Fortsatt undrer jeg meg over vår sviktende evne til å innse og ta hensyn til at ikke alle ser verden gjennom samme vindu som oss selv. Selv synder jeg, også. Noen ganger styrker vi ”vi”-følelsen ved å rakke ned på andre, det er bare ”vi” som har forstått alt. Én sak er om vi holder slikt innen egne rekker som en øvelse i identitets-styrking; det kan være ille nok. Mye verre er det om vi også eksponerer slikt utad. Alle har vi sett kolleger som gjør seg selv større på andres bekostning. Ett eksempel er en allmennlege som gang på gang sendte henvisning på en gutt med en voksende tumor på leggen, men pasienten ble ikke tatt inn. Til slutt satte han gutten på fergen med rekvisisjon i hånden og beskjed til mor om at hun ikke måtte forlate akuttmottaket før han var vurdert av spesialist. Da overlegen kom, tok han seg ikke tid til å lese tallrike søknader om spesialistvurdering, som sykehuset ikke hadde svart på. Derimot utbrøt han: ”Hvorfor ble han ikke sendt før? Hva tenkte fastlegen på?” Hvem hadde nytte av et slikt utsagn? Med et trylleslag var morens tillit til fastlegen borte, overlegen hadde jo uttalt seg, riktignok på helt feil grunnlag. De kom fra et lite sted der det ikke var så lett å finne ny lege. Får pasientene større respekt og tillit til en kollega som rakker ned på andre kolleger? Selv har jeg sjelden vært så sint som den gangen en pasient måtte til et nervepirrende overtids-hastesectio der det gikk galt. Jeg (den gang i allmennpraksis) hadde henvist henne gang på gang til svangerskaps-poliklinikken med stigende Hb og manglende tilvekst, men hver gang ble hun ble sendt rett hjem. I epikrisen stod det for all fremtid: ”Dr. Mellin-Olsen gjøres oppmerksom på at ved fødeavdelingen arrangeres det jevnlig kurs i svangerskapsomsorg.” At det hele var min feil, var også dosert uttrykkelig til pasienten. (Problemet var at poliklinikk-notatene ikke var sendt over til hovedjournalen på sykehuset, som ble oppbevart i en annen etasje.) Denne pasienten visste jo hva som hadde skjedd. Men ble tapet av hennes nyfødte barn lettere å bære ved at legene skyldte på hverandre? Jeg er sikker på at vi alle kjenner slike eksempler. Også at ved mediaoppslag om pasient- håndtering som journalisten ønsker å vise som under pari, er enkelte kolleger noen ganger kjappe til å uttale seg på sviktende grunnlag, men uten forbehold. Viser vi ydmykhet og respekt overfor andres arbeidssituasjon og kompetanse, er ikke det synonymt med å beskytte Om å dra i samme retning – litt ydmykhet skader ikkeFaMe Av FaMe-leder Jannicke Mellin-Olsen. Allmennleger er teite! Det lærte jeg for 26 år siden da jeg var turnuskandidat på sykehus. Hver dag ble henvisninger og behandlingsopplegg kritisert. I distriktsturnus forstod jeg at det var sykehuslegene som er mindre begavet. Senere jobbet jeg på patologisk avdeling, og da innså jeg at det var klinikerne som ikke forstår noe som helst. OVERLEGEN 28
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy