OVERLEGEN 2-2016 42 Samhandlingsreformen har ført til at utskrivningsklare pasienter, som kunne oppta 30-40 % av sengeplassene, skrives ut fra sykehuset tidligere. Dette er veldig bra. Ikke bare for den utskrivningsklare pasienten, som innehar stor risiko for utvikling av sykehusinfeksjoner, mange er demente og blir urolig av å ligge på en avdeling med stor pasienttrafikk og flytting mellom rom. Men det frigjør også kapasitet og ressurser som må brukes til andre pasienter som trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten og kommune- helsetjenesten i Oslo kommuniserer elektronisk ved hjelp av såkalte PLO- meldinger. Vi skal holde kommune/ bydel, via bestillerenhetene, informert om pasientens behandling og planlagte utskrivelse. Når det nærmer seg utskrivelse fra sykehuset med behov for økt hjelp fra primærhelsetjenesten, så er lege og sykepleier nødt til å fylle ut hver sin del av det som kalles «Helseopplysninger ved søknad», som så sendes elektronisk til bestillerenheten i den aktuelle bydel. Pasientens diagnose, aktuelle problemstilling, forløp og behandling, samt legens vurdering skal fylles inn, sammen med en sykepleiersammenfatning hvor pasientens ADL-funksjon (activity of daily living) beskrives. Disse beskrivelsene og vurderingene er faglig forankret og skal ha til hensikt å sikre best mulig helse og behandling for pasienten videre. Til tross for at det er et eget felt i dette skjemaet som kalles «vurdering» så har ikke legen lov til å skrive at pasienten må på et korttidshold/ sykehjem. Han/hun kan heller ikke skrive at pasienten eksempelvis må få plass på en palliativ enhet der symptomlindring står i fokus. Vi i spesialisthelsetjenesten skal ikke si noe om hvor vi mener pasientene bør skrives ut til. Vi skal sende en nøytral, objektiv beskrivelse av pasientens tilstand og behov for videre behandling og oppfølging. Det er nemlig bestillerenheten i bydelen som skal vedta, og bestemme hvor pasientene skal etter de er utskrivningsklare fra sykehuset. Det er tross alt de som «eier» pasientene og som vet best hvor de får ivaretatt sine behov. Pasienten er utskrivningsklar den dagen den ikke er i behov av medisinsk behandling i spesialisthelsetjenesten. Det betyr ikke at den nødvendigvis er tilbake i samme habitualtilstand som før innleggelsen, ei heller at den noen gang kommer til å bli det. Kanskje pasienten er i behov av et kortvarig opphold på en rehabiliteringsavdeling, en korttidsplass på sykehjem eller kanskje den kan skrives ut til hjemmet med hjemmesykepleie. Det er derfor viktig med god dialog mellom partene, noe som elektroniske meldinger har bidratt til at utføres effektivt og enklere for begge parter og som stort sett fungerer veldig bra. I mange situasjoner så klarer kanskje pasientene seg bedre i hjemmet med hjemmesykepleie, enn det vi på sykehuset hadde antatt. Hjemmesykepleien og bydelen kjenner ofte pasienten fra før og de vet hva slags egenomsorgsbehov pasienten har. Kanskje vi tidvis undervurderer tilbudet pasienten får når den kommer hjem, og kanskje kunne vi vært mer ydmyke for de avgjørelsene som taes. Samtidig har vi pasienter som blir lagt inn- og reinnlagt på sykehus pga fall, funksjonssvikt, symptomforverring, «klarer seg ikke hjemme» osv. Kunne en sykehusinnleggelse vært unngått dersom de hadde fått et høyere omsorgsnivå tidligere? Premissleverandør uten påvirkningskraft? Sykehuset er premissleverandør for at pasienten etter utskrivning skal få et forsvarlig tjenestetilbud i kommunen og en opplevelse av at tilbudet er helhetlig (1). I hvilken grad etterleves utskrivende leges og sykepleiers vurderinger og anbefalinger ved utskrivelse fra sykehus til kommunehelsetjenesten? Av Marit Hafnor, enhetsleder ved gastrokirurgisk sengepost, Diakonhjemmet Sykehus i Oslo ›› Marit Hafnor er oppfordret til å skrive dette innlegget av Overlegen. Innlegget er basert på hennes erfaringer, men representerer nødvendigvis ikke sykehusets offisielle syn på problemstillingen. Red
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy