OVERLEGEN 2-2015 7 Årsakene var flere: storfamilier med mange barn var ikke lenger vanlige, kvinners sosiale rolle var blitt radikalt forandret. Studentopptøyene på slutten av 1960-tallet og den progressive sekulariseringen av Vesten kan også nevnes. Mangel på rekrutter var naturligvis en viktig faktor i nedleggelsen av katolske sykehus her i landet, men den avgjørende faktor var veksten og utviklingen av velferdssystemet i Norge. Byggingen av den norske velferdsstaten i etterkrigssamfunnet medførte en radikal nyorientering av den offentlige helsepolitikken. Disse forandringene ble drevet av helsedirektør Karl Evangs medisinsk-politiske visjon, med utspring i venstresidens sosialmedisin i 1930-årene, men var også inspirert av britisk og amerikansk folkeheksepraksis5. Folkehelsen skulle være integrert del av velferdsstaten: Den skulle være egalitær og universell. Alle nordmenn, uansett privat inntekt og bopel, skulle garanteres beskyttelse mot sykdom og høyverdig behandling ved sykdom eller skade, alt finansiert av staten. Visjonen var også basert på det utvidede helsebegrep som ble godkjent av Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1948: «helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære; ikke bare fravær av sykdom eller lyte». Mot avvikling De følgende tre tiårene dalte prestisjen med å tilby sykehustjenester etter hvert som den ble stilt overfor harde økonomiske realiteter. Søstrene ble avhengige av kostbart personale utenfor egne rekker, i tillegg til hyppige og dyre krav om utvidelse og modernisering. For første gang ble en fremtidsrettet statlig sykehuspolitikk iverksatt. En strøm av lover etablerte et samordnet system av omfattende folkehelse- og velferdstjenester. Av spesiell interesse var Sykehusloven av 1969. Den medførte fundamentale reformer i organisering og administrasjon av syke- hus. Privateide sykehus ble tillatt å fortsette på private hender med offentlig støtte, men på betingelse av at de ble integrert i de respektive fylkenes sykehusplanlegging og arbeidsfordeling. I 1970 overtok fylkesmyndighetene eierskap og budsjettansvar for alle syke- hus innenfor deres områder, og erstattet en høyst variert og kompleks eierskaps- struktur lokalt. Søster Andrea Kampshoff, leder for St. Josephsøstrene i Norge tidlig på 1970-tallet, kommenterer det slik i en samtale med meg: «Vi var heldige som var i stand til å selge våre sykehus som sykehus i løpet av en 20 års periode.» Andre kongregasjoner var også klar over at tiden med katolske sykehus i Norge var over. Katolske sykehus var en viktig del av vårt helsevesen i mer enn hundre år. Paradokset er at den velferdsstaten som søstrene bidro til å skape gjennom sine sykehus til slutt gjorde disse institu- sjonene overflødige. Dette var selvsagt Foto: Per Svensson/Aftenposten/NTB scanpix
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy