gamle uendelige ventelistene ble fjernet på kort tid, nettopp fordi 60 % DRG gjorde at man kunne øke volumet og allikevel gå overskudd. Selvfølgelig kostet dette penger, mer penger enn politikerne hadde tenkt seg. Det var greit med pasientrettigheter, men ikke så mye rettigheter. Samtidig viste det seg at et annet bedriftsøkonomisk forhold, nemlig verdifastsettelsen av eiendommer og utstyr, heller ikke var ukomplisert. Dette fordi regnskapsloven krever avskrivninger av disse verdiene etter hvert som de ble brukt og utslitt, slik at når det ville bli behov for nyanskaffelser, skulle det være kapital tilgjengelig for dette. Så store bevilgninger har ikke regjering eller Storting villet stille til rådighet, og gjelden er ca 10 mrd. kr. Bremsene ble derfor satt på. Det ble innført tak på produksjonen, og DRG-satsen ble redusert til 40%. Det gikk ikke lenger an å øke produksjonen for å dekke opp annet underskudd. Riktignok beholdes et viktig verktøy fra NPM, nemlig benchmarking, et moderne uttrykk for å sammenligne seg med andre. Sykehusene bestiller den ene benchmarkingen etter den andre, med relativt søkte problemstillinger, og sammenligner seg så med andre sykehus. For eksempel bestiller UNN sammenligning av antall innlagte pasienter pr. lege på vakt, sammenlignet med de andre universitetssykehusene. Ikke overraskende, man kunne sagt selvsagt, viser det seg at det legges inn færre pasienter pr. lege på UNN enn for eksempel St. Olav. De fleste av oss hadde ikke trengt å bruke et dyrt konsulentfirma til dette, vi kunne sett på et kart som også ga opplysninger om befolkningstetthet. Det etableres også et sett med nasjonale kvalitetsparametre, som epikrisetid og preoperativ liggetid for lårhalsbrudd. Forskningsrådets evaluering av foretaksreformen konkluderer med at man ikke kan si noe om utviklingen av kvaliteten på behandlingen. Det strammes ytterligere inn. Søkelyset settes på prioriteringene. Det er helt klart at de forskjellige sykehusene har hatt forskjellige tradisjoner for hvordan man har vurdert pasientene, og hvor stor andel av pasientene som har fått innvilget rett til behandling. Nå lages det nasjonale prioriteringsveiledere, og fokus settes på at de med rett til behandling får kortere ventetid enn de uten slik rett. Samtidig skal alle vurderes tilnærmet likt. Dette er ikke nødvendigvis feil, men nå er man over på å bruke store summer på å forvalte køordninger, i stedet for å behandle pasientene etter hvert som behovene dukker opp. Antall pasienter på venteliste stiger, og tiden de står der øker også. Flere sykehus problematiserer retten til fritt sykehusvalg. Samhandlingsreformen bærer nærmest preg av gammeldags planøkonomi igjen. Man bestemmer nå politisk at all fremtidig vekst i antall leger skal plasseres i kommunesektoren, det skal lages et eget organ i departementet til å håndheve dette, og det er allerede pålagt alle sykehusstyrene å rapportere på legestillinger jevnlig. Dersom det blir regjeringsskifte til høsten vil de regionale helseforetakene bli fjernet, og staten sitter igjen som eier av alt. Ringen er sluttet, og vi venter bare på neste 5-års plan. Valgresultater fra landsstyremøtet i Bodø for perioden 2009 – 2011 President: Torunn Janbu Visepresident: Arne Laudal Refsum, Of Sentralstyremedlemmer: Hege Gjessing, Ylf Jon Helle, Of Trond Egil Hansen, Af Cecilie Risøe, Of/FaMe Lars Haukland, Ylf Kari Sollien, Af Kirsten Toft, LSA Varamedlemmer: Einar Vie Sundal, NMF Ivar Halvorsen, Af Tone Kaldestad, Ylf OVERLEGEN 19
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy