Overlegen nr. 2 - 2010

JUNI 2010 2 Debatt; Faglig motiverte endringer!

­ Innhold: Kjære kolleger Splint og bjelke Management for hire - økonomisk styring og tillitvekkende ledelse Offentlig debatt– legers frihet og ansvar Bruker Norge mye eller lite penger på helse? Klinisk ledelse – nye tider? Råkjør uten konsekvenser Status i Oslo universitetssykehus Dag 2- Klinikkens dag er utsatt 3,5 måned OUS – Passer organisasjonen til virkeligheten Koding er fag, ikke økonomi Styrer eller styres? Konkurranse Hvorfor Divisjon for sykepleie? Ledelse i sykehus VG og andre løse kanoner på dekk! Fra HUEH til Petit Goave Erfaringer fra jordskjelv og andre katastrofer Bokanmeldelse: Endringskynisme Vårkurset 2010 Helseministeren om ledelse i sykehus Tanker etter Ofs vårkurs Legeforeningens landsstyremøte i endringens tegn Er HOD en god eier av sykehusene? Lederstipend 2010 - utlysning Kreftbehandling, ventetider og kvalitet og Prioriteringer! Ferie og sykdom: Generelt om feriefritid «Kom tilbaka til mig, Medicinen» Revmatologi – faglige fremskritt i det nye tusenåret 3 4 5 6 8 10 12 13 14 16 18 19 20 22 23 24 27 28 29 30 31 32 34 35 36 37 38 Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige. Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@rikshospitalet.no Foto: Legeforeningen/Mark Cabot,, Jon Helle, Edith Stenberg, privat, Scanpix, Shutterstock, Forsiden: Poster, Uncle Sam Opplag: 7.500 eks. Grafisk produksjon: Merkur-Trykk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo NORDISK MILJØMERKING 241 Trykkeri 672 Forsidebilde: Poster, Uncle Sam, av J.M.Flagg (redigert utgave) Frist for innlegg til neste utgave 01.09.2010

Kjære kolleger ”Fornøyde Leger” lyser det mot en fra DM s forside denne gangen – lutter velstand, altså. Norske leger er gjennomgående tilfreds og da særlig med muligheten til å bruke egne evner! Du verden. Men det er jo flott at vi gleder oss over vårt yrke og vår heldige plass i tilværelsen – det skulle jo bare mangle, vi har liten grunn til å klage over vår plass i ”altet”. Resultatet av undersøkelsen overrasker vel ikke, - egentlig? Det som overrasker litt, er likevel forfatterens kommentar om en ”antatt økende profesjonsmisnøye tiltross for tilfredshet blant medlemmene”, der Legeforeningen bereder forhandlingsgrunnlaget ved rituell klaging og syting, fordi det er det fagforeninger driver med; deri ligger deres berettigelse! Hva skal man med fiender, når man har slike venner? Jo, de fleste er entusiaster i jobben, - men det er lett i spesialisthelsetjenesten nå å registrere en økende misnøye med rammene, innenfor hvilke man skal utøve sitt arbeid. De vedvarende og store budsjettunderskudd naturligvis, men også politiske beslutninger medfører stor uro gjennom kontinuerlige omorganiseringer ”på alle nivå”, fra avdeling til RHF. Det er ”top-down prosesser” som legitimeres gjennom ”fornøden” involvering av ulike faggrupper og tillitsmannsapparat. Idet at de ikke er ”bottom-up prosesser”, der utgangspunktet oftest er faglig erkjente behov for endringer, mister mang en omorganisering av denne grunn sin legitimitet i fagmiljøet. Kravet til tempo i den enkelte prosess, manglende konsekvensanalyser og ofte manglende evalueringer av gjennomførte forandringer svekker legitimiteten ytterligere. En opplever endog at medisinsk faglige innvendinger ikke lenger har den nødvendige tyngde i diskusjonen eller etterlater det ønskede inntrykk hos den profesjonaliserte ledelsen – før det er snakk om forsvarlighet. Dette blir etter hvert for mye for klinikeren som blir mett av endringer og frustrert over de stadige inngrep i den daglige driften med behov for kreative tilpasninger. Sett i dette perspektivet er DMs forside paradoxal. Forsiden er kjent av alle, ”verdens mest kjente poster” ifølge James Montgomery Flagg som er kunstneren bak. Den ble publisert første gang 1917 for US Army i anledning USA´s inntreden i første verdenskrig. Den finns i mange senere versjoner, men ble i originalutgaven trykket opp i anslagsvis 5 millioner eksemplarer. I løpet av denne krigen skapte han 46 andre postere for samme oppdragsgiver. Posteren var etter den tids målestokk et effektivt middel for å nå ut til målgruppen. J.M Flagg (1877-1960) var en allsidig kunstner, skal ha vært svært selvbevisst og profilert i sin samtid. Figuren på bildet er ”Uncle Sam”, en personifikasjon av ”De forente stater” som første gang ble presentert i 1812. Med sterk symboleffekt oppfordres unge menn til å la seg verve i sitt lands tjeneste. Helt uten inspirasjon var Flagg ikke, idet Alfred Lee skapte en lignende rekrutterings-poster av Lord Kitchener i London 1914. Hvorfor så på Overlegens forside? Egentlig litt i samme ærend, - uten å ville trekke det for langt, selvsagt: Mobili- sering! Faglig mobilisering mot for lettvinte prosesser, manglende konsekvensanalyser, fraværende evalueringer av omorganiseringer, - og mot omstillinger som kun er begrunnet i politikk og økonomi! Disse motiver er også gyldige, men ikke uten at de er forent med en faglig motivasjon og i det minste en sikring av faglig standard og forsvarlighet. Vårt ansvar ligger her. Vi har tillatt oss å pusse litt på Flaggs poster og oppfordrer kollegene til å kaste seg inn i prosessene med fornyet tro på at sykehus først og fremst er en medisinsk faglig arena der vår kunnskap fortsatt er avgjørende. Det har en stund vært hevdet at profesjonalisert ledelse ikke trenger særskilt kunnskap innenfor det område som skal ledes. Med nærmere kjennskap til ledelses litteratur viser dette seg å være bare en mulig, men ikke oppdatert filosofi – innat kunnskap om virksomhetens idé er en viktig suksessfaktor kanskje spesielt i kunnskapsbedrifter. Før var det klinikeren som etter evne bedrev ledelse. Det har gått fra å være ”umoderne” en tid, til å finne sin teoretiske begrunnelse i aktuell ledelseslitteratur - se Jan Frichs artikkel. Denne og andre under temaet hørende artikler håper vi kan virke ”mobiliserenede” for den hjemlige debatten. Vi må likevel ikke fortape oss i egen navle. Bjarne Ystgaard forteller fra oppholdet på Haiti – det er grunn til refleksjon og ettertanke og kanskje handling? Vi er glade for dette bidraget.

Overskriften er, som de fleste vet, hentet fra Bibelen, og brukes for å beskrive at det er lett å se andres feil, og ikke så lett å innse sine egne. Vi har lenge kritisert myndighetene og sykehusledelsene for å fokusere ensidig på økonomi. Men har vi blitt som de vi kritiserer? Jeg har hørt om pasienter fra andre opptaksområder som ikke blir tatt inn i sykehusavdelinger fordi ”vi går underskudd på dem”. Jeg har hørt om inneliggende pasienter som må bli skrevet ut før kl. 10, fordi han har time ved poliklinikken kl. 11, og dersom han er inneliggende kan vi ikke ta takst for ham. Vi kan alltids si at vi er blitt indoktrinert etter å ha vært utsatt for et årelangt fokus kun på økonomi, men det holder ikke. Vi må kunne se pasientens behov, og slåss for dette i systemet, og samtidig opprettholde en etisk standard vi kan være bekjente av. Fremmedgjøring Overlegeforeningen har holdt sitt vårkurs på Soria Moria i april. Helsedirektør Bjørn Inge Larsen var en av innlederene under programpunktet om hva produksjonspresset i sykehusene har å si for kvalitet, arbeidsmiljø, undervisning og forskning. Selv innrømmet han at eier-reformen i 2001 hadde medført en endring i språket som blir benyttet. Det hadde gått fra å være et medisinsfaglig relatert språk til å bli et ”blårussrelatert” språk (mine ord). Han var allikevel veldig overrasket over den frustrasjon som overlegene i salen fremførte. Kari Løvvik fra Bærum sykehus sa det slik: Sjefen blir direktør, under ham ansettes en ny Splint og bjelke AV overlegeforeningens leder Arne Laudal Refsum sjef, og mellom disse kommer en visedirektør, og under sjefen kommer noen nestsjefer. Hun sa videre: Støttefunksjonene er samlet i egne enheter, og det forventes at legene tilpasser seg støttefunksjonene og ikke omvendt. Jeg kunne legge til: hvem er til for hvem? En rapport fra Helsedirektoratet som kom i fjor viste at det er 1200 flere byråkrater enn leger ved sykehusene. Fra 1997 til 2007 var det kommet 3400 flere administrasjonsårsverk ved sykehusene, mens det ”bare” var kommet 2500 flere leger. Hadde det nå enda vært slik at dette hadde avhjulpet oss i vår hverdag, så vi slapp en rekke ikkepasientrelaterte rutineoppgaver. Men slik er det jo ikke. Disse støttefunksjonene innfører nye rutiner som blir en belastning nedover i systemet, samtidig som de definerer hvordan rutinen skal være, og da gjerne på en måte som er fjern fra vår kliniske hverdag. Slik blir gradvis sykehusene foretak og fokus blir drift og økonomi, ikke medisin og pasient. Det fremmedgjør oss i vår egen hverdag, planlagt, eller ikke. Så er det jo slik at for hver eneste ny som ansettes i en ikke klinisk relatert stilling må vi som behandler pasienter også skaffe finansiering for disse. Og dette overskuddet må skaffes ved at vi behandler enda flere pasienter enda raskere enn vi hadde trengt uten å måtte lønne dem. Da må vi kunne forvente at vi i alle fall ser en åpenbar nytte, og ikke bare en belastning. Jeg tror ikke på noen ”klinikerenes kamp mot byråkratene”, men jeg tror at vi som overleger skal være meget tydelige på hva som ligger innenfor våre fagfelt, og hva vi trenger administrativ hjelp til, og da på våre premisser. Vi må tørre å være de autoritetene vi er, og være trygge på det. Da kan vi også gjenvinne den nødvendige autonomien vi trenger for å være gode leger. God sommer Dette bladet kommer ut til dere medlemmer mens årets lønnsoppgjør er på oppløpssiden. Jeg benytter anledningen til å takke alle våre tillitsvalgte i sykehusene for innsatsen, og ønsker dere alle en god velfortjent sommerferie. Foto: Legeforeningen/Mark Cabot OVERLEGEN 4

Ingar Pettersen – du har vært innleid som adm direktør ved Helse Stavanger HF, Stavanger universitessjukehus siden mars 2009. Du har selv betydelig erfaring og kompetanse innen ledelse av helseforetak. Helse Stavanger HF har over 5000 ansatte, i 2010 er driftsbudsjettet 4,4 milliarder kroner, og sykehuset er landets fjerde største. Da du tiltrådte, var der et krav om økonomisk balanse som tilsa behov for tilpasninger i størrelsesorden 200 mill. kroner. Underskuddet er nå betraktelig redusert , og ble i 2009 på 84 mill. kroner. Hvordan har du klart det ? Jeg skulle gjerne ha kommet enda nærmere budsjettmålet, men når det er sagt så har det skjedd en betydelig endring i ressursforbruket utover i 2009. Resultatet kommer ikke som en funksjon av en persons innsats, men et samarbeid med ledelse og ansatte på alle plan. Mitt bidrag har vært å formidle entydige styringskrav, lyttet til ledelse og ansattes beskrivelse av utfordringen og deretter lagt til rette for prioritering av tiltak. Det må være samsvar mellom oppgaver som skal løses og ressurser som stilles til rådighet. Hvilke tanker og erfaringer har du gjort deg om dette fra ulike HF? Det er vanskelig å sammenlikne på tvers. Forutsetningene er svært forskjellige. SUS er et svært effektivt sykehus og det er derfor vanskelig å finne tiltak som gir direkte økonomiske resultater på bunnlinjen. Vi kommer imidlertid ikke til å få mer penger. Vår tilnærming må derfor være å gjennomgå pasientforløpene og, eliminere flaskehalser. For å møte økningen i antall pasienter må vårt fokus være å etablere behandlingsløsninger som er mindre ressurskrevende enn i dag. Økt dagbehandling må være en av flere tiltak. Fra 2001 / 2002 har ledelsesfokus i HFene vært på økonomi. Helsevesenet har skilt seg fra andre bedrifter ved at fokus ikke var inntjening, men å tilfredsstille befolkningens behov for nødvendige helsetjenester. Etter hvert vil også legenes fokus i større grad rettes mot økonomi, og bort fra den ensidigheten som kommer pasienten til gode. Har du gjort deg noen tanker om hvor dette fører oss? Pasienten og pasientilbudet må alltid stå i fokus. Vi må imidlertid sørge for at vi prioriterer innenfor de ressusrser vi har til rådighet. Den rammen som fastsettes av stortinget er styrende for vår aktivitet og kan ikke overskrides. Ved SUS har vi til disposisjon 4,5 milliarder kroner. Et svimlende høyt beløp. Det er fullt mulig å prioritere riktige tilbud til befolkningen innen vårt nedslagsfelt for dette beløpet. Hva ser du som spesielle utfordringer med ledelse og styring av kunnskapsbaserte virksomheter? I kunnskapsbedriftene er det vesentlig at beslutninger kommer etter grundige og gode prosesser. Det er viktig at ledelsen lytter til kompetansepersonellet. Mange kan nok føle at prosessene tar mye tid. Men gjennomføring av tiltak går som regel lett i kunnskapsbedrifter som har tatt seg tid til gode prosesser i forkant av avgjørelsene. Hvilke egenskaper ser du etter når du ansetter nye ledere? Det er mange elementer som må være på plass for å kunne utøve ledelse på en god måte. Samarbeid og evner til prosessuell tilnærming er viktig. Ledere må dessuten ha evne til å være tydelige og kommunisere et enkelt budskap. Ledere må kunne ta beslutninger og ikke skyve problemstillinger foran seg. Et annet forhold som er viktig for en leder er at lederen bør har evne til å se sin egen lederstil og hvordan denne virker inn på organisasjonen. Om du skulle gi et budskap til alle medarbeidere på ulike sykehus – hva ville du da si? At dere gjør en fantastisk jobb! Foto: Marte M. Strandskog, SUS. Management for hire - økonomisk styring og tillitvekkende ledelse Styremedlem Erna-Gunn Moen - Intervju med adm direktør Ingar Pettersen. OVERLEGEN 5

Etter mange års erfaring med omstillingsprosesser har jeg flere ganger opplevd at planer og målsettinger blir utformet på spinkelt grunnlag eller basert på sviktende forutsetninger. Prosessene kan da være ideologisk basert eller motivert av kontrollbehov ovenfra eller profesjonsinteresser som ikke fører til reelle besparelser eller faglige- og utviklingsmessige gevinster (kontroll nedenfra). Dette kan gi dysfunksjonelle løsninger eller hindre rasjonell omstilling slik at faglig aktivitet blir skadelidende. Videre kan interessekonflikter bli så intense at fagmiljøer trues eller at videre utvikling hindres. Ved omstillinger bør derfor både utgangspunkt, forutsetninger og målsettinger i større grad debatteres av de som kjenner godt til saken. I Aftenposten 29.01.10 sier Anne Hafstad: ”Sykehusene har vært utsatt for stadig nye reformer og styringssystemer de siste 10-15 årene. Om- organiseringer har vært gjennomført i et tempo og omfang som kan ta pusten fra de fleste.” Senere i samme artikkel slår hun et slag for mindre økonomifokus, men det er påfallende lite diskusjon om hvorvidt endringstakten og omfanget av endringene i seg selv kan være et problem eller ha et feilaktig utgangspunkt. At om- stillinger kan være nødvendig er selvsagt, men bør man ikke også stille et minstekrav til uavhengig og fri offentlig debatt omkring slike prosesser der fagpersoner deltar i større grad? Er ikke dette den beste måten å sikre at viktige erfaringer i organisasjonen kommer frem slik at forutsetninger kan testes, planer og målsettinger justeres og utilsiktede og uheldige konsekvenser belyses og korrigeres? I store og komplekse organisasjoner har mangler ofte tilstrekkelige systemer for å fange opp eller håndtere uforutsette problemene som oppstår i endringsprosesser, og ofte kan det være direkte motstand mot at uheldige konsekvenser kommer frem fordi det ikke stemmer med organisasjonens ”selvbilde”, fordi omdømmedyrking tar overhånd, eller fordi interesser nedenfra sementerer status quo. Derfor er det viktig med kritisk og kvalifisert debatt om grunnleggende sider ved omstillinger. Et eksempel kan illustrere dette: I forbindelse med NAV-høringene i januar 2010 kom det frem at tappingen av lokale NAV-kontorer for kompetanse og fullmakter var i strid med stortingets forutsetninger for reformen (Dagfinn Høybråten, KrF), at det var skapt for store forventninger og at reformtempoet hadde vært for høyt (Bjarne Håkon Hanssen, Ap). Lokale oppgaver ble løftet over i sentraliserte enheter med liten bruker- kontakt der behandlingstiden økte, bunkene vokste, brukerne klaget og ansatte gråt (Aftenposten 16.01.10). Det ble påvist svak oppfølging fra Offentlig debatt – legers frihet og ansvar Debatt om forutsetninger og målsetninger for endringer og ledelse i helsevesenet – et nødvendig gode. Overlege, dr.med. Richard W. Olaussen, Oslo universitetssykehus, klinikk for diagnostikk og intervensjon. Avdeling for immunologi og transfusjonmedisin. OVERLEGEN 6

departementet, og det var lite å se av styringsdokumenter (Hans Olav Syversen, KrF). Forholdet mellom NAV-kontorene og forvaltningsenhetene var en gjenganger i bekymringsmeldingene (Hanne Bjurstrøm, Ap), og først ved høringene kom erkjennelsen av at det hadde vært bedre å beholde kompetanse og myndighet i de lokale kontorene (Karin Andersen, SV). Dette høres kanskje kjent ut for mange, men kunne noen av problemene også skyldes at man ikke debatterte reelle sider ved omstillingsprosessene? Hadde ikke Aftenposten interessert seg for reformen på et tidlig stadium, er det grunn til å tro at problemene kunne ha blitt mye større. Hvorfor er det slik at så store og viktige prosesser blir fulgt opp på en så skandaløst amatørmessig måte? Her er det åpenbart at ikke sentrale personer selv tok tak i problemene før mediene gjorde det. I boken ”Endringskynisme” tar NTNU-forskerne Oscar Amundsen og Trond Kongsvik opp kritiske sider ved endringer. En informant i en større bedrift sier: ” Vi har hatt årlig omorganisering de siste ti årene. Felles- trekket er at vi har gjort liten evaluering av det som er gjennomført, og vi gjennomfører nye organiseringer før vi er på plass med den gamle. Erfaring- ene fra de endringene som er gjort, har vi ikke sett har blitt fulgt opp. De er i hvert fall ikke blitt synliggjort.” Omfattende endringsvirksomhet uten en god begrunnelse eller med sviktende faglige forutsetninger må uvergelig gi store gevinst- og effektivitetstap. Ovennevnte bok refererer en amerikansk studie der nedbemanning på 10% ga 1,5% kostnadsreduksjon. Aksjekursen økte med 4,7% etter 3 år blant selskaper med nedbemanning, mens selskaper uten nedbemanning hadde en økning på 34,4% i samme periode (Mishra et al). Er det da også grunn til å være kritisk til gevinstpåstander som brukes til å begrunne endringsprosesser i norske sykehus (gevinstpotensialet kan selvfølgelig også være reelt)? Blir offentlige midler sløst bort på uhensiktsmessige prosesser pga mangel på kvalifisert debatt som demokratisk kontrollmiddel? Reformforslag kan være viktige, men bør ettergås nøyere i sømmene. Aftenposten presenterte 6. mars i år en rapport som hevdet at 15 milliarder kunne spares ved universiteter, høyskoler, sykehus og politi. De fleste må forholde seg til kritiske fagfeller ved publisering, men enkelte ganger er det tydelig at nyhetsverdien er større enn nytteverdien. I hvilken grad har f. eks. slike samfunnsøkonomiske modeller fått innflytelse i sykehusene de siste årene, og i hvilken grad blir dette hensikts- messig debattert? Redaktør Charlotte Haug ber i Tidsskrift for Den norske legeforening nr 1, 2010, om flere og dristigere innlegg om helsepolitiske emner. I boken ”Helse og Jus” av Olav Molven fremgår det at debatt ikke skal skade ledelsen økonomisk eller omdømmemessig, men offentlige ansatte bør ha omfattende ytringsfrihet når deres kunnskap er knyttet til sektorer av stor samfunnsmessig betydning. Arbeidsgiver har bevisbyrden ved påstått skade, og det skal mye til for at kritiske ytringer i helsetjenesten er illojale. Sivilombudsmannen sier at ”tjenestemenn som arbeider med et felt til daglig, fritt kan uttale seg om forhold de kjenner til, og at åpenhet i virksomheten og tjenestemenns frihet til å ytre seg, bidrar til effektiv kontroll med virksomheten. Beskyttelse av tjenestemenns adgang til å uttale seg og deres frimodighet er derfor viktig.” Ellers er ”lojalitetsplikt” ofte misforstått og skal ikke brukes til å begrense denne ytringsfrihet. §100 i grunnloven sier at ”Det paaligger Statens Myndigheter at legge Forhold- ene til Rætte for en aaben og opplyst offentlig Samtale” (endret 2004). Allmennhetens behov for allsidig og bred informasjon skal vektlegges mer enn tidligere. Ledere ansatt i offentlige virksomheter kan ikke underminere denne retten. Man risikerer da selv å bli illojale mot de myndigheter og det folk man er satt til å tjene. Se bokanmeldelse av boken på side 27 OVERLEGEN 7

Konklusjonen blir da at Norge bruker 47% mer enn de nordiske landene og nesten dobbelt så mye som de andre landene i OECD på helsetjenester per innbygger (98%, tall fra 2007, se figur 1). Det kan dermed se ut som om Norge bruker betydelig mer enn andre land på helse. Det er flere problemer med denne konklusjonen. For det første er ikke tallene for samlede helseutgifter i OECD databasen sammenlignbare. Norge inkluderer for eksempel en stor andel av utgiftene til sykehjem og pleie og omsorgstjenester i hjemmet som helseutgifter, mens andre land regner dette som sosialutgifter. Disse utgiftene utgjør 25% av de totale helseutgiftene for Norge. Dersom man justerer for denne regnskapsmessige forskjellen, faller forskjellen mellom Norge og de andre nordiske landene fra 47% til 30%. Dersom man bruker en enda snevrere definisjon og bare ser på utgiftene til spesialisthelsetjenesten, faller utgiftene ytterlig- ere og Norge bruker da 20% mer enn de andre nordiske landene. Et annet problem er at utgiftene målt i amerikanske dollar variere mye over tid fordi kronekursen ikke er stabil. Konklusjonene om hvem som bruker mest kan dermed skyldes lite relevante variasjoner i valutakursene. Man korrigerer heller ikke for at priser og lønninger er betydelig høyere i Norge enn andre land og at en dollar derfor kjøper færre leger og sykepleiere her enn andre steder. En delvis løsning på dette problemet er å konvertere utgiftene til dollar ved å bruke kjøpekraftsjusterte beløp. Rent praktisk gjør man dette ved å finne den valutakursen som gjør at noen varer koster det samme i ulike land. For å sammenligne utgifter mellom land er det nødvendig å konvertere til en felles enhet. En mulighet er da å ta utgiftene i norske kroner og konverterer til dollar ved å bruke gjennomsnittlig valutakurs mellom norske kroner og amerikanske dollar. Forsker Hans Olav Melberg og vitenskapelig avdelingsleder/professor Terje P. Hagen, Institutt for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo Bruker Norge mye eller lite penger på helse? OVERLEGEN 8

Dersom en Big Mac koster 70 kroner i Norge og 10 dollar i USA, vil man si at en dollar tilsvarer syv norske kroner fordi det er den kursen som gjør at en Big Mac koster det samme i Norge og USA. På denne måten får man en noe mer stabil vekslekurs og man tar hensyn til høye priser og lønninger i Norge. En sammenligning der man bruker slike kjøpekraftjusterte beløp, viser at forskjellene mellom Norge og OECD faller fra 98% til 55% når man tar hensyn til prisnivået i Norge og forskjellen faller ytterligere - til 39% - hvis man ikke endrer kjøpekraftsjusteringen årlig, men tar utgangspunkt i et bestemt år (2000). Avgrenser vi analysen til spesialisthelsetjenesten og kjøpekraftsjusterer med utgangspunkt i 2000, er nivået på utgiftene i Norge i praksis på samme nivå som i Danmark og Sverige. Selv om det er vanlig å bruke kjøpekraftsjusterte beløp når man sammenligner helseutgiftene mellom ulike land, er det også flere problemer med dette. Dersom man er interessert i hvor mye man reelt sitter igjen med til helseformål, må man justere for pris- og lønnsforskjeller mellom helse- sektorene og ikke forskjellene i den generelle økonomien mellom landene. Det beste ville dermed vært om man brukte en helsespesifikk prisindeks der man bare tok hensyn til kostnader som berører helsesektoren. Dette er noe man arbeider med å lage, men så lenge dette arbeidet ikke er fullført, kan man ikke gjøre annet enn å notere problemet slik at man er klar over feilkilden. Den mest dramatiske endringen kommer imidlertid dersom man måler helsekostnadene som en andel av bruttonasjonalproduktet. Begrunnelsen for dette er at man ønsker å justere for inntekt før man sammenligner. På samme måte som man bruker mer penger på de fleste varer og tjenester når man blir rikere, er det er naturlig at rike land bruker mer på helsetjenester enn andre land. En måte å ta hensyn til dette på er å se på utgiftene som en andel av inntektene (brutto nasjonalprodukt dvs. verdien av alle varer og tjenester som produseres per år). Hvis man gjør det, viser det seg at vi ligger 2% under gjennomsnittet blant de andre landene i OECD. Dette skyldes i stor grad oljeinntektene. Hvis man ser på bruttonasjonalproduktet i Fastlands-Norge, er helseandelen igjen større enn for andre land (30%). Dersom man ser på spesialishelsetjenesten sin andel av bruttonasjonalproduktet, og ikke bare samlede helseutgifter, viser det seg at vi bruker nesten 20% mindre enn de andre nordiske landene før vi tar hensyn til oljeinntekter, men 10% mer etter en slik korreksjon. En meningsfull sammenligning som tar hensyn til inntekter vil ligge et sted i mellom disse ytterpunktene fordi oljeinntekter skal være med, men de bør fordeles over flere år. Det kan også være nyttig når man sammenligner Norge med de andre nordiske landene, å huske på at Norge nå faktisk har en betydelig høyere inntekt enn disse landene. Bruttonasjonalproduktet i Norge er over 50% høyere per innbygger enn i Sverige og dersom man skal sammenligne med land som har omtrent lik inntekt som oss, er det ikke lenger like naturlig å trekke frem Sverige og Danmark. Konklusjonen er at det ikke finnes ett mål som er alltid er best når en skal sammenlikne helseutgifter. Den siste tids debatt har gitt oss en mer nyansert forståelse av utgiftsnivået i Norge. Figur 1: Prosentvis forskjell mellom Norge og gjennomsnittet i andre OECD-land på noen viktige indikatorer for hvor mye man bruker på helse (Samlet utgift til helse per innbygger i 2007) OVERLEGEN 9

Innledningsvis i artikkelen siterer Edmonstone en organisasjonsutvikler som er intervjuet om ledelsesutfordringer i National Health Service (NHS): «Det finnes ikke noe som heter klinisk ledelse, og det er elitistisk og konfliktdrivende å hevde at det finnes noe slikt. Generell administrativ ledelse er det eneste som teller og klinikere må rett og slett akseptere dette» (1). Edmonstone mener på sin side – tvert i mot – at klinisk ledelse alltid har vært og alltid vil være en del av klinisk virksomhet. Problemet er at klinisk ledelse i dag fremstår som ”en elefant i rommet” – noe alle vet er der og som gjør seg gjeldende, men som vi mangler språk for og som ingen snakker om. Hva er så klinisk ledelse? En definisjon kan være en form for lederskap som utøves av personer som fortsatt har klinisk forankring, og som bruker mye av sin tid på ledelse og administrasjon knyttet til klinisk virksomhet, inkludert beslutninger om bruk av ressurser, uvikling av tjenestetilbudet, og som står i dialog med administrativ ledelse. Særpreg ved klinisk virksomhet Edmonstone mener det er vesentlig for en diskusjon om helseledelse å synliggjøre forhold som særpreger klinisk virksomhet, til forskjell fra andre former for produksjon, som for eksempel at: • Klinisk kunnskap er ufullstendig og beslutninger er basert på profesjonelt skjønn og vurderinger • Klinisk kompetanse utvikles gjennom samarbeidsrelasjoner med kollegaer, pasienter og pårørende • Virksomheten krever kontinuerlig vilje og evne til kritisk å vurdere grunnlaget for beslutninger • Klinikeren har et moralsk ansvar – i møte med enkeltmennesker i sårbare situasjoner Ettersom det er klinikerne i front som forholder seg til denne virkeligheten og som forvalter kompetansen, vil administrativ kommandoledelse være problematisk og kunne gi grunnlag for konflikt. Ulike typer ledelse Edmonstone sondrer mellom administrativ og klinisk ledelse. Den typiske administrative tilnærmingen til styring av klinikken vil være: Man må følge regler, rutiner og påbud, det må lages effektive og standardiserte systemer, man må sette målbare og kontrollerbare standarder, endring må initieres og ledes utenfra, og man styrer ved hjelp av økonomiske insentiver. Klinikerne anses å være midler til å oppnå helsepolitiske målsettinger. Klinisk ledelse – nye tider? Klinisk ledelse må synliggjøres som et eget kompetanseområde. Dette mener John Edmonstone, som har lang erfaring med ledelses- og organisasjonsutvikling innen National Health Service i Storbritannia. Jan C. Frich Overlege ved Oslo universitetssykehus og postdoktor ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi Foto: FRIDA/UiO. OVERLEGEN 10

Den administrative leders grunnlag for å påvirke andre er at vedkommende sitter en overordnet posisjon i organisasjonen. Den kliniske lederen vil på sin side være innstilt på å måtte håndtere situasjoner der regler ikke finnes, skape rom for kreativitet og rom for å ta feil, være opptatt av å gi medarbeidere tillit, anse det som viktig at endring kommer innenfra, og skaffe til veie ressurser for viktige formål. Klinikerne blir her betraktet som medarbeidere som bidrar personlig til å levere gode helsetjenester. Klinisk ledelse er i noen grad basert på formell posisjon, men vel så viktig er den personlige innflytelse lederen har, med basis i ens troverdighet, integritet og kollegaenes tillit. Administrativt hegemoni? I den britiske rapporten High quality care for all (2008) ble styrking av ledelsen i helsetjenesten fremhevet som en forutsetning for å realisere visjonen om NHS som en leverandør av gode og trygge helsetjenester. ”Leadership will make this change happen”, heter det i sammendraget. Ledelsesutviklingen innen NHS har i for stor grad orientert seg mot administrativ ledelse, mener Edmonstone. Han stiller her spørsmålstegn ved tenkningen som ligger til grunn for det nyetablerte The National Leadership Council i England, som skal bidra til å skape et enhetlig og helhetlig ledelsesutviklingsprogram for det engelske NHS (2). Vi må godta at det vil være en iboende spenning mellom klinisk og administrativ ledelse, mener Edmonstone. Han peker på kliniske ledere som viktig oversettere mellom ulike nivå i organisasjonen, og som viktige premis- sleverandører for innovasjon innen helsetjenesten. Nye tider? Leger har historisk sett vært opptatt av å lede, men i følge Ole Berg har leger hatt en tendens til å oppfatte slik aktivitet som en forlengelse av faget snarere enn utøvelse av ledelse: ”In order to understand the role of the doctor as manager over a period of time, one must realize that doctors have traditionally wanted to manage; manage patients, society and themselves, but did not see it as a management. They have wanted to see it as a continuation of the genuine physician role” (3). Ledelse eller administrasjon er noe man har assosiert med ”de andre” – de som står utenfor klinikken – og den medisinske ledelsestradisjonen er således lite artikulert og er kommet på defensiv i møte med nye, ytre krav. Dette kan være en av forklaringene på at klinisk ledelse er blitt en usynlig ”elefant i rommet”. Det er i dag økende forståelse for at klinisk ledelse er helt avgjørende for å sikre innovasjon, kvalitet og sikkerhet innen helsetjenesten (4). Også innen NHS legges det nå stor vekt på dette, og det spørs om Edmonstone i sine analyser gjør kløften mellom administ- rativ og klinisk ledelse større enn den egentlig trenger å være. Det er nødvendig at man har en gjensidig forståelse for ulike ledelsesutfordringer, inkludert de som den kliniske lederen står overfor. Olav Hilmar Iversen karakteriserte i 1990 den ideelle overlegetype som ”en som har et rolig sinnelag, rettferdighetssans, karakterstyrke, beskjedenhet og selvbevissthet i passende blanding” (5). Ledelse gjennom personlig og faglig autoritet er viktig i dag som den gang, men er neppe tilstrekkelig for å møte utfordringene dagens helsetjeneste byr på. I en situasjon med ressursknapphet, økte krav til kvalitet, økende spesialisering og økt behov for koordinering, er det viktig at leger bidrar til å styre helsetjenesten gjennom å utvikle kompetanse i klinisk ledelse. Litteratur 1. Edmonstone J. Clinical leadership: the elephant in the room. Int J Health Plann Mgmt 2009; 24: 290-305. 2. NHS leadership website: http:// www.nhsleadership.org.uk/ 3. Berg O. Meta-medicine: the rise and fall of the doctor as leader and manager. I: Larsen Ø, red. The shaping of a profession: physicians in Norway, past and present. Canton, MA: Science History Publications, 1996: 431-43. 4. Nelson EC, Batalden PB, Godfrey MM. Quality by design: a clinical microsystems approach. San Francisco, CA: Jossey-Bass, 2007. 5. I versen OH. Ulike overlegetyper – ulik effekt. Tidsskr Nor Lægeforen 1990; 110: 3949-53. OVERLEGEN 11

Hvor lett skal det være å endre, endog støpe om store, for samfunnet viktige institusjoner, - i helsevesenet eller for den saks skyld ellers på den offentlige arena? Institusjoner vokser frem, de er i en kontinuerlig endring, spørsmålet her er hvor lav terskelen for de virkelig store sprang- ene skal være. Holder det med politiske vedtak som akkurat tipper i den ene eller annen retning. Politiske vedtak og den administrative iverksettelsen av disse er selvsagt gyldige og i henhold til vårt samfunns fundament, men de blir ikke nødvendigvis hverken gode eller riktige av den grunn. Vi må ha politiske føringer, men på hvilket tidspunkt kommer de fagspesifikke vurderingene inn? Har man tilstrekkelig ydmykhet overfor institusjon- enes historiske begrunnelse og hva disse selv mener er de egentlige problemer som det må finnes løsninger for? Ved ekstremargumentasjon kan man hevde at vekslende politiske regimer vil kunne vedta varierende, kanskje motsatte føringer (det virker kjent), hvilket må kunne antas å være ødeleggende for komplekse kunnskapsbedrifter med tunge, sentrale samfunnsoppgaver og perspektiver lengre enn 4 år. Virkeligheten i sykehushverdagen er ”prosjekter og omorganiseringer” – den pågående OUS prosessen er gigantisk i så måte; ekstremt mye endres på en gang, - på utrolig (uansvarlig?) kort tid. Ingen kan med sikkerhet si noe særlig fornuftig om hva de samlede følgene av disse omkalfatringene blir, samtidig som gevinstene ikke er mer enn forhåpninger som skal gå i oppfyllelse. Konsekvensutredninger er vanskelige å gjennomføre i denne skala, de er derfor vage, overfladiske eller ganske enkelt fraværende. Når man da kjenner tempoet, med hvilket disse ”ideer” settes ut i virkeligheten kan denne titaniske fusjon bare karakteriseres som ekstremsport. Kunnskapen man har om tidligere fusjoner påbyr særlig nøkternhet når det gjelder økonomisk gevinst – under gunstigste betingelser < 10%. Denne prosessen som betinger nybygging i stor skala (som ennå ikke engang har finansieringen i orden) og bygger på en del andre forutsetninger som ikke synes å kunne innfris, ligger i så måte ikke godt an. Var utgangspunktet at partene i fusjonen var så dårlig fungerende at resultatet bare kunne bli et bedre fungerende helsetilbud, var det lite å tape. Slik er det imidlertid ikke. Vi snakker om meget, og til dels svært avanserte produsenter av helsetjenester, som alle har nok å gjøre – det er selvsagt noe av problemet (behandlingskøer), men også et forhold som taler mot fusjonen. Enhetene er hver for seg passe store eller meget store – en fusjon resulterer i noe som er svært uoversiktlig og etter all sunn fornuft svært utfordrende å styre/ drifte. Det eksisterer etablerte samarbeidslinjer og funksjonsfordelinger opparbeidet gjennom år som har sin logiske begrunnelse. Det er svært lett å argumentere for forandring; gammelt er jo ”gammelt”. Når OUS lanseres som resultatet av en prosess der ”pasienten endelig er kommet i sentrum”, spiller man for galleriet. Hvem har de tidligere sykehus ellers vært til for? Det er ingen drøy påstand at pasienter og ansatte går usikre tider i møte. Alle kort deles ut på nytt, lokalisasjoner henger i løse luften, de samme arealene er booket flere ganger og kabalen går selvfølgelig ikke opp. Vi må leve med brudne samarbeidslinjer og enhetlig ledelse over avdelinger som skal løse sine oppgaver på kanskje 5 ulike steder – som ortopedisk avdeling. Denne enheten, som flere andre, blir Nordens og kanskje Europas største avdeling – et faktum som på en måte kiler litt oppunder selvfølelsen, men som for de med erfaring fra ledelse innen helsevesenet vet ikke er kanskje engang gjennomførbart på noen god måte. Dette sammen med at det vil ta lang tid (3-4 år, vi har erfaring fra enklere prosesser med makeskiftet ØNH/Øye avdelingen) vil ganske sikkert svekke tilbudet til pasienten, det er bare spørsmål om hvor mye og hvor lenge. Det er størrelsen, tempoet og til slutt det håpløse kravet til parallelle innsparinger som gjør dette svært tvilsomt. Det er ikke satt av omstillingsmidler – ti man altså skal hente ut løpende gevinster av fusjonen. Hvem kan tro på dette? Konsekvensene av dette halsbrekkende kjøret er det klinikerne og sykepleierne som må bære. Og pasientene. Det er allerede tøffe tak på avdelingene – det har vært det lenge pga kontinuerlige omorganiseringer i mindre skala som ikke akkurat ”smører” driften. Folk slutter pga dette allerede, og flere avdelinger har lidd store og til dels uopprettelige (innenfor kort tid) kompetansetap med svekket tilbud ut som en naturlig konsekvens. Dette er selvsagt dypt alvorlig. Vår erfaring er likevel at mislykkede prosjekter ikke får noen naturlige følger – ikke blir prosjektene evaluert og ”prosjektørene” flyttes til andre oppgaver. Vi snakker om forvaltning av felles midler, evaluering av feilslåtte prosesser burde vekke interesse bare av den grunn! Det mest alvorlige er selvsagt at gode tilbud som burde blitt bedre gjennom mer naturlige faglige prosesser – nedenfra, blir svekket av ”kongstanker” som savner forsvarlig konsekvensutredninger, tredd ned ovenfra. Jeg snakker her både om de små lokale og de større prosesser som omfatter flere helseforetak. Det er på høy tid å etterlyse en diskusjon rundt dette. Man kan gjerne være forandringsvillig, men svakere tjenester og dårligere organisering av samarbeidet er uakseptabelt. Det har vært gjennomført mye dårlige prosesser og det går fortsatt i et forrykende tempo – over stokk og stein. Arild Egge Råkjør uten konsekvenser OVERLEGEN 12

”Oslo universitetssykehus skal være det sykehuset der barna våre har lyst til å jobbe, der de får den beste behandlingen hvis de blir syke og som de som skattebetalere har råd til å betale for”. Fusjonen av de tre foretakene har åpnet for at fagmiljøene i Oslo sammen kan danne et internasjonalt senter med høyspesialisert medisin, gode lokalsykehusfunksjoner og styrket forskning. Men det er mange skjær i sjøen for å nå dette målet. Et av disse skjærene er forsinkelse av prosessen og en utsettelse av Dag 2. Dag 1 (1.1 2010) definert som ”ledelsens dag”, markerte overgangen fra tre driftsenheter til en, der OUS fungerer som en organisasjon - en driftsenhet – ett sykehus der den nye ledelsen har ansvaret for daglig drift. Dag 2 er definert som ”klinikkens dag”. Ledelsen har nå bestemt at Dag 2 flyttes fra 1. juni til 13. september 2010. Det overordnede målet med Dag 2 er å legge til rette for at Oslo universitetssykehus kan fungere som et integrert sykehus. Dette innebærer et felles pasientadministrativt system og en felles klinisk arbeidsflate innføres på de tre sykehusene, samt implementering av en komplett organisasjonsstruktur for hele Oslo universitetssykehus. Henvisningene skal samkjøres med innføring av felles prosedyrer for henvisnings- og ventelistehåndtering. Dette er nødvendig for å kunne administrere pasienter på tvers av gamle sykehusgrenser og ha kontroll på henvisninger og ventelister. Før alt dette er på plass kan ikke pasientene flytte, slik at de planlagte samlokaliseringer dette året vil bli utsatt. I tillegg vil innføringen av klinisk arbeidsflate bli lagt til seinere på høsten grunnet forsinket leversanse. Årsaken til utsettelsen er blant annet tekniske utfordringer og behovet for en ekstra kvalitetssikringsrunde før innføring av nytt pasientadministrativt system. De øvrige dager (Dag 3, 4 og 5) virker etter hvert kanskje noe mer fjernt. Det foreløpige målbildet for hvordan OUS ønsker å være samlokalisert i 2015 (Dag 5) er som beskrevet under: • Land,- region- og noen områdefunksjoner (inkl. multitraume) er tenkt i hovedsak lokalisert i eksisterende og nye bygg på Gaustad i tråd med føringene fra Hovedstadsprosessen. • Ett samlet lokalsykehus (Storbysykehuset) med storbylegevakt og regionsfunksjoner i psykisk helse og avhengighet er i stor grad samlokalisert, og lokalsykehusprosjektets anbefaling er at dette skal ligge i Kirkeveien. • Mye av virksomheten knyttet til kreftområdet er lokalisert i eksisterende bygg i Kirkeveien og på Montebello, men hvordan lands- og regionfunksjoner skal lokaliseres på lenger sikt er noe av det man må se nærmere på. For å nå dette målet er det mye som må falle på plass. Det arbeides nå med en ny felles B -dels avtale for de tre foretakene og i dette arbeidet er det også flere skjær i sjøen. Et av de vanskelige temaene er tjenestested og ambulering, og dette tema omtales i en egen seksjon. Status i Oslo universitetssykehus Dag 2- Klinikkens dag er utsatt 3,5 måned Oslo universitetssykehus (OUS) har hatt tydelige visjoner. «Oslo universitetssykehus skal gi den beste behandlingen for dagens og fremtidens pasienter». Olaug Villanger, styremedlem Of og Nestleder FTV Of, OUS OVERLEGEN 13

Festtalene har stilnet av i de store auditorier i Oslo universitetssykehus. De er lenge siden vi har hørt begeistrede uttalelser fra ledere om ”den største omorganisering med pasienten i fokus”. Eller lignende. Den slags forbeholdes nå fora hvor ledere ikke kan bli møtt med hånflir fra de stadig mer hoderystende ansatte. I ledersamlinger kan en stadig høre en og annen avdelingssjef dele sine visjoner om å skape ”Europas største avdeling”. I lille Oslo. Men også blant lederne er det en gryende uro. For vi står ovenfor noen ”utfordringer”. Problemer har vi ikke. Utfordringene er knyttet til noen bristende forutsetninger i denne storslåtte omorganisering; vi mangler plass, penger, infrastruktur, men mest alvorlig, vi mangler en plan. Den siste er nå å unngå ”beslutningsstopp”. Nok et nyord fra våre fremragende konsulenter. The show must go on. Også dette som skulle være ren lystseilas; vi slår sammen sykehus, avvikler vaktordninger og dublerte funksjoner, sparer derved en hel del penger som reinvesteres og bidrar til å skape Europa fremste sykehus. Kritikk av denne storslåtte planen måtte skyldes endringsfrykt; frykt for tap av privilegier og makt. Vi ble grundig forelest om at dette fulgte en U-kurve, først frykt og frustrasjon, senere nyorientering og en tilstand av økt lykke. Kanskje var det likevel ikke så enkelt. Kanskje skulle vi gått enda grundigere gjennom den store planen før denne ble satt ut i livet. Kanskje var det en grunn til at vi har bygget opp ”dublerte” vaktordninger og funksjoner. Kanskje var grunnen at det finnes et behov for nettopp dette? . For hvordan kan en se for seg et sykehus av Ullevåls størrelse uten hjertemedisinsk eller plastikkkirurgisk nærvær? Og hvordan skal flytting av Aker til Ullevål bidra til å styrke lokalsykehuset? Noe har vi da fått til. Vi har fått en helt ny organisasjonsstruktur med nye ledere på alle nivå. Ellers er det meste ved det samme gamle. Med unntak av at vi ikke lenger har tilstedeværelse av ledelse. For det er ikke så lett å nå over avdelinger som er spredd på 6 lokalisasjoner, eller seksjoner spredt på 3. Dette løses ved at lederne ambulerer. En dag her og en dag der. Men en seksjon eller avdeling som får besøk av lederen en gang hver annen uke synes kanskje ikke dette er et stort fremskritt. Så da må vi få slått sammen seksjoner og avdelinger fysisk. Men vi må likevel være tilstede ved alle de tidligere sykehusene. Det finnes ikke noe bygg vi hvor vi kan samles. Og her har en ad hoc kommet på en plan som kan hjelpe oss ut av uføret; vi sender ikke bare lederne mellom sykehusene, men også legene i form av ambulering og tverrgående vaktskikt. I siste OUS nytt omtaler direktøren dette i rosende ordelag: ”Når en intensivlege tar trikken fra Gaustad til Ullevål fordi de behøver hjelp der og han har hjelp å gi, er det en liten seier for arbeidet med samarbeid på tvers av gamle miljøer”. Og mer enn antyder at legenes motvilje mot ambulering er betinget i motsetninger miljøene i mellom("samarbeid på tvers av gamle miljøer"), og at de som deltar i slike ordninger er de sanne hjelpere ("han har hjelp å gi"). Dette er vel kanskje en fortegning av realitetene. For legegruppen er vant Av Christian Grimsgaard, klinikktillitsvalgt, OUS • Vi mangler plass, penger, infrastruktur og mest alvorlig, - en plan • Dette som skulle være en ren lystseilas • Når en intensivlege tar trikken fra Gaustad til Ullevål er det en seier, eller? • Vi er, som leger, del av en større helhet, og pasienten tas inn i denne helheten OUS– Passer organisasjonen til virkeligheten OVERLEGEN 14

med å jobbe ved ulike sykehus opp gjennom yrkeslivet. Det foregår utstrakt migrasjon mellom sykehusene. Vi har god kjennskap til hverandres miljøer gjennom kurs og konferansevirksomhet. Vi samarbeider godt. Vi gir hjelp hver dag. Arbeidsgivers iver etter å betrakte oss som innsatsfaktorer som via Oslotrikken skal settes inn der det måtte være hull i turnus avslører kanskje en grunnleggende manglende forståelse av hva sykehusdrift er og pasientbehandling krever. For det er forskjell på bunkersolje og legetjenester. Vi er ikke enkle faktorer i et excel ark som kan flyttes mellom kolonnene. Vi er del av en større helhet. Vi jobber med pasienter side om side med kolleger, sekretærer, sykepleiere, fysioterapeuter, radiografer. Dette er vårt arbeidsmiljø og vår ressurs. Pasienten tas inn i denne helheten. Dette samspillet er i kontinuerlig utvikling, vi tar opp ny kunnskap, vi etablerer nye teknikker, vi utvikler nye samarbeidsformer og skaper nye pasientforløp. Vi bygger fagmiljø sammen og medarbeidere med særegen kompetanse. En øyelege er ikke bare en øyelege, og en ortoped ikke bare en ortoped. Pasientbehandling er heller ikke en enkelt konsultasjon eller en enkelt operasjon. Dette er en del av helheten. Kirurgen vurderer og snakker med pasienten før operasjonen, og følger opp i dagene som går etter operasjonen. Lungelegen kjenner kronikeren og vet at denne har en forverring som krever innleggelse. Vi er mest mulig vedvarende tilstede i helheten. Intensivlegen bør i størst mulig grad følge opp pasienten han eller hun kjenner, og i minst mulig grad være på trikken mellom sykehusene. Vi kan da ta trikken. Eller vi kan gå. Vi kan ta fly til Afghanistan og sette opp feltsykehus. Vi kan sirkulere, hospitere, ambulere og rotere når dette er riktig. Men dette kan vel ikke være sykehusets fundament. Dette kan ikke være den store planen. Avisredaksjoner bygges ikke med tilfeldige ambulerende journalister eller redaktører. Læreren reiser ikke fra skole til skole. Et restaurantkjøkken bygges ikke med tilfeldige innleide kokker. Kokken er en del av helheten i kjøkkenet. Han stiller krav til sine medarbeidere og utstyret han jobber med. Han vet hvor skapet skal stå, og redskapet finnes. Slik er det også for legevirksomhet. Vi bygger og kjenner våre kjøkken. Vi vet hvor redskapet er. Vi trenger ikke som i et fremmed kjøkken åpne alle skap og skuffer for å finne bryteren til respiratoren. Vi er endringsvillige og vi er i kontinuerlig endring. Men vi bør ikke bifalle enhver endring. Vi kan ikke akseptere at OUS skal bygges på fragmentering av fagmiljø, svekket utdannelse, svekket og fraværende faglig ledelse, manglende kontinuitet og svekket pasientbehandling. Vi bygger da ikke sykehus ved ambulering. Dette er ikke fremskritt. Vi har skapt oss en organisasjon som ikke passer godt til den virkelighet vi står midt oppe i. Og det er ingen utsikter til noen snarlig løsning. Kanskje er tiden moden for en grensesprengende ny plan; vi lager et elektivt sykehus som driver med høyspesialisert medisin, et akuttsykehus og et sykehus med hovedsakelig lokalsykehusfunksjon. Lyder det kjent? OVERLEGEN 15

Sykehushverdagen er ikke enkel. Som leger er vi i ”skvisen” mellom pasientenes forventninger, de teknologiske og medisinske mulighetene og det som er gjennomførtbart innenfor de rammebetingelsene vi har. De to viktigste rammebetingelsene er helselovgivningen og økonomien. Lovgivningen står over økonomien, vi har verdens sterkeste pasientrettigheter. Det er flott, men det stiller store krav til oss alle i helsetjenesten. Økonomien setter grenser for hva vi kan gjøre. Jeg hører ofte sagt at økonomien setter faget til side, at det stadige fokuset på økonomi, truer fagligheten i sykehuset. Jeg mener tvert i mot! Storsamfunnet har stilt en bestemt sum penger til vår rådighet, og vi har fått i oppdrag å bruke dette på riktig måte til pasientenes beste. Aldri har vi mer bruk for vår faglighet enn når ressursene er begrenset. Da trenger vi virkelig all vår faglighet for å prioritere riktig blant alle de pasientene vi har. - Nå må politikerne fortelle hvilke pasienter vi skal prioritere! lyder kravet fra mange hold når arbeidet med å holde budsjettene blir strevsomt. Det forbauser meg like mye hver gang. Vi har da vitterlig fått en beskjed fra politikerne hvordan vi skal prioritere. Den heter til og med Prioriteringsforskriften. Det har gått mer og mer opp for meg hvilket utmerket redskap dette er. I Helse Bergen, Haukeland universitetssjukehus, har vi innført et nytt felt i pasientjournalen. Når legen vurderer henvisningen og finner at dette er en pasient som faller inn under kategorien med rett til nødvendig helsehjelp, må han eller hun også presisere dette nærmere og krysse av for et av de to hovedkriteriene som ligger til grunn for å gi en slik rettighet. Dette kan vi så koble opp mot ventetidene for de ulike kategoriene, og på den måten sjekke den innbyrdes vente- tiden. Jeg er stolt over å kunne si at ventetidene er omvendt proporsjonal med alvorlighetsgraden. Akkurat slik det skal være: God faglighet. All ære til mine medarbeidere på sykehuset. Men det er en viktig faglig faktor som må på plass for at vi kan være sikre på at prioriteringene er riktige: En nøyaktig dokumentasjon. Jeg er litt forKoding er fag, ikke økonomi Koding har blitt et negativt ladet ord for mange de siste årene. Det er synd, for god dokumentasjon og koding er fag på høyt nivå. Det er på tide å gi kodingen prestisje! Innlegg av Stener Kvinnsland, adm.direktør Helse Bergen OVERLEGEN 16

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy