hus. Dette er i henhold til avtalen med RHF-et. Nettopp ønsket om å bidra mer innen de store og komplekse helseutfordringene er bakgrunnen for at vi startet Nordens eneste private Kreftsenter, hvor vi har hatt en enorm økning i antall pasienter, - også henvist fra det offentlige. Du er engasjert og optimistisk i forhold til et samarbeid mellom offentlig og privat - også når det gjelder utdanning, men hvor langt unna er det at man får til en forpliktende organisering av diagnostikk, behandling, forskning og utdanning - tror du? Det helhetlige og overordnede ansvaret for pasienten ligger hos det offentlige. Jeg tror likevel at vi ikke er så forskjellige som enkelte skal ha det til, og at vi har gode forutsetninger og felles interesser i å komme frem til et mer forpliktende samarbeid. Jeg er altså optimistisk, samtidig som jeg ønsker at denne prosessen kunne gå raskere. Vår erfaring, og tilbakemeldingene fra helseforetakene, er at samarbeidet fra pakkeforløpene på kreft fungerer veldig godt. Vi ser også at samarbeidet mellom helseforetaket og oss glir lettere og lettere over tid, særlig fordi fagfolkene har etablert gode samarbeidsrutiner. Private kan altså bistå i pasientforløp styrt av det offentlige, også på kompliserte områder som kreftutredning. Det er noe vi ønsker å bidra med på flere områder. Det avgjørende er at vi får formalisert samarbeidet mellom offentlige og private helseforetak bedre enn i dag. Jeg mener vi må få organiseringen av diagnostikk, behandling og FoU inn i avtalene. Da beholder det offentlige pasientansvaret, kontroll med ressursene og styringen med hovedprioriteringene, mens de private kan bidra på en best mulig måte med vår innovasjonskraft. Og til slutt: det er overmodent å ta i bruk private sykehus innen spesialistutdanning på en rekke kirurgiske områder, både med bakgrunn i store pasientvolumer og for å få innblikk i nytenkning innen logistikk og bruk av knapphetsressursen legene utgjør! • Foto: Aleris.no OVERLEGEN 2-2015 25
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy