Festtalene har stilnet av i de store auditorier i Oslo universitetssykehus. De er lenge siden vi har hørt begeistrede uttalelser fra ledere om ”den største omorganisering med pasienten i fokus”. Eller lignende. Den slags forbeholdes nå fora hvor ledere ikke kan bli møtt med hånflir fra de stadig mer hoderystende ansatte. I ledersamlinger kan en stadig høre en og annen avdelingssjef dele sine visjoner om å skape ”Europas største avdeling”. I lille Oslo. Men også blant lederne er det en gryende uro. For vi står ovenfor noen ”utfordringer”. Problemer har vi ikke. Utfordringene er knyttet til noen bristende forutsetninger i denne storslåtte omorganisering; vi mangler plass, penger, infrastruktur, men mest alvorlig, vi mangler en plan. Den siste er nå å unngå ”beslutningsstopp”. Nok et nyord fra våre fremragende konsulenter. The show must go on. Også dette som skulle være ren lystseilas; vi slår sammen sykehus, avvikler vaktordninger og dublerte funksjoner, sparer derved en hel del penger som reinvesteres og bidrar til å skape Europa fremste sykehus. Kritikk av denne storslåtte planen måtte skyldes endringsfrykt; frykt for tap av privilegier og makt. Vi ble grundig forelest om at dette fulgte en U-kurve, først frykt og frustrasjon, senere nyorientering og en tilstand av økt lykke. Kanskje var det likevel ikke så enkelt. Kanskje skulle vi gått enda grundigere gjennom den store planen før denne ble satt ut i livet. Kanskje var det en grunn til at vi har bygget opp ”dublerte” vaktordninger og funksjoner. Kanskje var grunnen at det finnes et behov for nettopp dette? . For hvordan kan en se for seg et sykehus av Ullevåls størrelse uten hjertemedisinsk eller plastikkkirurgisk nærvær? Og hvordan skal flytting av Aker til Ullevål bidra til å styrke lokalsykehuset? Noe har vi da fått til. Vi har fått en helt ny organisasjonsstruktur med nye ledere på alle nivå. Ellers er det meste ved det samme gamle. Med unntak av at vi ikke lenger har tilstedeværelse av ledelse. For det er ikke så lett å nå over avdelinger som er spredd på 6 lokalisasjoner, eller seksjoner spredt på 3. Dette løses ved at lederne ambulerer. En dag her og en dag der. Men en seksjon eller avdeling som får besøk av lederen en gang hver annen uke synes kanskje ikke dette er et stort fremskritt. Så da må vi få slått sammen seksjoner og avdelinger fysisk. Men vi må likevel være tilstede ved alle de tidligere sykehusene. Det finnes ikke noe bygg vi hvor vi kan samles. Og her har en ad hoc kommet på en plan som kan hjelpe oss ut av uføret; vi sender ikke bare lederne mellom sykehusene, men også legene i form av ambulering og tverrgående vaktskikt. I siste OUS nytt omtaler direktøren dette i rosende ordelag: ”Når en intensivlege tar trikken fra Gaustad til Ullevål fordi de behøver hjelp der og han har hjelp å gi, er det en liten seier for arbeidet med samarbeid på tvers av gamle miljøer”. Og mer enn antyder at legenes motvilje mot ambulering er betinget i motsetninger miljøene i mellom("samarbeid på tvers av gamle miljøer"), og at de som deltar i slike ordninger er de sanne hjelpere ("han har hjelp å gi"). Dette er vel kanskje en fortegning av realitetene. For legegruppen er vant Av Christian Grimsgaard, klinikktillitsvalgt, OUS • Vi mangler plass, penger, infrastruktur og mest alvorlig, - en plan • Dette som skulle være en ren lystseilas • Når en intensivlege tar trikken fra Gaustad til Ullevål er det en seier, eller? • Vi er, som leger, del av en større helhet, og pasienten tas inn i denne helheten OUS– Passer organisasjonen til virkeligheten OVERLEGEN 14
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy