OVERLEGEN 2-2014 22 ser dynamikken i strukturproblemet, den har ikke det nødvendige tidsperspektiv, og den tar ikke i betraktning alle faktorer av betydning for forsvarsstrukturens utvikling. Det er rett og slett en lite rasjonell beslutning i enhver henseende, fordi også de distriktspolitiske konsekvenser på sikt blir mer negative enn de hadde behøvd å bli. Det er med andre ord ikke et eksempel på en legitim politisk beslutning der distriktspolitikken tillates å veie tyngre enn forsvarspolitikken. Det er bare et eksempel på at man av rent taktiske årsaker utsetter en vanskelig beslutning – altså det vi kan kalle antitesen av strategisk styring. Hvordan kan så denne lite strategiske adferd forklares i en tid hvor det er mer snakk om strategi enn noensinne? Ved første øyekast er dette nok et eksempel på at det enkle, kortsiktige og populære til alle tider har vunnet over det mer kompliserte og langsiktig rasjonelle i politikken. Det kan likevel synes som denne tilbøyeligheten er økende i vår tid, og at årsaken til det er å finne i politikkens langsomme avideologisering. I Norge er motsetningene langs begge de politiske akser, både høyre-venstre aksen og sentrum- periferi aksen, åpenbart betydelig redusert i løpet av de siste par generasjoner, som følge av velstandsutvikling og urbanisering. Men partistrukturen har ikke holdt følge med denne utviklingen, og antall politiske partier er snarere høyere i dag enn den gang de økonomiske og sosiale spenningene var langt større. Som tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal en gang formulerte det: «I Norge er det flere partier enn de reelle meningsforskjeller skulle tilsi». En naturlig konsekvens av dette er at partiene skal kjempe om de samme velgerne innenfor et meningsspektrum som er smalere enn før, når ingen lenger tror på «væpna revvolusjon», bedehuskristendom eller revitalisering av norrøne idealer som norm for samfunnsutviklingen. I dagens mediesamfunn betyr det i praksis en større vekt på symbol- og utspillspolitikk, der reelt sett små forskjeller må søkes forstørret gjennom politiske forstørrelsesglass levert av kommunikasjonsrådgivere og andre illusjonister. Partienes behov for å fremstå som de mest styringsdyktige og handlekraftige øker, men samtidig er risikoen stigende for at en mer troløs velgermasse vil straffe eventuelle feilgrep raskere ved i stedet å heie på konkurrenten i neste meningsmåling; for ikke å snakke om neste valg. I sum utløser dette en aversjon mot risikobetonte eller upopulære beslutninger der de positive virkningene først viser seg på sikt, til fordel for kortsiktige og populære utspill i enkeltsaker – utspill som i mindre grad tar hensyn til komplekse sammenhenger og langsiktige konsekvenser[2]. Denne effekten forsterkes av befolkningens stadig stigende forventninger til det offentliges evner som forsørger – forventninger som øker raskere enn selv veksten i en oljesmurt økonomi. Intet politisk parti måles lenger i forhold til dagens resultater, men derimot i forhold til morgendagens forventninger. Målestokken for politikernes evne til å imøtekomme disse forventningene er som regel hvor mye penger de bevilger for å løse oppgavene, eller helst hvor mye mer enn forgjengerne de bevilger. At dette sjelden sier noe om hvor effektiv ressursbruken er og hvilken behovstilfredsstillelse som kommer ut av det, blir i den daglige politiske brytekamp for innviklet. Da må kronebeløpet oftest gjøre nytten i stedet. Fordi det ikke er mulig å fullfinansiere alle løftene, oppstår det imidlertid et gap mellom retorikk og realiteter, der det politiske C-moment er å få det til å se ut som man bruker to kroner hver gang man bruker én. Dette gapet representerer en følbar underfinansiering av store deler av offentlig sektor, fordi den skjerpede politiske konkurranse gjør det til politisk selvmord å fortelle offentligheten at helsevesenet ikke vil kunne gjøre alt for dem, eller at alle som vil bo på den ytterste nakne ø, ikke kan regne med bro eller tunnel. Fordi den fremste arenaen for denne kampen om velgernes gunst er mediene, vil som en naturlig konsekvens de fleste statsråder bruke mer tid sammen med sine kommunikasjonsrådgivere enn de gjør med departementsråd og embetsverk på en gjennomsnitts arbeidsdag. I løpet av fire og et halvt år som etatsjef opplevde undertegnede en rekke ganger at pressen gikk på statsråden for å få svar på spørsmål som var av rent faglig karakter. Da var det fristende å gå inn og foreslå at «dette spørsmålet finnes det ikke politikk i, statsråd. Send dem inn til meg, så skal jeg svare». Det hadde vært verd bortimot en årslønn å høre statsråden svare pressen på slike spørsmål at «det aner jeg ikke. Ikke interesserer det meg heller. Gå og spør forsvarssjefen». Når noe slikt likevel ikke skjedde, var det selvsagt fordi jeg tok feil og statsråden hadde rett, gitt den pervertering av politisk styring som utviklingen på mange måter innebærer. Alt er som følge av den blitt politikk, og følgelig er det alltid en politiker – fortrinnsvis vedkommende statsråd – som skal ansvarliggjøres. Ligger det ti pasienter på gangen på et av våre sykehus, er det helseministeren som må møte opp i Dagsrevyen. Gud nåde den statsråd som ikke kan stå frem og tilsynelatende svare på et hvilket som helst spørsmål mediene måtte finne det for godt å stille. Hadde forsvarsministeren agert som undertegnede hadde ønsket, hadde pressens irritasjon over en så nedlatende behandling antagelig ført til umiddelbare oppslag om både ansvarsfraskrivelse og arroganse. Ved neste halvårlige regjeringsbørs og karakterbok for statsråder kunne hun ha forventet hevngjerrige oppslag om «svak og utydelig statsråd, lar seg styre av generalene. Terningkast to». Mange kortsiktige og derfor lite strategiske politiske beslutninger kan med andre ord likevel sies å være strategiske – om ikke ut fra faglige og funksjonelle kriterier, så ut IKKE FOR DE SOM FORETREKKER INGRESSER OG OVERSKRIFTER
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy