Abasaglar «Lilly» Human insulinanalog, ATC-nr.: A10A E04 INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 100 enheter/ml i ferdigfylt penn: 1 ml inneh.: Insulin glargin 100 enheter, sinkoksid, m-kresol, glyserol, natriumhydroksid, saltsyre, vann til injeksjonsvæsker. Indikasjoner: Behandling av diabetes mellitus hos voksne, ungdom og barn fra 2 år og eldre. Dosering: Individuell. Administreres s.c. 1 gang daglig når som helst i løpet av døgnet, men til samme tidspunkt hver dag. Styrken angis i enheter som er spesifikke for insulin glargin og er ikke det samme som IE eller enhetene til andre insulinanaloger. Insulin glargin kan også gis sammen med perorale antidiabetika ved type-2 diabetes. Omstilling fra andre insuliner til insulin glargin: Ved omstilling fra insulin med middels eller lang virkningstid kan det være nødvendig å endre basalinsulindose samt justere dose og tidspunkt for annen antidiabetisk behandling. Ved overgang fra NPH-insulin 2 ganger daglig, bør daglig dose av basalinsulin reduseres med 20-30 % de første ukene for å redusere risikoen for hypoglykemi om natten og tidlig om morgenen. Nøye metabolsk kontroll anbefales ved omstilling og i de påfølgende ukene. Med bedret metabolsk kontroll og påfølgende økt insulinfølsomhet kan ytterligere dosejustering bli nødvendig. Ved høy insulindose pga. antistoffer mot humaninsulin kan bedret insulinrespons sees med insulin glargin. Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Insulinbehovet vil kunne være redusert. Nedsatt nyrefunksjon: Insulinbehovet vil kunne være redusert. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt er vist for ungdom og barn ≥2 år. Det er ikke gjort studier hos barn <2 år. Eldre (≥65 år): En tiltagende forverring av nyrefunksjonen vil kunne lede til en jevn nedgang i insulinbehovet. Tilberedning: Bruk kun klare, fargeløse oppløsninger med vannlignende konsistens uten synlige partikler. Frosset preparat skal ikke brukes. Skal ikke blandes med annet insulin. Abasaglar leveres i KwikPen ferdigfylt penn. Bruksanvisningen følges nøye. Administrering: Injiseres s.c. i abdomen, lår eller deltoid. Skal ikke gis i.v.. Injeksjonssted skal roteres innen et injeksjonsområde. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for innholdsstoffene Forsiktighetsregler: Skal ikke brukes til behandling av diabetisk ketoacidose. Ved utilstrekkelig glukosekontroll, eller ved tendens til hyper- eller hypoglykemiske episoder, må pasientens oppfølgning av det foreskrevne behandlingsopplegget, injeksjonssted og korrekt injeksjonsteknikk, samt alle andre relevante faktorer vurderes før dosejustering overveies. Særlig varsomhet hos pasienter der hypoglykemi kan ha spesiell klinisk betydning og der varselsymptomene på hypoglykemi er redusert. Overføring til ny insulintype eller nytt insulinmerke krever grundig medisinsk oppfølging. Forandring i styrke, merke, type, opprinnelse og/eller produksjonsmetode kan føre til behov for dosejustering. Den lange virketiden av s.c. insulin glargin kan forsinke bedringen etter hypoglykemi. Hjertesvikt er rapportert ved samtidig bruk av pioglitazon og insulin, spesielt hos pasienter med risikofaktorer. Hvis denne kombinasjonen brukes, bør pasienten observeres mht. symptomer på hjertesvikt, vektøkning og ødem, og pioglitazon seponeres ved forverring. Interaksjoner: For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevanteinteraksjoner, se A10A E04 Legemidler som kan gi økt risiko for hypoglykemi: Perorale antidiabetika, ACE-hemmere, disopyramid, fibrater, fluoksetin, MAO-hemmere, pentoksyfyllin, propoksyfen, salisylater, somatostatinanaloger og sulfonamidantibiotika. Legemidler som kan redusere den blodsukkersenkende virkningen: Kortikosteroider, danazol, diazoksid, diuretika, glukagon, isoniazid, østrogener og progestogener, fenotiazinderivater, somatropin, sympatomimetika, tyreoideahormoner, atypiske antipsykotika samt proteasehemmere. Betablokkere, klonidin, litiumsalter eller alkohol kan enten potensere eller svekke insulinets blodsukkersenkende virkning. Pentamidin kan gi hypoglykemi som i noen tilfeller etterfølges av hyperglykemi. Under påvirkning av sympatolytiske legemidler, f.eks. betablokkere, klonidin, guanetidin og reserpin, kan tegnene på adrenerg motregulering svekkes eller utebli. Graviditet, amming og fertilitet: Graviditet: Bruk kan vurderes under graviditet. Nøye glukosekontroll er viktig. Insulinbehovet kan falle i første trimester og stiger normalt igjen i andre og tredje trimester. Umiddelbart etter fødselen faller insulinbehovet raskt. Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Metabolske effekter hos diende barn er ikke forventet. Det kan være nødvendig å justere insulindose og diett. Fertilitet: Dyrestudier indikerer ikke direkte skadelige effekter. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Endokrine: Hypoglykemi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hud: Lipodystrofi, som oftest lipohypertrofi (ved gjentatt injeksjon på samme sted). Reaksjoner på injeksjonsstedet (rødme, smerte, kløe, utslett, hevelse eller inflammasjon) går vanligvis over i løpet av et par dager/uker. Erfaring indikerer at pasienter <18 år har høyere frekvens av reaksjoner og smerte på injeksjonsstedet enn pasienter > 18 år. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Lipoatrofi. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Immunsystemet: Allergi. Straksallergiske reaksjoner (hudreaksjoner, angioødem, bronkospasme, hypotensjon, sjokk), kan være livstruende. Antistoffdannelse, som kan nødvendiggjøre justering av insulindosen. Øye: Nedsatt syn, retinopati. En markert endring i blodglukosekontrollen kan gi forbigående synssvekkelse pga. midlertidig endring i linsens turgiditet og brytningsindeks. Intensivert insulinbehandling med plutselig bedring i blodsukkerkontroll kan gi temporær forverring av diabetesretinopati. Natriumretensjon og ødem, spesielt ved intensivert insulinbehandling etter tidligere dårlig metabolsk kontroll. Svært sjeldne (<1/10 000): Muskel-skjelettsystemet: Myalgi. Nevrologiske: Smaksforstyrrelse. Overdosering/Forgiftning: Symptomer: Alvorlig og iblant langvarig og livstruende hypoglykemi. Behandling: Milde tilfeller: Oralt inntak av karbohydrater. Ev. justering av dose, matinntak eller fysisk aktivitet. Alvorlige episoder med koma, kramper eller nevrologisk svekkelse: Glukagon i.m./s.c. eller konsentrert glukose i.v. Fortsatt karbohydrattilførsel og observasjon kan bli nødvendig fordi hypoglykemi kan opptre på nytt etter tilsynelatende klinisk bedring. Se Giftinformasjonens anbefalinger A10A. Egenskaper: Klassifisering: Insulinanalog, langtidsvirkende. Biotilsvarende legemiddel. Virkningsmekanisme: Blodsukkersenkende ved å stimulere perifert glukoseopptak, særlig i skjelettmuskulatur og fettvev, og hemming av glukoseproduksjonen i lever. Hemmer lipolyse i fettceller, hemmer proteolyse og øker proteinsyntesen. Absorpsjon: Langsom og forlenget sammenlignet med humant NPH-insulin. Foreligger oppløst ved lav pH. Den sure oppløsningen nøytraliseres etter s.c. injeksjon, og det dannes mikroutfellinger som kontinuerlig frigjør små mengder insulin glargin. Dette gir en jevn, flat og forutsigbar konsentrasjons-/tidsprofil med forlenget virkningstid. Steady state etter 2-4 dager. Halveringstid: sammenlignbar med humaninsulin ved administrering i.v. Metabolisme: Raskt etter s.c. injeksjon til 2 aktive metabolitter, hvorav den ene er hovedsubstans i plasma og gir trolig i hovedsak effekten. Eksponeringen øker med gitt dose. Oppbevaring og holdbarhet: Før bruk: Oppbevares i kjøleskap (2 °C – 8 °C) i ytteremballasjen. Skal ikke fryses. Etter anbrudd: Inntil 28 dager i romtemperatur (<30°C). Ikke i kjøleskap. Abasaglar, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt penn: Styrke: 100 enheter/ml: Pakning: 5x3ml (ferdigfylt penn, KwikPen) Varenr: 197480. Pris: 534,50 kr. R.gr.2 C Pris: 534,50 kr. Refusjon: A10AE04_1 Pris per: 05.05.2016. Basert på SPC godkjent av SLV: 21.05.2015 NOABA00016 Eli Lilly Norge A.S, Innspurten 15, Postboks 6090 Etterstad, 0601 Oslo Tlf: 22 88 18 00, Faks: 22 88 18 50, www.lilly.no måtte fra 1.januar 2016 ha etablert KAD enten solo eller sammen med andre nabokommuner. Av 428 kommuner i Norge søkte 361 kommuner om tilskudd fra 2012- juni 2015. En analyse utført av UiO finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet v/ Akuttutvalget, viser at innføring av KAD har ført til en innleggelsesnedgang i sykehus på knapt 2 % for pasienter over 80 år. Kan man mene at det er tilstrekkelig, og/eller ser man for seg at prosentandelen vil øke? Det var og er hovedsakelig også tenkt at spesialister i allmennmedisin skulle ha ansvar for behandling av pasienter innlagt KAD, men i det siste har det dukket opp utlysninger hvor man søker etter spesialister i indremedisin, og da kan man vel kanskje lure på om det er hensiktsmessig med et slikt kommunalt tilbud. Spørsmålet er om kommunene er klar til å ta på seg oppgaven samt stille med de ressursene som kreves for å forvalte dette på en tilfredsstillende måte, og som samfunnet er tjent med på lang sikt. Praksiskonsulentordningen ( PKO ). Her er det litt varierende resultat i forhold til hvordan ordningen fungerer, men det totale bildet viser at det er et ønske om en godt fungerende samarbeids- og konfereringsarena også utenom akutthenvisningsprosessen. Legeforeningen har en veileder for praksiskonsulentordningen fra 2014, som kan være verdt å lese seg igjennom. Så skal vi som leger i spesialisthelsetjenesten benytte legene ute i kommunene som våre nye sekretærer ved at vi dikterer hvilke nye blodprøver som skal tas, hvilke nye avdelinger eller undersøkelser som fastlegen bør henvise pasienten til, mens pasienten til tider fremdeles er innlagt, men «ferdig behandlet» i sykehuset? Er det nye måter å organisere tjenesten på, også finansielt, som gjør at vi i sykehuset kunne sørget for en bedre og mer helhetlig pasientutredning mens pasienten allikevel er innlagt? Da kunne kanskje pasientene og pårørende sluppet belastningen med å bli kastet frem og tilbake mellom nivåene i helsetjenesten, av og til uten at de en gang vet hvem som tar ansvar for å sørge for kontrolltimen. For å oppnå en innbyggeropplevd helhetlig helsetjeneste/ pasientens helsetjeneste må vi få samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten til å fungere bedre i tiden fremover. RHFene og kommunene må ha økt fokus på samhandling i kommende innovasjon- og strategiplaner. Personlig mener jeg at spesialisthelsetjenesten, herunder RHFene, må ta på seg et større ansvar for å få det i havn, da spesialisthelsetjenesten innehar utbredt kompetanse. Det vil nok allikevel vanskelig la seg gjøre uten ekstra ressurser til, samt en betydelig innsatsvilje fra, både RHFene og kommunene. Utfra undersøkelsen, synes det i alle fall ikke å stå på viljen til legene. • OVERLEGEN 2-2016 46
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy