OVERLEGEN 2-2013 17 Arbeidsform: Diskusjonene var åpne, og innholdsmessig kunne hver deltager ta opp tema man mente var relevant, viktig og adekvat. Man ble også oppfordret til å diskutere med sine kolleger på de ulike sykehus/i de ulike spesialiteter for å få med så mange argumenter/synspunkter som mulig. Mandatet var imidlertid etter mitt syn i utgangspunktet nokså bundet idet man ønsker en kortere utdanningstid til ferdig spesialitet enn vi har i dag, og fjerning av det mange oppfatter som «unødvendig» tilegnelse av kunnskap og ferdigheter. På samme tid skal man naturligvis opprettholde en faglig kompetanse som ansees å kunne gi befolkningen adekvate og forsvarlige helsetjenester. Den nye utdanningsstrukturen skal imidlertid passe inn i et land med spredt bosetning, få innbyggere og geografiske områder med til dels lange avstander og varierende klimatiske forhold som utfordrer transport og likeverdige helsetilbud til alle. Det forelå ingen bakgrunnsinformasjon fra samfunnsvitere eller andre som kunne gi oss konkrete tall/prognoser over utviklingstrekk, tallfesting av befolkningsgrunnlag, aldersmessig sammensetning, sykdomspanorama, bosetningsmønster, arbeidsliv osv i fremtiden, dvs et tidsaspekt på ca 30 år. Slike fremskrivinger/opplysninger må kunne sies å være en viktig forutsetning når mandatet er å ta «demografiske hensyn» med som en forutsetning for forslag til ny spesialistutdanning. Man må også kunne mene at det ikke er noen garanti for at medlemmene i gruppen innehar en fullverdig og fremtidsrettet oversikt over eget fags trender, hva gjelder teknisk utvikling/ferdigheter/personellbehov/utstyrsbehov, overslag over hvor mange prosedyrer eller pasientmøter som kreves i læringskurvene innenfor sitt fag osv. Dette er etter mitt syn en svakhet i en rapport som skal danne grunnlag for beslutninger om fremtidens spesialistutdanning – innhold og struktur. Konklusjon: Gruppens konklusjon endte i et fors- lag som i grove trekk går ut på at de kirurgiske spesialiteter skal bli hovedspesialiteter, og hvor grenspesialiteten Gastrokirurgi også må ta hånd om det som er generelle kirurgiske lidelser. (Jeg vil anta at det innenfor Gastrokirurgimiljøet vil bli en diskusjon hvorvidt det skal deles i Colorectalkirurgi og Hepatobiliær kirurgi, men dette var ikke et tema i denne arbeidsgruppen). Man mente at dagens Turnustjeneste i all hovedsak skal videreføres med 1,5 år felles/obligatorisk tjeneste for alle leger. Læringsmål her skal være basale ferdigheter i diagnosestilling/triagering og behandling av syke/skadde. Deretter skal kirurgiske utdanningskandidater ha en felles utdanningsperiode på 2 år, hvor grunnleggende kirurgisk teknikk, diagnostisering, tilegnelse av vaktkompetanse, triagering av syke/skadde osv skal læres på et nivå hvor man er vaktkompetent. Til slutt ønsker man at grenspesialiseringen skal være 3 år under en strukturert teoretisk og praktisk utdanning innen hhv urologi, gastrokirurgi, thoraxkirurgi osv. Man vil da i teorien kunne utdanne en spesialist i en kirurgisk grenspesialisering på ca 6,5 år. Hvilke institusjoner skal så tilby denne utdanningen? Her ser man for seg at en arbeidsgiver vil inngå en «kontrakt» med utdanningskandidat, hvor kandidaten garanteres sin utdanning mot rotasjonsordninger der hvor det er nødvendig eller ønskelig. Det er et åpent spørsmål om dagens sykehusLANDSSTYRESAK :
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy