Besøket på poliklinikken må da ses på som en informasjon og forberedelse for operasjonen og ikke en utredning av hva som er årsak til pasientens plager. Den nye praksisen som vi innførte, ledet til en del diskusjon med en sykehusadministrasjon som var sterkt opptatt av å fjerne alle fristbrudd i sykehuset. Etter noen runder, og også en oppklarende runde med Helsedirektoratet, falt dette helt til ro, og den nye praksisen med at en del pasienter beholder behandlingsgarantien helt frem til operasjonen, fortsetter i vår avdeling. Fristbrudd oppstår pga for liten operasjonskapasitet. Synliggjøringen av dette har ført til et øket fokus på en nødvendig kapasitetsoppbygging, noe sykehusadministrasjonen har full forståelse for og gir sin støtte til. En kan stille seg undrende til logikken i at en pasient som søkes til sykehuset for en operasjon, registreres som å ha fått oppfylt behandlingsgarantien ved første oppmøte på poliklinikken. Jeg har også fått forståelsen av at dette praktiseres i mange, kanskje de fleste, sykehus i landet. Ut fra min opplevelse av prosessen hos oss, ser jeg at det ikke på noe vis har endt opp med en slik praksis pga vond vilje eller pga et bevisst ønske om å pynte på statistikken. De aller fleste henvisningene som ankommer et sykehus, dreier seg om pasienter som trenger en utredning, og da er ganske riktig behandlingsgarantien oppfylt ved det første poliklinikkbesøket. Dette er nok bakgrunnen for at de som bestemmer data-prosedyrene, har kommet frem til den praksis vi hadde, og som gjaldt alle pasientene. Det var faktisk kontor- tjenesten som registrerte at behandlingsgarantien var oppfylt ved første besøk på bakgrunn av hva de hadde blitt instruert til å gjøre. Under oppbyggingen av dataprosedyrene, har de ansvarlige for dette ikke vært klar over at det er et mindretall henvisninger til sykehuset hvor et spesifikt behandlingsalternativ er klart, og hvor poliklinikkbesøket kun er en verifisering av indikasjonen, en informasjon til pasienten og en igangsetting av prosessen som skal føre til innleggelse for behandling. Det er hovedsakelig i de kirurgiske fagene, og spesielt innen ortopedien at dette er en større andel av pasientene. Helsedirektoratet har utgitt veiledere for prioritering i de ulike spesialitetene. I den ortopediske veilederen finnes en fagspesifikk innledning, og der står det: ”Pasientens møte med spesialist i ortopedisk kirurgi vil innebære en vurdering av tilstanden og hvilken behandling som eventuelt bør igangsettes. Ofte vil det være aktuelt med en kirurgisk behandling, og dette betyr at pasienten først vurderes poliklinisk og deretter kommer tilbake for planlagt operativ behandling. Pasientens rettighetsstatus innbefatter hele forløpet i spesialisthelsetjenesten, altså inntil eventuell operasjon er utført.” Likevel var praksis hos oss en helt annen. Flere leger har tidligere påpekt det ulogiske i vår håndtering av garantien, men de har ikke blitt hørt, formodentlig pga at de som styrer systemene, ikke har forstått dem. I den debatten som jeg førte med sykehusledelsen i denne saken, søkte jeg råd i Helsedirektoratet, og der ble jeg møtt av en meget sterk interesse for og vilje til å klare opp i saken. Det oppsto en lynrask og utbredt e-postkommunikasjon mellom seniorrådgiver i direktoratet og flere andre personer som hadde vært med i arbeidet med prioriteringsveilederne, og som nå sitter i sentrale posisjoner andre steder. Denne kommunikasjonen med direktoratet ble siden viderebefordret til vår ledelse, og dette var nok avgjørende for at saken raskt fikk sin løsning. I direktoratet konkluderte en med at det tydeligvis trenges en oppklaring av fortolkningen av forskriftene overfor hele HelseNorge. Helsedirektoratet holder i disse dager på å avslutte et e-læringskurs om bruk av prioriteringsveilederne og forståelse av prioriteringsforskriften. Dette kurset vil forhåpentligvis være oppklarende og opplysende for de som skal praktisere et nokså komplisert lovverk. Det ligger en læring i denne saken både for sykehusspesialisten og for primærlegen. Dersom vi mottar søknader som er mangelfulle når det gjelder forundersøkelse og utprøving av ikke-operative alternativer, skylder vi pasienten å besvare søknaden direkte med angivelse av hva som må være forsøkt først. Derved vil pasienten ved neste henvisning få beholde sin behandlingsgaranti helt frem til en eventuell operasjon. Primærlegen på sin side må lære seg til å prøve ut de ikke-operative alternativene før en skriver sin henvisning, og henvisningen må inneholde opplysninger om dette. I dag, og i økende grad i fremtiden, må vi være strenge med hvilke pasienter vi slipper frem til spesialistpoliklinikkene slik at poliklinikkene kan opprettholde en kapasitet til rask spesialistvurdering, og at vi overlater primærlegeoppgavene til fastlegene. Det viktigste i saken er at en i alle sykehus må se på sine rutiner for håndtering av behandlingsgarantien. Samtidig ser jeg det som vesentlig at engasjerte stortingspolitikere kommer på banen, at de setter seg inn i hvordan dette med behandlingsgarantien fungerer i Helse-Norge, og at de bidrar til en bedre avklaring av hva de egentlig mente med å vedta Lov om pasientrettigheter. OVERLEGEN 28
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy