OVERLEGEN 2-2013 23 for at en slik overgang kan bli en realitet på sikt, men at dette må utredes grundigere. Prosjektgruppen mener at det er berettiget med en forskjellig tilnærming til kirurgiske og indremedisinske fag. De indremedisinske fagområdene bygger i større grad på hverandre og er sterkere knyttet sammen enn de kirurgiske og en overgang til egne indremedisinske hovedspesialiteter må planlegges nøye. På samme måte som innen kirurgiske fag foreslår også prosjektgruppen en ny struktur på spesialiseringen basert på en felles faglig basis etterfulgt av spesialisering innen hver gren. For indremedisinske fag anbefales en tre-årig felles faglig plattform og tre og et halvt år med grenspesialisering. Ett halvt år kan erstattes med forskning eller annen relevant tjeneste. Prosjektgruppen ønsker å beholde generell indremedisin som egen spesialitet og understreker at denne bør styrkes. I og med at det anbefales at grenspesialiteter opphører innen kirurgi og at en kan se for seg det sammen innen indremedisinske fag kommer spørsmålet om ordningen med grenspesialiteter skal opphøre i sin helhet. Grenspesialiteter eksisterer nå kun innen kirurgi og indremedisin, men flere fagområder ønsker egne grenspesialiteter, for eksempel intervensjonsradiologi og gynekologisk onkologi. Hva innebærer egentlig en grenspesialisering? Først og fremst er det et offentlig godkjenningssystem. Å etablere flere grenspesialiteter vil medføre at mer av den spisse kompetansen vår settes inn i et offentlig kontrollsystem. Er det hensiktsmessig? Prosjektgruppen trekker derfor opp en diskusjon i Legeforeningen om hvorvidt grenspesialisering er den beste måten å la spisskompe- tanse utvikle seg innenfor. Kanskje bør kompetanse i den spisse enden leve friere og i større grad forankres i fagmiljøer og virksomheter fremfor offentlige godkjenningssystemer? Gjennom hele denne prosessen har ivaretagelsen av helhetlig behandling av den enkelte pasient og muligheten til å gi helhetlig behandling i en desentralisert sykehusstruktur vært et tilbakevendende tema. Mange frykter at overgangen til hovedspesialiteter hvor fokuset flyttes i retning av spisskompetansen på bekostning av generell kompetanse. Hvordan kan en gi et helhetlig behandling når den enkelte spesialist spisses mer? I konsekvensanalysen problematiserer prosjektgruppen rundt dette. For det første er det mulig at vi bør se annerledes på breddekompetanse. Med dagens krav til kvalitet på behandling; er det fremdeles mulig å samle nødvendig kompetanse hos en lege? Må breddetilbudet i dag i større grad tilbys gjennom et team hvor leger med ulik kompetanse samlet tilbyr bred kompetanse? Et annet forhold er hvordan en utvikler og opprettholder kompetanse. Dette er i stor grad knyttet til hva en faktisk jobber med. Kanskje har dette større betydning enn hva en tilegnet seg av kompetanse under spesialiseringen? Legenes kompetanse må etter vårt syn i fremtiden bygge på selve spesialiseringen, målrettet kompetanseutvikling i robuste fagmiljøer, oppgavene legen faktisk utfører og jobber med i sitt daglige virke og systematisk etterutdanning. Spesialiseringen løfter legen opp til et kompetansenivå, men etter spesialiseringen begynner en fase med kontinuerlig kompetanseutvikling hvor flere virkemidler må tas i bruk. • LANDSSTYRESAK :
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy