OVERLEGEN 3-2012 8 aksepterte standarder, der verktøy som GRADE og AGREE bidrar til at anbefalingene integrerer forskningsbasert kunnskap, kliniske erfaringer og pasientpreferanser (1). For å sikre at arbeidet med retningslinjer følger slike strenge kriterier, er det utarbeidet eget materiell som beskriver prosessen i arbeidet. Denne prosessen har fått sin egen publikasjon – «Retningslinjer for retningslinjer», noe dagspressen ikke lot gå upåaktet hen (2) ! Vi anslår i dag at arbeidet med en nasjonal retningslinje vil ta ca 1 ½ år og koste 1 mill kr. Anbefalinger gitt i veiledere og retningslinjer er ikke rettslig bindende (3), men normerende og retningsgivende og vil være et naturlig grunnlag for å vurdere om en gitt behandling faller innenfor området for «faglig forsvarlig praksis». Når tjenesteyter handler i skjæringspunktet mellom regler gitt i lov eller forskrift på den ene siden og den kliniske erfaring på den andre siden, kan faglige retningslinjer være det verktøyet som trengs for å operasjonalisere regelverket til behandlingssituasjonen (4). Blir det for mange retningslinjer? Som det fremgår over, har Helsedirektoratet en stor produksjon av faglige retningslinjer og veiledere. Vi må ha klare kriterier for hvilke fagområder som har behov for retningslinjer fra myndighetene. Selv om det totale antallet kan synes overveldende, er det kanskje bare et fåtall publikasjoner som angår den enkelte virksomhet eller helsearbeider. Utarbeiding av retningslinjer gir oss også en forpliktelse til å holde dem oppdatert, og der ligger det en stor utfordring. Det er en fare for at både faggruppene og byråkratiet puster ut etter en omfattende prosess, og ikke har klare planer for regelmessig oppdatering. På dette området fremstår handlingsprogrammene på kreftområdet som et positivt eksempel, der faggruppene blir videreført med tanke på oppdatering ved behov. Men også her kan ønskene være større enn ressursene tillater. Hvem påser at retningslinjene etterleves? Det er vel kjent at arbeidet med implementering av retningslinjer kan være vel så omfattende som utarbeiding av disse. Ansvaret må først og fremst ligge hos tjenesten selv, ledere og helsepersonell. Og da er det en klar forutsetning at de råd som gis, blir oppfattet som legitime og godt forankret i fagmiljøet. Myndighetene kan overvåke at retningslinjene blir fulgt opp, bl.a. gjennom å benytte «etterlevelse av retningslinjer» som kvalitetsindikator. Dette kan skje gjennom ordinær rapportering til nasjonale databaser, men først og fremst gjennom rapportering til nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Oppfølging av retningslinjer kan også danne utgangspunkt for Helsetilsynets tilsyn innen utvalgte fagområder. Pasientsikkerhetsarbeidet Arbeidet med pasientsikkerhet er rettet mot å unngå uheldige hendelser og unødvendige komplikasjoner til behandlingen. For enkelte av de nasjonale faglige retningslinjer kan etterlevelsen relateres direkte til sikkerhet for pasientene (retningslinjer for behandling av hjerneslag). Men det store flertall av retningslinjer har ikke direkte relevans for sikkerheten. Helsedirektoratet har i likhet med myndigheter i en rekke land etablert en kampanje for økt pasientsikkerhet (5). Det er etter en omfattende prosess valgt ut enkelte sentrale emner, der det utarbeides tiltakspakker, gjennomføres piloter og etableres læringsnettverk. Tiltakene er rettet mot trygg kirurgi (sjekk- lister), sykehusinfeksjoner (CVK, urinvegsinfeksjoner), legemiddelgjennomganger, slagbehandling, forebygging av overdosedødsfall og selvmord. Kampanjen gjennomføres i 2011 – 2013, men dette må ses som ledd i en kontinuerlig prosess innen alle deler av tjenesten. I kampanjeperioden inntar Helsedirektoratet en aktiv rolle i formidling og læring, kanskje mer enn det vi normalt kan forvente. • Referanser: 1. Vandvik PO, Eiring Ø. Kunnskapsbasert praksis for norske leger? Tidsskr Nor Legeforen 2011; 131: 1755-6. 2. VG 22.11.2011. Nå er den her: 60 sider om retningslinjer for retningslinjer! 3. Helse- og omsorgsdepartementet. Om den juridiske og faglige status rundskriv, retningslinjer og veiledere har for kommunesektoren på helse- og omsorgsområdet. Brev til Kommunenes sentralforbund 08.05.2012. 4. Braut GS. Legen som forvaltar av rettslege reglar. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1582. 5. www.pasientsikkerhetskampanjen.no
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy