Overlegen nr. 2 - 2012

OVERLEGEN 3-2012 3 Kjære kolleger Det er viktig å lete etter feil når noe går galt – vi må unngå at de gjentas, vi må lære av dem og feil kan ofte bli utgangspunkt for systematiske forbedringer, utover den situasjonen de oppsto i. Feil begås av individer, av flere og hefter ved systemene vi jobber innenfor. Errare humanum est slår fast en gammel erkjennelse, og vi vil aldri ha lagt den siste feilen bak oss. Et kontinuerlig fokus på hendelser, komplikasjoner, behandlingsresultater og et forbedringsarbeid på systemnivå er derfor en selvfølgelighet. Små feil kan under uheldige omstendigheter få store konsekvenser i alle deler av helsevesenet. Pasientskader er naturligvis «godt stoff» i pressen og finner lett veien til tabloide forsider. «4700 pasienter dør i norske sykehus av pasientskader» meldte flere medier sist vinter. Helseministeren intervjues og utfyller med: « – Det er mye lidelse i denne statistikken. Også når man tenker på at halvparten av dødsfallene kunne vært unngått hvis vi hadde jobbet bedre.» Alle er vel kjent med rapporten fra Kunnskapssenteret som ministeren her kommenterer – en rapport basert på estimater og ikke faktiske tall. Sensasjonen som ligger i tallene og ministerens uforbeholdne bekreftelse og ytterligere presisering av at det lett burde bare vært «halvt så galt», drukner ethvert annet senere forsøk på å nyansere, drøfte. De fleste kolleger og selvsagt alle helsearbeidere kjenner seg «truffet» av slike negative oppslag. Her var det mye galt; tallene virker ute av proporsjoner – hvem kan kjenner seg igjen i 45 dødsfall i uken som «lett kunne vært unngått», «en busslast» som noen har kommentert det. Tallene er fremkommet ved journalgjennomgang og ekstrapolering på grunnlag av dette, en kjent måte å gjøre det på, men offentligheten blir ikke særlig iherdig gjort oppmerksom på hvor stor klype salt denne sensasjonen da bør tas med. Så var jo dette ment som et av våre mange verktøy til internt bruk i kvalitetsarbeidet – men som likevel ble førstesideoppslag og politisk ammunisjon. Man skulle tro dette var negativt for pasientsikkerhetsarbeidet i våre sykehus. Det er ikke helt unaturlig å kjenne litt på resignasjonen når såpass grove tall, ufordøyd, finner veien til den offentlige diskusjonen. Den presentasjonen dette fikk, skapte i hvert fall mye protest blant kolleger jeg kjenner, og rapporten ble med det umiddelbart kanskje arkivert som upålitelig av mange. Det er jo heller ikke bra – den inneholder i sin originale form også viktig informasjon for det interne kvalitetsarbeidet. Ideen til dette hovedtema kom etter diskusjon mellom kolleger. Det er stadig tøffere tider og flere uttrykker frustrasjon over «faglig devaluering», negative parametre (sensasjonelle pasientskadetall, økende ventelister, manglende samarbeid) økende dokumentasjonsarbeid og et budsjettfokus som får alt til å dreie seg om økonomi. Vi får et økende antall saker «til uttalelse» fra offentlige instanser somNPE og Fylkes- lege – disse faller de fleste «tungt for brystet», er tidkrevende og medfører at vi snart vil bruke stadig mer enn halvparten av tiden på «papir» (konferer Legeforeningens egen undersøkelse over år). Det kan synes som det er noen negative sammenhenger her; mindre tid til pasienter og arbeidet med dem, dårlig kvalitet og økende køer for å peke på noe. Kanskje er det en negativ spiral til og med – det ser ut som om det er nødvendig å komme på et annet spor. Det kunne være et bidrag at vår overordnede ledelse gikk i dybden, frafalt lettvinte kommentarer og serverte noen nøkterne forbehold i stedet. Det ville bygge opp under tilliten til helsevesenet – noe vi sårt trenger og pasientene er avhengige av. Denne håndteringen skaper et inntrykk av at tilfeldighetene rår; 2 busser med døde – den ene kunne ved et «jobb smartere»-prosjekt ha vært reddet!? Det er i så fall også til forkleinelse for ministeren.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy