Kan feilbehandling forsvares? Som ung, ambisiøs, turnuslege, ble jeg engang anklaget for å ha valgt feil prose- dyre på en svært dårlig pasient i akuttmottak. Pasienten døde. På morgenmøtet, etter en lang og travel nattevakt, ble kritikken fremsatt i et fullsatt møterom og i bakoverlent og for meg, ydmykende arroganse. Anklageren var en av avdelingens spesialister. Jeg mente den gang at anklageren tok feil, men hadde ikke trygghet til å argumentere imot og aldeles ikke i en slik fornem forsamling. Skammen satt lenge i og mye lenger enn jeg kan huske hva selve diskusjonen dreide seg om. Jeg har vært lege i mange år og har i årenes løp møtt og arbeidet sammen med mange svært dyktige og samvitt- ighetsfulle kolleger. Jeg har allikevel og la meg si heldigvis, aldri truffet en ”feilfri” kollega. Det kan høres klisjeaktig ut at ”det er menneskelig å feile”. Og det er lett å trekke på skuldrene når feil begås, fordi det er sånt som skjer. Men innebygget forsvar både for egne og kollegers feil, kan i mange tilfeller hindre oss fra nyttig lærdom, -kunnskap som kan komme både oss og våre pasienter til gode. Men den som gjør en feil skal selvsagt ikke ydmykes. Media som overhelsetilsyn Forskning har vist at pasienter dør eller blir skadet av feilbehandling i våre institusjoner. Og slett ikke alle hendelser rapporteres. Det er mange grunner til dette. Bl.a. kan systemet med avviksmeldinger kritiseres for å være tungvint og tidkrevende i en travel hverdag. Dels kan mange feil være vanskelig å oppdage eller dokumentere. Men der ligger kanskje også i oss en naturlig redsel for å bli ”avslørt” som årsak til skaden eller feilen. Ikke minst har mediafokuset på ”legefeil” skapt mye usikkerhet og skremmende scenarier. Likevel må ikke medias stadige jakt på sensasjonelle oppslag, forhindre oss i større åpenhet om feilbehandlinger. Teamarbeid og systemsikkerhet Undersøkelser basert på internasjonale studier (Peter F. Hjort) estimerer at forekomsten av feil, eller uønskede hendelser, på norske sykehus, utgjør i gjennomsnitt ca 10% av alle utskrevne pasienter. Av disse dør angivelig 5%. Dette er høye tall. Uansett kan noen av disse hendelsene kanskje unngås ved forholdsvis enkle administrative tiltak. Iflg. Spesialisthelsetjenesteloven § 3-3, skal det gis melding til Helsetilsynet om betydelig personskade eller hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade. Hensikten er selvsagt å avdekke kvalitetsmangler i helsetjenesten. Definisjonen av betydelig personskade kan by på vanskeligheter, men man må huske at det nå mer enn tidligere legges vekt på pasientens egen opplevelse/vurdering av konsekvensene av hendelsen. Dette medfører at det ikke lenger er legene alene som definerer pasientens behov. Da bør det heller ikke være legene som personlig har totalansvaret for kvaliteten på tjenesten? En helsetjeneste bør i fremtiden, bygges på systemsikkerhet. Det må med andre ord lages systemer som gjør det vanskeligere å gjøre feil. Avviksmeldinger må bli en naturlig del av praksis. Man må altså dreie fokus fra et personlig legeansvar for en uønsket hendelse til et systemansvar som alle kan lære noe av. Og det er et ledelsesansvar. Medisinsk ledelse må skape trygghet for avviksmelding ved å forvente avvik. Avvikene må synliggjøres for alle som arbeider i enheten. Og det må kontinu- «Naming, blaming and shaming» – Om kvalitetssikring i pasient OVERLEGEN 22
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy