De lave obduksjonsratene har nylig vært oppe i media. ”Universitas” skrev at det på 80-tallet ble foretatt ca 1 400 årlige obduksjoner på Ullevål sykehus, mens tallet i dag er nær 300. Bare fra 1985 til 2006 ble antall obduksjoner i Norge redusert fra 8 - til 3.000. Universitets- og høyskolerådet (UHR) har i brev til de regionale helseforetakene påpekt at den drastiske nedgangen i antall obduksjoner medfører at grunnlaget for undervisning og forskning blir mangelfull og at kvaliteten på fremtidig helsepersonell blir dårligere. Studentene i Bergen evaluerer obduksjonspatologien (”makro”) til å være den beste undervisningen, men nå har patologene ofte bare ”museumspreparater” å vise fram. Med den lave obduksjonsfrekvensen vi nå har i Norge, som i mange andre land, kan vi ikke med så stor grad av sikkerhet vite hva befolkningen egentlig dør av. I følge Patologforeningen var den generelle obduksjonsfrekvens nede i 12% i 2004. Etter at den nye forskriften om obduksjoner kom i 2004 har obduksjonsfrekvensen fortsatt å synke. I Norsk kreftplan fra samme år henvises det til at over 50 internasjonale obduksjonsserier avdekket en nærmest lovmessig sammenheng mellom obduksjonsrater og risiko for diagnostiske feil i klinikken. De konkluderte med at andelen feil kunne reduseres med minst 12% for hver 10% økning av obduksjonsratene. Diskrepansen mellom klinisk og obduksjonspatologisk diagnose sammen med de lave obduksjonstallene, har reist tvil om påliteligheten av dødsstatistikken vår. I planen hevdes det at obduksjonsfrekvensen må være minst 25% av alle dødsfall i landet for å sikre en representativ og forsvarlig statistikk. Dette vil medføre at obduksjonsfrekvensen ved de største sykehusene må opp i 50%! K. Søreide og C L Ellingsen skriver i Tdnlf (2007:127:2799) at moderne diagnostisk utstyr ikke har fjernet behovet for postmortale undersøkelser. Fortsatt oppdages klinisk viktige diagnoser først ved obduksjon, hvorav flere sannsynligvis hadde ført til endret behandlingsvalg dersom de hadde vært kjent tidligere. Som eksempler neves lungeemboli, rumpert aortaaneurisme, hjerteinfarkt, tarmiskemi, pankreatitt og uoppdaget malign sykdom. Forfatterne henviser til at det blant alle typer leger i de fleste land synes å være stor enighet om at obduksjoner fortsatt er viktig for klinisk medisin. Likevel viser det seg at f.eks. kirurger rekvirerer obduksjoner sjeldnere enn hva oppgitt praksis skulle tilsi. Antagelig har det større betydning for obduksjonsnedgangen at leger ikke ber pårørende om tillatelse til obduksjon, enn at pårørende nekter. Det er viktig at kliniske avdelinger har et bevisst forhold til når, hvor og hvordan obduksjonene skal utføres og tar resultatene med i det systematiske kvalitetssikringsarbeidet ved sykehuset. Det må være en erfaren kliniker som snakker med pasienter / pårørende om mulighetene ved en obduksjon. Slike samtaler kan ikke overlates til leger i spesialistutdanning uten etter god praktisk opplæring med personlig veiledning. Patolog Cecilie Alfsen, Radiumhospitalet, har engasjert seg sterkt i diskusjonen rundt synkende obduksjonstall og har hevdet at de lave obduksjonstallene er et uttrykk for alvorlig svikt i kvalitetskontrollen rundt den medisinske diagnostikk. Hun ser på obduksjon også som en viktig pasientrettighet, en basis for informasjon til pårørende, en forutsetning for forskning og for den nasjonale dødsårsaksstatistikken som er viktig i planleggingen av helsetjenesten (Tdnlf 2003:123:2746-9). I samme artikkel er det også tatt fram nyttige eksempler fra Stavanger som har en betydelig obduksjonsaktivitet. Både de kliniske avdelingene og sykehusledelsen ser på obduksjoner som et viktig satsningsfelt og en indikator på behandlingskvalitet. Tar vi utfordringen? av Sigrun Solberg Lav obduksjonsfrekvens Vet ikke hva folk dør av? «Fortsatt skyldes 35% av alle dødsfall i Norge hjerte- og karsykdommer» - Er det sant? OVERLEGEN 7
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy