Overlegen nr. 2 - 2009

hverandre i ”brorskap”. Kanskje har man for grunn innsikt i situasjonen til at det gir mening å være bastant? Ass. dir. Rolf Gunnar Jørstad i Norsk pasientskadeerstatning (NPE) har skrevet kommentarer til innlegget mitt i Overlegen 1/2009. Som angitt i innledningen min, bygget artikkelen på foredrag av sveitseren Sven Staender, som naturligvis ikke nevnte NPE. Det er fint å få denne påminnelsen: Det bør være en selvfølge at vi er flinke til å informere pasienter om muligheten til å henvende seg til NPE. I tillegg minner Jørstad, gledelig nok, om at vi har en feilslått forestilling om at vi står i stor fare for å bli saksøkt. Men poenget med å dra frem den undersøkelsen var ikke å skremme oss, men å vise hvor det oftest svikter – nemlig at vi ikke er ydmyke, heller ikke alltid så åpne som vi burde være. For å si det enkelt: Vi bør oppføre oss som folk og prøve å sette oss inn i situasjonen til pasient/pårørende. Når sakkyndige ser oss i kortene, uansett hvem som er oppdragsgiver, bør det også være en selvfølge at vi vurderes ”på samme nivå”, dvs. at en superspesialist sentralt ikke skal uttale seg bastant om det en kollega har gjort under helt andre forutsetninger på mindre steder. Både i befolkningen og til en viss grad blant legene selv har man en forestilling om at det er så fint å være spesialisert, og mer jo lenger ut i grenene og bladverket man kommer. Det er neppe mulig (kanskje heller ikke ønskelig) å snu toget med subspesialisering, f.eks. innen kirurgi. Men det er et tap at nå pensjoneres stadig flere av dem som fortsatt kan klinisk medisin, både på tre- og kvistnivå. Selv vi på rundt 50 år mangler mye av den kliniske kompetansen 60 – 70-åringene har. F.eks. da jeg selv fikk vondt i kneet, ble jeg først sendt til MR, som var negativt. Vanlig røntgenundersøkelse ga heller ikke fasit, så da måtte jeg omsider undersøkes grundig klinisk. Da jeg fikk litt ubehag i venstre arm, måtte jeg sykles og ekkoundersøkes før en ”gammeldags” lege klemte litt på plexus brachialis og utløste de samme smertene. Selv tar jeg meg i at også jeg ser på CO2-kurven før jeg ser om brystet hever seg når jeg har intubert pasientene. (Kjære gode, gamle klinikere – skriv ned, demonstrer, lær videre, hold dere på midtbanen! Unngå at det dere kan, går tapt om få år.) Personlig har jeg motforestillinger mot bastante utsagn som at ”vi skal ha breddekompetanse ved alle mindre sykehus”. Jeg er heller ikke uten videre enig i hensikten med å si at ” Når man er frisk, vil man ha et sykehus i nærheten, men blir man syk, er det viktigst å ha et sykehus med høy kvalitet.” Dette er ikke nødvendigvis motsetninger. Poenget er at én modell ikke er riktig over alt, vi må ha lokale tilpasninger. Vi må lære oss å se helhet, men i tillegg trenger vi mangfoldet. Vi ser at alle, også Legeforeningen, lykkes best med innspill i prosesser der vi klarer å enes utad. Det gjelder også innen faglige spørsmål. Noen ganger er det smartere å få noen kamelhår i munnen enn å kjøre sin egen særlinje til siste slutt. Det gjelder å tenke mer langsiktig enn rundt neste sving, og der trenger mange av oss mer trening. Noe av det som er fint med å engasjere seg i FaMe, er at vi lærer mer om hvordan kolleger i andre spesialiteter tenker. Det jeg selv tar for gitt, stiller andre overraskende spørsmål til. Videre blir det mer og mer tydelig for meg hvor gjensidig avhengige vi er av hverandre. Endrer man f.eks. det kirurgiske tilbudet et sted, får det konsekvenser for mange andre spesialiteter, som indremedisin, anestesiologi, radiologi, osv. Derfor bør vi øve oss i ikke bare å kjempe for egne interesser, men også se helheten i det alle gjør. Ikke minst gjelder dette i forhold til å bygge opp og vedlikeholde kompetanse. Det er et dilemma å ta vare på både produksjon og undervisning. Dette er krevende nok innen samme helsetjenestenivå, men blir enda tydeligere innen områder som krever samhandling. Slike forhold har Legeforeningen vært opptatt av i årevis, men de blir ikke mindre viktige i tiden fremover. Strukturendringer blir aldri historie i norsk helsevesen. Vi bør sitte i førersetet! FaMe  OVERLEGEN 29

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy