behandlet i det psykiske helsevern. Før hun tok ut stevning hadde hun klaget både til helsetilsynet i fylket, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen. Men alle steder ble klagen hennes avvist fordi det ikke ble funnet noe kritikkverdig i den formelle fremgangsmåte som var fulgt. Pasienten satt igjen med en opplevelse av at klageinstansene ikke hadde vurdert det som for henne var det viktige, krenkelsen hun var blitt påført av ansatte på Folloklinikken. Tingretten var enig med henne og konkluderte med at Aker universitetssykehus hadde handlet i strid med hennes rett til personlig frihet og respekt for familielivet (art. 5 og 8 i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon). Denne saken viser at helsearbeidere ikke nødvendigvis gir en pasient forsvarlig behandling selv om de formelle vilkår og lovpålagte prosedyrer er fulgt. Også behandling som skjer innen lovens rammer, kan være medisinsk uforsvarlig eller menneskelig uakseptabel. Reglene og jussen trekker opp rammene. Om behandlingen er god eller dårlig handler om noe langt mer. Faglig medisinsk skjønn, praktisk erfaring, evnen til å bygge tillit, til å lytte, vise respekt og ta et selvstendig ansvar har alltid preget den gode legegjerning. Og på det punktet er det vel ingen som ønsker noen forandring. Generelt er et sikkert enighet om at helsearbeideres ansvar går langt utover det å opptre juridisk korrekt. Samtidig er det for meg som jurist lett å forstå at den stadige strøm av nye regler, rundskriv, veiledere, plattformer som helsebyråkratiet produserer, for ikke å snakke om de stadige omorganiseringer, lett kan skape usikkerhet med hensyn til samfunnets forventninger både til helsetjenesten generelt og til legerollen. Det vil ikke være unaturlig om den generelle tendens her i landet til å møte utfordringer og løse problemer gjennom nye lover og regler også påvirker helsetjenesten og de som jobber der. Men som pasient er jeg ikke et øyeblikk i tvil. Jeg vil innkalles til operasjon fordi jeg er syk, ikke med den begrunnelse at helsevesenet har en lovpålagt plikt til å behandle meg innen garantert periode. Jeg ønsker ikke en lege som ikke tør å ta ansvar for det hun eller han mener er medisinsk riktig av frykt for å få en jurist eller to på nakken. Jeg ønsker ikke hele tiden å bli konfrontert med ”lovpålagt ditt og lovpålagt datt”. Fordi utviklingen tilsynelatende går i motsatt retning, kunne jeg virkelig ønske at landets overleger snart tar bladet fra munnen. Dere har mye makt. Dere er mange. Dere er ressurssterke. Dere vet at målet ikke er å oppfylle loven, men å behandle folks medisinske problemer. Dere skulle ikke behøve å la dere overkjøre verken av politikere som tror at et hvert problem best kan møtes med en ny regel, byråkrater som tror det beste er et nytt rundskriv eller en tilfeldig ansatt jurist som mener å ha det juridisk korrekte svar på hvordan loven skal forstås. Tegning: Tore Strand Olsen. OVERLEGEN 9
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy