Overskriften er, som de fleste vet, hentet fra Bibelen, og brukes for å beskrive at det er lett å se andres feil, og ikke så lett å innse sine egne. Vi har lenge kritisert myndighetene og sykehusledelsene for å fokusere ensidig på økonomi. Men har vi blitt som de vi kritiserer? Jeg har hørt om pasienter fra andre opptaksområder som ikke blir tatt inn i sykehusavdelinger fordi ”vi går underskudd på dem”. Jeg har hørt om inneliggende pasienter som må bli skrevet ut før kl. 10, fordi han har time ved poliklinikken kl. 11, og dersom han er inneliggende kan vi ikke ta takst for ham. Vi kan alltids si at vi er blitt indoktrinert etter å ha vært utsatt for et årelangt fokus kun på økonomi, men det holder ikke. Vi må kunne se pasientens behov, og slåss for dette i systemet, og samtidig opprettholde en etisk standard vi kan være bekjente av. Fremmedgjøring Overlegeforeningen har holdt sitt vårkurs på Soria Moria i april. Helsedirektør Bjørn Inge Larsen var en av innlederene under programpunktet om hva produksjonspresset i sykehusene har å si for kvalitet, arbeidsmiljø, undervisning og forskning. Selv innrømmet han at eier-reformen i 2001 hadde medført en endring i språket som blir benyttet. Det hadde gått fra å være et medisinsfaglig relatert språk til å bli et ”blårussrelatert” språk (mine ord). Han var allikevel veldig overrasket over den frustrasjon som overlegene i salen fremførte. Kari Løvvik fra Bærum sykehus sa det slik: Sjefen blir direktør, under ham ansettes en ny Splint og bjelke AV overlegeforeningens leder Arne Laudal Refsum sjef, og mellom disse kommer en visedirektør, og under sjefen kommer noen nestsjefer. Hun sa videre: Støttefunksjonene er samlet i egne enheter, og det forventes at legene tilpasser seg støttefunksjonene og ikke omvendt. Jeg kunne legge til: hvem er til for hvem? En rapport fra Helsedirektoratet som kom i fjor viste at det er 1200 flere byråkrater enn leger ved sykehusene. Fra 1997 til 2007 var det kommet 3400 flere administrasjonsårsverk ved sykehusene, mens det ”bare” var kommet 2500 flere leger. Hadde det nå enda vært slik at dette hadde avhjulpet oss i vår hverdag, så vi slapp en rekke ikkepasientrelaterte rutineoppgaver. Men slik er det jo ikke. Disse støttefunksjonene innfører nye rutiner som blir en belastning nedover i systemet, samtidig som de definerer hvordan rutinen skal være, og da gjerne på en måte som er fjern fra vår kliniske hverdag. Slik blir gradvis sykehusene foretak og fokus blir drift og økonomi, ikke medisin og pasient. Det fremmedgjør oss i vår egen hverdag, planlagt, eller ikke. Så er det jo slik at for hver eneste ny som ansettes i en ikke klinisk relatert stilling må vi som behandler pasienter også skaffe finansiering for disse. Og dette overskuddet må skaffes ved at vi behandler enda flere pasienter enda raskere enn vi hadde trengt uten å måtte lønne dem. Da må vi kunne forvente at vi i alle fall ser en åpenbar nytte, og ikke bare en belastning. Jeg tror ikke på noen ”klinikerenes kamp mot byråkratene”, men jeg tror at vi som overleger skal være meget tydelige på hva som ligger innenfor våre fagfelt, og hva vi trenger administrativ hjelp til, og da på våre premisser. Vi må tørre å være de autoritetene vi er, og være trygge på det. Da kan vi også gjenvinne den nødvendige autonomien vi trenger for å være gode leger. God sommer Dette bladet kommer ut til dere medlemmer mens årets lønnsoppgjør er på oppløpssiden. Jeg benytter anledningen til å takke alle våre tillitsvalgte i sykehusene for innsatsen, og ønsker dere alle en god velfortjent sommerferie. Foto: Legeforeningen/Mark Cabot OVERLEGEN 4
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy