OVERLEGEN 2-2013 28 Obligatorisk etterutdanning og tidsbegrenset spesialistgodkjenning har vært debattert flere ganger siste 50 år. Anbefalingene har ikke vært fulgt opp, primært av økonomiske årsaker. Lovverket viser at arbeidsgiver har ansvar for at de ansatte vedlikeholder sin kompetanse, men dette taper i konkurranse ved stramme budsjett. Foretakene har ulike rettigheter og dagens rammeverk sikrer ikke like og reelle muligheter for etterutdanning. Helsedirektoratet har overtatt ansvaret for godkjenning av legespesialister, og det er signaler om at de etter hvert også vil interessere seg for spesialistenes etterutdanning. Legeforeningen har ønsket å utrede alle sider ved legespesialistenes etterutdanning. En arbeidsgruppe nedsatt i 2011 la nylig fram en grundig utredning. Denne har vært på høring i foreningen. Allmennmedisin er den eneste spesialiteten i Norge som har krav om obligatorisk etterutdanning og tidsbegrenset spesialistgodkjenning. Det må søkes om regodkjenning/resertifisering hvert femte år. Krav til etterutdanningsaktiviteter i femårsperioden inneholder allmennmedisinsk tjeneste, kurspoeng, praksisbesøk, smågruppe/ etterutdanningsgruppe og valgfrie aktiviteter som hospitering på sykehus, veiledningsvirksomhet, forskning osv. Det stilles ikke krav om eksamen. Det utløses ingen sanksjoner for leger som ikke tar spesialistutdanning i allmennmedisin, unntatt økonomisk grunnet manglende mulighet til å ta spesialisttakst. De som ikke regodkjennes mister spesialistgodkjenning etter fem år. Det er interessant å sammenligne norske og internasjonale forhold. EU avviste i 2001 kravet om formell regodkjenning av legespesialister. Det er kun Nederland, Storbritannia, Irland, Kroatia og Romania som har innført en ordning med resertifisering. Storbritannias system er en kvalitetssjekk av den enkelte lege generelle skikkethet og at han følger etablert profesjonell standard. Det er ikke et system om opprettholdelse av spesialistgodkjennelse. Internasjonalt finnes de samme bekymringer som i Norge over stramme budsjetter, økte krav til effektivitet og produksjon som kan gå på bekostning av faglig innhold og utvikling. Dette medfører at «continious medical education» (CME) nedprioriteres både av leger og ledelse. Farmakologisk industri og profesjonelle utdanningsfirma har stor innflytelse i etterutdanning av leger i mange land, samtidig somman er opptatt av å begrense denne innflytelsen på CME- programmene. I Norge er det hovedsakelig fagmiljøene og universitetene som arrangerer kurs. Virker etterutdanning? Det er mange måter leger kan tilegne seg ny kunnskap på. En Cochrane oversikt fra 2009 konkluderer med at etterutdanningstiltak som kurs, konferanser, arbeidsgrupper eller seminar har kun liten effekt på profesjonell praksis og helserelatert utfall for pasienten. Andre mener at tvungen etterutdanning har liten effekt. Et viktig argument for etterutdanning er at den også vil øke kvaliteten til den enkelte avdeling. Arbeidsgiver må sørge for at avdelingen får den rette etterutdanning. Det er ikke tatt stilling til hvordan etterutdanning skal praktiseres i Norge - om det for eksempel skal innføres et poengsystem eller noe lignende. Utdanningspermisjon for over- leger (overlegepermisjon) med lønn i fire måneder pr fem års periode er godt etablert, og foretakene bør sette av midler til dette formål årlig. Legespesialisters etterutdanning Av Olaug Villanger, styremedlem Of/Leder Norsk kirurgisk forening Etterutdanning er av stor betydning for at den enkelte lege skal holde seg faglig ajour og kunne utvikle faget videre. Foretaksreformen har et stort fokus på produksjon og legger mindre vekt på faglig innhold og utvikling. Langsiktig investering i kompetanse er borte. Legemiddelindustriens finansiering av kurs og kongresser opphørte for et år siden. Legeforeningens utdanningsfond har trangere økonomi. Dette fører til mindre deltagelse i etterutdanningsaktiviteter. ›› LANDSSTYRESAK :
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy