OVERLEGEN 2-2014 20 Strategisk styring og ledelse er høyeste organisasjonsteoretiske mote i både privat næringsliv og offentlig sektor. Det avholdes seminarer og skrives bøker, mens det yngler i høgskolekurs og masteroppgaver. Ikke minst har spørsmålet om styring i offentlig sektor fått aktualitet i kjølvannet av 22. juli, hvor det er påpekt en mulig sammenheng mellom Politiets svake beredskap og en overdreven detaljstyring fra direktorat og departement. Spørsmålet er således hvor godt samsvaret er mellom den oppmerksomhet begrepet får og ledelsen av spesielt offentlig sektor i Norge. Hvor strategisk styres egentlig norske offent- lige etater og virksomheter, ut fra de krav vi må stille til en styring som smykker seg med en slikt betegnelse? For å svare på det er det antagelig på sin plass først å beskrive nettopp hva strategi og strategisk styring innebærer. Selve ordet strategi har sin opprinnelse på det militære område og går tilbake til antikken, til det greske strategos, som betyr general. Strategi betyr med andre ord ‘generalenes kunst’ eller ‘det som angår generalene’, det vil si hvordan militære maktmidler best kan utnyttes for å realisere politiske mål. Og det er vel nettopp ordets assosiasjonsskapende kraft til alvorlige spørsmål om krig og fred som forlener det med en evne til å høytideliggjøre alle slags gjøremål. Enhver virksomhet med respekt for seg selv ønsker i dag å kunne vise til en strategi – for ikke å snakke om en visjon – fordi det er med på å skape inntrykk av seriøsitet og langsiktighet. Hensikten med å raljere lett over denne tendensen er imidlertid ikke å påstå at militærsektoren bør ha monopol på strategibegrepet. Generelt kan strategi bety læren om sammenhengen mellom mål og midler på et hvilket som helst område: Altså hva som gitt visse mål vil være egnede midler for å nå dem. Med «midler» forstår vi da både innsatsfaktorene selv og metodene for deres anvendelse. Men for å kvalifisere som strategi må en tilnærmelse til virkemiddelbruk likevel tilfredsstille visse minstekrav. For det første bør ordet forbeholdes problemstillinger som er både komplekse og vesentlige for utviklingen på den sektor det benyttes. Dette for å unngå den generelle forflating som følger av dagens tilbøyelighet til å bruke ordet ukritisk for å gi det trivielle høyere status. Dernest er det ytterligere tre betingelser som bør oppfylles for at styringen av en virksomhet skal kunne kalles strategisk, hhv - at den er dynamisk, det vil si at den tar i betraktning at egne ønsker og intensjoner inngår i en vekselvirkning med andre aktørers strategi, og at dette, sammen med tilfeldighet og eksterne faktorer, påvirker hva som er mulig å få til - at den er langsiktig, det vil si at den har samme tidsperspektiv som konsekvensene av de beslutninger den omfatter - at den er helhetlig, det vil si at den omfatter alle de gjøremål eller saksområder som påvirker utfallet av den aktiviteten den søker å beherske. Alt for ofte ser vi en bruk av ordet som ikke oppfyller disse betingelsene, for eksempel ved at det brukes synonymt med policy – altså beskriver hva vi selv ideelt sett ønsker å gjøre på et bestemt område, uten nødvendigvis å skjele til hvordan andre aktører og faktorer påvirker muligheten for å realisere målene. Andre ganger kan man støte på ordet brukt i sammenhenger hvor tidsperspektivet er så kort eller problemstillingen så avgrenset at det ville vært riktigere å snakke om taktikk enn strategi. Spørsmålet er med andre ord hvordan strategisk styring og ledelse i norsk offentlig sektor kommer ut, dersom den holdes opp mot disse kriteriene. Da må det i tillegg presiseres at strategisk styring egentlig utøves fra to forskjellige nivåer og på to forskjellige måter. Det politiske nivå utøver åpenbart en form for strategisk styring i kraft av de beslutninger som tas av Storting og regjering. Ideelt sett skal det politiske nivå bestemme de ytre etaters oppgaver, prioriteringer og økonomiske rammer. Av Sverre Diesen (f. 1949) er general (R) og tidligere forsvarssjef ›› Innlegget ble første gang trykket i Tidsskriftet Minerva 30.8.2013, gjengitt etter avtale Strategisk styring og ledelse i norsk offentlig sektor Hvor strategisk styres egentlig norske offentlige etater og virksomheter? TUNG - MEN VERDT TIDEN
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy