OVERLEGEN 2-2013 19 spesialist. (Om man for eksempel sammenligner leger med psykologer, er det vel ingen som tror at en ny-utklekket psykolog får alene-ansvar for en komplisert kasus eller barnevernssak første arbeidsmåned. Psykologer får imidlertid faste stillinger på sine arbeidsplasser til tross for det, og så får man naturligvis oppgaver etter hvert som man behersker de, med eller uten supervisjon/bistand). Noen hevder at faste stillinger blir «propper» i utdanningssystemet. Vel, i våre naboland har man hatt faste legestillinger (ikke-spesialister) i mange år, og de har ikke rapportert om noen slik propp i utdanningen. Jobb-glidning er blitt et populært uttrykk, og brukes bl.a. om å lære opp for eksempel sykepleiere til rutinepregede prosedyrer som tidligere har vært utført av leger. Eks sigmoideoskopi. Utmerket, men da bør vel disse sykepleierne også lære opp spesialistkandidater (leger) i prosedyren? Eller skal trening i scopi for spesialistkandidater forringes, noe som kunne tenkes å påvirke behandling av blødende magesår? Hva med å «skli jobber tilbake» fra leger til der arbeidsoppgavene hører hjemme, eks til merkantilt personale? Det er ingen grunn til å lønne kirurger som dyre (og dårlige) sekretærer. Det er vel bedre, i det minste fra et økonomisk perspektiv, at vi driver pasientrettet arbeid? Bosetningsmønster og ulike typer sykehus, vaktordninger er også viktige momenter i diskusjonen. Jo «smalere» spesialisering, jo større krav til flere kirurgiske spesialister på vakt samtidig. Eller skal noen sykehus kun skal ha «stabiliserende funksjon» for videresending av pasienter som trenger behandling som ikke er tilgjengelig på det geografisk nærmeste sykehus. Kunne det tenkes at man fra politisk hold ønsker å legge ned/slå sammen sykehus, gjøre om noen av de minste sykehusene til distrikts-medisinske sentre, men vet at slike vedtak vil være «politisk selvmord», jfr fakkeltog for lokalsykehus/fødeavdelinger osv? I så fall er det jo genialt å overlate til fagmiljøene å sette nasjonale/faglige standarder, for deretter å be om dokumentasjon for at de ulike institusjoner oppfyller disse kravene. De som ikke kan dokumentere, blir naturligvis fratatt funksjonene. (Ved forrige sverdslag om funksjonsdeling, Osloprosessen, fulgte man prinsippet «tenk på et tall» dvs befolkningsgrunnlag for ulike funksjoner/pasientgrupper. Det var vel ikke udelt vellykket?) Det er kanskje riktig å legge ned noen av de eksisterende sykehus som akuttsykehus fordi et komplett sykehus er et for stort apparat å ha gående på døgnbasis på for mange steder i deler av landet. Det er kanskje bedre å styrke prehospitale tjenester, legevakter og stille krav til hva som skal tas hånd om uten innleggelse på sykehus ( jfr LEON-prinsippet). Dersom vi hadde hatt oppdaterte demografiske fakta, kunne et fornuftig forslag for eksempel være å omgjøre et lite lokalsykehus til legevakt, tilsynsboliger, sykehjem eller annet som befolkningen i det nedslagsområdet har behov for. Det er nok reelle uenigheter leger mellom, og mellom andre som er mer eller mindre meningsberettiget, hva gjelder «lengde og bredde» på utdanningen av kirurger. Er en bred utdanning gunstig, har kirurgiske ferdigheter overføringsverdi uavhengig av hva slags kirurgi man driver? Jeg mener ja. Andre mener læring av ferdigheter eller medisinsk praksis man selv ikke skal bedrive, er «unødvendig» eller tidrøvende, og går på bekostning av det man skal drive i sin daglige praksis. Jeg mener også at utdanningen av kirurger etter dagens utdanningsstruktur kunne vært vesentlig bedre organisert, og dermed ville tiden det tar blitt kortere, og kvaliteten på spesialistene bedre. Det er vanskelig å gjennomføre i et sykehussystem med inntjening som første (og eneste?) prioritet, med dårlig logistikk, manglende støttefunksjoner for medisinsk personell, og en IT-verden som er forhistorisk – og ineffektiv. • LANDSSTYRESAK :
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy