OVERLEGEN 2-2015 6 I 1960-årene var de fortsatt i god drift – 20 sykehus; 1.200 sengeplasser (1960), i tiåret etter stengte det ene etter det andre sine dører for godt. Hva skyldtes utraderingen? Var det fordi søstrene ble færre? Var det intern uro? Eller var det en skjebne de delte med andre liknende institusjoner? Midt i 60-årene skjedde det noe som det katolske tidsskriftet St. Olav fanget opp: De private sykehus står foran et være eller ikke være, ble det sagt på en pressekonferanse nylig arrangert av De private sykehus’ landsforbund. Grunnen til disse sykehusenes vanskelige stilling er at de faktiske utgifter er langt høyere enn de refusjonstakster trygdekassene betaler og som er fastsatt av myndighetene. Helsedirektør Karl Evang kommenterer dette i Arbeiderbladet: De frivillige helseorganisasjoner utfører i vårt land et meget verdifullt arbeid, og de velger selv sine oppgaver. Dersom en organisasjon velger å gjøre sin innsats i sykehussektoren, så mener den vel også å satse noe der. Ingen tvinger noen til å drive sykehus, og det er vel ikke forutsetningen for det frivillige helsearbeid at staten skal bære utgiftene1. Med på oppbyggingen av velferdsstaten Mange veier fører til utviklingen av velferdsstaten. Kanskje en av de mest overraskende er den som gjorde at katolske ordenssøstre, via sine sykehus, bidro til prosessen i et overveldende luthersk land2. Det begynte i 1882, da St. Vincents katolske hospital ble innviet i Hammer- fest. Innen århundreskiftet ble det grunnlagt åtte sykehus til, og innen 1940 var det bygd ytterligere tolv katolske sykehus over hele landet, det vil si 21 katolske sykehus eid og drevet av katolske søsterkongregasjoner3. De disponerte 17 % av sengene for samtlige privateide sykehus – «verdslige» og religiøse. Blant de religiøst eide syke- hus stod katolikkene for nesten 60 % av sengene, og protestantene vel 40 %4. Mens disse små institusjonene opprinnelig ble grunnlagt for å dekke lokale sykehusbehov, ble de etter hvert en del av triaden «kirke-skole-sykehus» i katolske menigheter. Søstrene spilte en avgjørende rolle i den katolske kirkes misjonsstrategi. Sammen med soknepresten utgjorde de kjernen i kirken. I en norsk sammenheng var søstrene uunnværlige, siden antallet «vanlige troende» var ubetydelig. Under gjenreisningen etter krigen ble helsesektoren generelt utvidet og modernisert. Sykepleie ble mer profesjonalisert. De katolske sykehusene gjorde sitt beste for å følge med, og i 1960-årene foregikk ordenssøstrenes aktivitet og tjeneste hovedsakelig i disse institusjonene. Av 545 ordenssøstre i landet i 1960, er det realistisk å anslå at minst 450 hadde sitt virke her. Ti år senere, i 1970-årene, var flertallet av de katolske sykehusene borte. Uro i luften For katolikker flest utgjør Det annet Vatikankonsil (1962-65) et vendepunkt i kirkens liv. Etter konsilet hørte man om krise i kirken, om prester og nonner som deserterte, om manglende nyrekruttering. Det ville være lett å «forklare» stengingen av katolske hospitaler i Norge ved denne uroen. Det er imidlertid overilet. Uro lå allerede i luften; man kan spore forandringer innen søstrenes rekker så tidlig som de første årtiene etter annen verdenskrig. Det gjenspeiles blant annet i antallet søstre. Fallet i nye kall var dramatisk. De land som tidligere hadde forsynt Norge med et stort antall personer til kirken, særlig Tyskland og Nederland, opplevde en stor nedgang i ordenskall. Da nonnene toget ut av norsk sykehusvesen Katolske ordenssøstre virket som sykehusentreprenører, sykehuseiere og sykepleiere i vel hundre år i vårt land, men i dag assosierer nesten ingen noe som helst med katolske hospitaler. Foto: MF Av Else-Britt Nilsen, Dominikanersøster og professor II ved Det teologiske Menighetsfakultet ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy