inn i et ineffektivt og stadig streikerammet England. Sammen med disse politikerne er det i ledelsesskolemiljøer som økonomiske universiteter og tenketanker bygd opp en ideologi som stiller spørsmålstegn ved det klassiske byråkratiet. Dette skulle være politisk nøytralt, og bygge på forutsigbarhet. Avgjørelsene skulle skje skriftlig, og bygge på regler fastsatt av overordnet myndighet. Det skulle ikke ligge egeninteresser til grunn for byråkratiets avgjørelser. Kritikken gikk på at den offentlige forvaltningen var ineffektiv og tungvint. Ved å opprettholde en stor offentlig forvaltning, opprettholdt man også et stort antall offentlige, trygge og relativt godt lønnede arbeidsplasser. Det var derfor i byråkratenes interesse å være ineffektive. Resultatet blir New Public Management (NPM), et begrep på en styringsfilosofi hvor konkurranse, markedsorientering og brukervalg skal tvinge frem en effektivisering av offentlig sektor. Denne filosofien får overraskende raskt innpass i hele den vestlige verden, også i Norge. Det kalles for eksempel modernisering av offentlig sektor (Stoltenbergs store plan), og består i privatisering av Televerket til Telenor samtidig med at det ble åpnet for konkurranse, åpning for flere TV-selskap, og utskillelse av tilsyn fra departementene, som Jernbanetilsynet, slik at NSB kunne få konkurrenter som skulle vurderes av nøytrale tilsyn på vegne av myndighetene og forbrukerne. Elektrisitetsverkene blir privatisert, og nettselskap skilles ut fra strømleverandørene. Sykehusene ble foretak, etter at staten tok over fra fylkene. Det ble laget en egen helseforetakslov, men i utgangspunktet skulle sykehusene følge samme prinsipper som aksjeselskapene, de skulle bare ikke kunne gå konkurs. Det ble åpnet for konkurranse mellom sykehusene, og pasientene ble gitt rettigheter som ble hjemlet i pasientrettighetsloven. Også ordningen med fritt sykehusvalg ble innført. Finansieringen ble ordnet som kombinasjon av ramme- og innsatsstyrt, og fra starten var rammefinansieringen relativt lav. 60 % av inntektene skulle være innsatsstyrt, og pengene skulle følge pasienten. Sykehusene produserte i stort tempo, de Er sirkelen sluttet ? av Arne Laudal Refsum OVERLEGEN 18
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy