sett fra overlegenes stå sted førte til frustrasjon og heftig diskusjon. Øvrige kollegaer; Legekollegiet følte med vaktteamet, vel klar over at kun tilfeldighetene gjorde at man selv ikke var involvert. Usikkert omkring utrykningsteamets hensikt og mandat, førte til en nervøs stemning forsterket av den involverte legens fortvilelse og etter hvert sykemelding. Angsten for å gjøre nye ”feil” eller komme i liknende situasjon, førte til at man i større grad utførte keisersnitt der det var den minste tvil om tolkning av CTG. Arbeidsbelastningen i en allerede underbemannet avdeling økte som resultat av sykemeldingen, og da Helsetilsynets advarsel endelig forelå, reagerte alle med skuffelse og resignasjon. Flere vurderer om de har mot og krefter til å stå i et så belastende fag med så ørsmå marginer når myndighetene forventer at det aldri gjøres eventuelle feilvurderinger. Resultater; I dag, 5 måneder etter tilsynsbesøket, er den involverte stadig sykemeldt, samt at en erfaren overlege har søkt om permisjon i ett år på bakgrunn av arbeidsbelastningen. Kollegaer ved avdelingen har klaget på premissene i dommen (advarselen) på grunn av sakkyndiges tolkning av CTG, og klagen er tatt til følge med opprettelse av ny sakkyndig. Konklusjon; Alvorlige hendelser er tragisk og skremmende for alle involverte, med store personlige konsekvenser. Pr i dag er virker besøk av Tilsynet som en gedigen ekstrabelastning der involverte som har handlet etter beste evne, raskt kan føle seg anklaget og som om de skal opp i retten uten advokat. Dersom tilsynet skal ha en funksjon, må hensikten og mandatet være klart definert, og konklusjonene rimelig i forhold til de vurderingene arbeidstakeren til en hver tid er tvunget til å gjøre.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy