OVERLEGEN 2-2015 40 Allerede ved et skrått blikk på hvem som har deltatt i arbeidet kan man ane hvor dette vil bære av sted. Gruppen ledes av avdelingsdirektør Johan Torgersen, tidligere YLF leder med bakgrunn fra Haukeland. Departementets egen Nasjonal sykehusplan-mann Andreas Moan, (utlånt fra OUS) er sekretær. Fra ortopedene stiller avdelingsoverlege fra sykehuset i Kristiansand. Kirurgenes stemme er ivaretatt med to leger fra landets største sykehus. OUS leverer også gruppas gastromedisiner. Representasjon fra mindre sykehus er ivaretatt med medisinere fra Lovisenberg og helse Førde. Beggemed erfaring fra syke- hus uten akutt-kirurgi. Muligens et utslag av tilfeldighet, men neppe sannsynlig. Siktemålet med arbeidet har vært å beskrive konsekvensene av Høies tre alternative veier for sykehusene; 1)fortsette dagens struktur med akuttkirurgi enda noen år til, eller, 2)færre sykehus med akuttfunksjon i kirurgi og medisin, eller, 3)opprettholde de mindre sykehusene, menmed begrenset akuttfunksjon. Gruppa har avholdt tre møter, og det er kanskje drøyt å kreve at de skulle levere en komplett utredning. Men resultatet er uansett alt for svakt til å bidra med noe somhelst i de vanskelige avveiningen vi står foran. For det er nærmest ikke mulig å lese ut av rapporten i det hele tatt at dette dreier seg om avveininger. Rapporten består i stedet av en oppramsing av argu- ment for Høies tredje vei. Alt peker i denne retning, utviklingen, tiden, forutsigbarhet, veier osv. I tillegg kommer økende kompleksitet, krevende maskin- og utstyrspark, trening gjør mester, umulig å rekruttere på mindre steder osv. De som har fulgt debatten har trolig hørt det meste før. Og like blottet som rapporten er for innvendinger eller drøfting er den blottet for belegg for alle de fremsatte påstandene. Formuleringene er i stedet gjennomgående tendensiøse; «Norge har svært mange små sykehus», og «det er ikke et reelt alternativ å videreføre dagens modell», eller «på noen sykehus er det ikke lengre forutsigbart hvilken kirurgisk kompetanse som finnes». «Noe må gjøres annerledes- enten må vi få flere mennesker, redusere antall sykehus, eller fordele oppgavene på annen måte». «Det eksisterer et tidsvindu på kanskje 5-10 år som må brukes på å etablere fremtidens sykehusstruktur». Det nærmeste vi kommer belegg for beskrivelsene er at «Dette er dokumentert i et høyt antall vitenskapelige artikler» (!). Påstandene leder frem til konklusjoner forankret i gruppens egen synsing; «gruppen mener at», eller «gruppen oppfatter modellen som teoretisk og praktisk ikke gjennomførbar». Helt åpenbare innvendinger er utelatt; Vi har (en villet) spredt bosetning. Forbruk av spesialisthelsetjenester varierer med avstand. Hvis vi skal tilstrebe likeverdige tjenester er altså avstand viktig. Sett i forhold til andre land har vi heller ikke små sykehus, men store. Altså omvendt. Det er heller ikke slik at små sykehus gir lave behandlingsvolum. Leger ved mindre sykehus behandler flere pasienter enn ved større sykehus. Og lite tyder på at kvaliteten gjennomgående er dårligere ved de små. Tvert i mot. Fra Danmark kom det nylig resultat fra en nasjonal undersøkelse hvor det ble påvist at dødeligheten ved lårhalsbrudd var lavest i de minste sykehusene. Dette kunne vært utlagt og vurdert. Og gruppa kunne tatt frem våre egne kvalitetsregistreringer fra Kunnskapssenteret. Det ville jo da fremkommet at det ikke finnes belegg i våre nasjonale registreringer for en entydig konklusjon. Men uten innvendinger og avveining ender gruppen på en klar anbefaling. Alt peker mot den tredje vei. Men hvis konklusjonenes legitimitet skal forstås å hvile på gruppas kloke hoder alene måtte sammensetningen vært en annen. Nå fremstår rapporten som et produkt hvor konklusjon leveres som bestilt av en utvalgt krets. Rapporten er naturligvis et bestillingsverk fra departementet, men bærer altså likevel i overraskende stor grad preg av det. Det er synd. For hva somer riktig sykehusstruktur i vårt langstrakte land er sannelig ikke et enkelt spørsmål å besvare. Det er fortrinn og ulemper ved alleHøies tre veier, og det finnes naturligvis også fleremuligheter enn de oppstilte. Hvis vi skal finne den beste vei i dette terrenget i årene fremover er det en ubetinget fordel med god kunnskap til lokale utfordringer, og tillit mellompartene. Denne rapporten bidrar imidlertid ikke til annet enn å befeste et bilde av «sentraladministrasjonens»mang- lende erkjennelse av kvaliteter og utford- ringer i landets mange små sykehus. • Direktoratets konsekvensutredning - rapport som bestilt? Innlegg av styremedlem Christian Grimsgaard ›› Helsedirektoratet publiserte i begynnelsen av mai rapporten «Faglige konsekvenser av alternativer for sykehusstruktur». Tilrådningen skal danne underlag for arbeidet med nasjonal sykehusplan. Trolig har departementet håpet at rapporten skulle bidra til å berede grunnen for nedleggelse av kirurgi ved de mindre sykehusene i Norge, som er varslet å komme i Nasjonal sykehusplan. Det er imidlertid lite trolig at debatten forstummer som følge av dette arbeidet. Til det er rapporten ganske enkelt alt for unyansert, overfladisk og svakt underbygget.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy