BLADET OVERLEGEN ER spennende lesning. I nummer 1 i februar 2010 er temaet «Ledelse», og ledelse i sykehus belyses fra flere ulike vinkler gjennom flere artikler. Her er uttalelser fra tillitsvalgte og tidligere ledere som har gitt seg. Publikasjonen har et intervju med nestoren i norsk helseledelse, Ole Berg, og det er referanse fra Sverige og intervju med en forsker i helseledelse. Man får inntrykk av at ledelse er viktig og at det er viktig med medisinsk sakkunnskap for å kunne lede på en god måte. Foretaksreformen i 2002 var på mange måter et frislipp. Sykehusene gikk fra å være fylkekommunale forvaltningsorganer med sterk direkte politisk styring til å være fristilte foretak. Det ble stilt større krav til helhetlig ledelse på avdelings- og divisjonsnivå med ansvar for fag, kvalitet og økonomi. Fra politisk hold ble det stilt krav om å respektere de rammene som ble vedtatt på Stortinget. Dette krever en ny type ledere som mestrer å forene medisin, politikk og økonomi. For å lykkes som leder i det nye regimet, kreves det kompetanse som det ikke umiddelbart blir undervist i på legestudiet - og som det heller ikke blir trent på i særlig grad i spesialistutdanningen. Et studium i frustrasjon Nr. 1-utgaven av «Overlegen» er et studium i fremmedgjøring og frustrasjon over det nye regimet - som nå har vart i snart ti år. En tillitsvalgt overlege skriver: «Av og til kan det virke som om toppledelsen i sykehus ønsker seg rene administratorer som mellomledere». Tilsvarende får man andre steder i bladet inntrykk av at det er synd på overlegene fordi ingen kommer og tilbyr dem lederstillinger. Ledere skal utøve ledelse, og de skal også ha makt til å utøve ledelse. Makt er ikke noe man får. Som i resten av samfunnet er makt noe man tar, enten gjennom kompetanse eller som demokratisk valgt. Ingen gir fra seg makt frivillig. Man kan ikke sture seg til lederstillinger og håpe på at toppledere gir makt til noen som ikke vet hvordan de skal ta - eller utøve makten. Få ønsker lederstillinger Det nye regimet gir leger store muligheter til å ta lederstillinger. Problemet for leger er at de har hatt en lang spesialistutdanning før det er aktuelt å søke lederstillinger. Svært få ønsker lederstillinger der de må ta upopulære avgjørelser som kan ramme legekollegers lønn og faglige frihet. Undertegnede har i flere år undervist leger i spesialisering (LIS) i ukeskurset i organisasjon og ledelse, som er obligatorisk for alle spesialiteter. De fleste føler at kurset bare er noe de må gjennom for å få spesialiteten. I uformelle enquêter før kurset svarer kun en håndfull av kursdeltakerne at de ønsker å være ledere. Dette er et stort problem for legene som gruppe, men det er også et problem for norsk helsetjeneste at så få leger ønsker lederstillinger. Under kursene merker man også frustrasjonen over et system som LIS-legene ikke forstår og beslutningsveier som virker uoversiktlige. De fleste er imidlertid meget godt fornøyd med kursene og gir dem meget god evaluering. ASLAK ASLAKSEN, avdelingsdirektør ved Radiologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus og førsteamanuensis ved Institutt for kirurgiske fag, UiB. Leder av programstyret for Erfaringsbasert master i helseledelse, kvalitetsforbedring og helseøkonomi, UiB Ledelse i sykehus OVERLEGEN 22
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy