OVERLEGEN 2-2013 18 struktur vil kontinueres, eller om endringer blir nødvendig, eller kanskje allerede er ønskelig, faglig og politisk. Momenter: Det ble foreslått å innføre en eksamen etter endt turnus for å sikre kunnskap/ ferdigheter og oppnådde læringsmål hos den enkelte kandidat. Læringsmålene for spesialistutdanningen må defineres av hver enkelt grenspesialistforening, som er de eneste som har et faglig grunnlag for å kunne gjøre det. Korte utdannings- løp krever en strukturert og målrettet utdanning, og dette stiller krav til arbeidsgiver som må legge til rette for at kandidatene kan oppnå læringsmålene. Og til kandidatene om å føre logg over teoretisk og praktisk læring/ferdigheter. Det ble påpekt at spesialistutdanningen må være nasjonal, slik at en ferdig spesialist i prinsippet kan jobbe hvor man vil i Norge. Dette forhindrer ikke at arbeidsgiver kan stille krav til spesiell kompetanse, for eksempel i vaktsammenheng, ved ansettelser. Det ble også påpekt at man må ha en spesialistutdanning som er sammenlignbar med andre land, i alle fall Europeiske land (selv om det i disse land heller ikke er noen enhetlig utdanning), slik at utveksling/arbeid i andre land/ hospitering i andre land kan være mulig med en norsk spesialistutdanning. Spesielt vil det være viktig nettopp fordi vi har et lavt befolkningsgrunnlag, og internasjonal trening/ hospitering/læring/arbeid kan være gunstig/ønskelig i enkelte fag/perioder av utdanning/videreutdanning for å holde en god medisinsk standard. Spesialisteksamen ble ikke anbefalt. Man var enig i at en strukturert praktisk utdanning, og teoretisk utdanning med eksamener på de teoretiske kurs i motsetning til de enkle kursprøvene som nå eksisterer, vil være en bedre metode for å sikre kvalitet på spesialistene. Det var enighet om resertifisering av sykehusspesialister på lik linje med allmennleger. Nødvendig tid til kurs/ lesing/hospitering for slik resertifisering skal ikke gå på bekostning av den avtalefestede Overlegepermisjonen. Resertifiseringen anbefales å basere seg på CME-prinsipp, dvs kongresser/ kurs tilsvarende dagens system. Det var enighet i gruppen om at akademisk kompetanse må prioriteres, dvs at enhver sykehusavdeling bør ha leger med akademisk utdanning (i praksis doktorgrad). Noen mente at Universitetssykehusene burde stille større krav til antall leger med doktorgrad enn andre sykehus. Her må man huske at Universitetssykehus OGSÅ er lokal/sentralsykehus for store befolkningsgrupper, så «arbeidshester» trengs. Det var enighet om at det bør etableres et Spesialistråd (National board), dvs en institusjon/organisasjon med kontinuerlig «sørge for» funksjon. Dette rådet må ha tung faglig forankring, men må også ha medlemmer som representerer sykehuseier. Spesialistråd skal håndtere sertifiseringer, godkjenninger, søknader og klagesaker. «Funderinger» - som kanskje deles av andre…..? Vil den foreslåtte modellen kreve rotasjoner/flyttinger/pendlinger under utdanningsløpet? Sannsynligvis ja. Hvordan vil det påvirke rekruttering til kirurgiske fag? (eller sykehusspesialister om det også skal omfatte andre fag, eks intervensjonsfag: cardiologi, radiologi, og fag med valgfri kirurgisk spesialisering, eks gynekologi, ØNH, øye). Kan vi forvente at yngre kolleger vil eller kan flytte/pendle i en periode i livet hvor de fleste etablerer seg med bolig, familie og barn? Den alminnelige «tidsklemma» vil i mine ører nærmest høres ut som en feriekoloni i forhold til en mer eller mindre omfattende «rotasjonskarusell». Allerede i dagens sykehussystem blir forskning, fagutvikling, fordypning, opplæring og undervisning nedprioritert i forhold til «produksjon». Det vil bli stilt større krav til pedagogisk kompetanse for å oppnå læringsmålene, bl.a. vil det bli et tema om veiledere skal ha en formalisert veilederutdanning. Det vil bli stilt krav til utdanningskandidat om å føre «loggbok» over sin utdanning, teoretisk og praktisk/ferdigheter, og det vil bli stilt krav til arbeidsgiver om tilretteleggelse av den praktiske tjenesten slik at utdanningskandidatene får en reell mulig- het til å oppnå ferdigheter/kunnskap/ læringsmål. Tror man at nedkorting av utdanningstiden vil øke «inntjeningen» ved at spesialister på sykehus raskere kommer i «produksjon»? Det har naturligvis vært en diskusjon også i denne gruppa om lengden på de ulike «bolkene» i et utdanningsløp. Det ble påpekt at dagens spesialistutdanning er (uforholdsmessig?) lang, med en gjennomsnittlig tid til hovedspesialitet (generell kirurgi) på 8 år (formelt 6 år), og ytterligere 3-4 år for grenspesialitetene, noe varierende mellom de ulike fag. Dette anses som et problem fordi spesialistene er over 40 år før de er overlegekompetente, og man mener det ikke er gunstig at en kirurg som ikke skal operere for eksempel magesekk, må ha vært gjennom den treningen før man kan bli spesialist i for eksempel endokrin kirurgi. Problemet har vært diskutert i mange år. Ved at lov om arbeidstidsbestemmelser også gjelder leger, rammer det spesielt prosedyrefag. Man opererer færre pasienter om natta, og oftest med mer «banale» tilstander. Utdanningskandidater på nattevakt må være hjemme på dagtid, når diskusjoner, multidisiplinære møter, mer avanserte operasjoner foregår. Tjenesteplanene er kortere, dels av økonomiske hensyn, arbeidsgiver må spare lønnsmidler, og dels fordi man nå kan velge om man vil jobbe 40 eller 46 timers uke. Alle som har jobbet i kirurgiske fag, utdanningskandidatene inkludert, ser det som et problem at det er for lite tilstedeværelse på dagtid, når den praktiske læringen foregår. Det er også noe underlig at man fortsatt aksepterer at leger er de eneste langtidsutdannede som ikke bare har «plikttjeneste» (turnus, som man for øvrig ofte må vente på….), men i tillegg ikke får faste jobber før man er ferdig LANDSSTYRESAK :
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy