OVERLEGEN 2-2016 57 Figuren viser som eksempel åreknuteoperasjoner pr år og 100 000 innbygger. Det er sirka 250 % forskjell mellom boområdene som opererer mest respektive minst. Kommentaren fra kilden1 er: «Relativt stor variasjon som kan skyldes flytende indikasjonsstilling, mangel på retningslinjer og ulik bruk av nyere teknikker. Omfanget varierer også innad i boområdene i de tre observasjonsårene.» Dessverre finnes liknende forskjeller i alle kliniske fag mellom ulike geografier i landet. Forskjeller finnes også lokalt – i hele landet ex: I Sogn og Fjordane, over en 4-årsperiode (2008 – 2012), er det 480 % forskjell i antall tonsillectomier mellom kommunene med lavest og høyeste operasjonsfrekvens. 2Med en slik virkelighet kan turer i Akademos’ park anbefales som en del i en samhandling, der tilnærmingsmåten er: a/ lytte på andre argumenter, b/ kritisk diskusjon og c/ skille sak fra person? Kan spesialtrening i denne attityden ha et verdi for den kliniske hverdagen? Man skulle kunne tro at generelle retningslinjer og anbefalinger er en alternativ løsning til individ- og gruppe- basert akademisk tilnærmingsmåte. Vurderingen og anbefalingen av Prostata Spesifikt Antigen (PSA) er at det ikke skal benyttes som screening hos friske menn, fordi det vil føre til overdiagnostikk og overbehandling. I 2011 hadde 45 % av alle menn over 40 år i Norge tatt prøven og andelen er sikkert høyere nå.2 Siden det er mangel på akademisk tilnærming så finnes det en risiko at før tross av gode produksjonstall så kan produksjonen være skadelig!! Det finnes meninger om at den største utfordringen for medisinen av i dag er å bekjempe pandemien av iatrogent påført lidelse.3 I følge Professor Peter C. Gøtzsche som er leder av the Nordic Cochrane Centre, Rigshospitalet, København er medisinbruk den tredje hyppigste dødsårsaken.4 Er det derved kunmer penger og senger som trengs for å få en bedre helsetjeneste?? Er det kun produksjonstall som er et godt speil av helsetjenestens ytelse? Det virker som vi lever i en tid der alle fag i landet og internasjonalt egentlig har et stort behov for akademisk tilnærming, for å håndtere og være en motvekt til de ulike krefter som påvirker valg i helsetjenesten. Spørsmålet er om de med styringsmuligheter i praksis har tatt seg av dette behovet som noe viktig, ved siden av festtalene?? Eller, er akademiet et hår i suppa? Det er nå klart at man blir autorisert lege i Norge etter grunnutdannelsen. Turnustjeneste er ikke lenger plikt. Det pågår ulike diskusjoner om spesialistutdannelsen. Alle fag har et felles tema: legene skal tidligere ut i produksjon. Helsefabrikkene trenger sine arbeider. Det betyr at noe må bort. Hvorfor ikke fjerne og minske betydningen av aktiviteter som er til «lite nytte» for pasienten som å gjøre forsøk på Glukose-6-fosfatdehydrogenase?? I et fokusert produksjons miljø er ikke diskusjoner eller trening i spørsmålet «hvorfor» av verdi. Det forstyrrer og stjeler tid. Viktig er: Hvor mange har vært på poliklinikken? Hvor mange har blitt operert? Hva koster det? Håndteringen av spørsmålet «hvorfor» er kjernen i en temperaturmåling av om et miljø er akademisk eller ikke. På arbeidsplassen kan «hvorfor» bli håndtert som noe som forstyrrer det som egentlig skal gjøres (produksjon), eller være velkomment som en sikring av kvalitet og utvikling. Akademi bør finnes overalt. Det er til for alle, ikke bare på universitetene. Det er på tide med en generell «Hvorfor-revolusjon» innen medisinen. Hvis nyttige, langvarig produktive arbeidere i en helsefabrikk er det som egentlig trengs, så burde grunnutdannelsen kortes ned radikalt. Det kan la seg gjøre siden dette prinsippet er på plass i Russland, og raskt utdannede «assistant medical officers» har i Afrika like gode resultater ved operasjoner innen gynekologi som spesialister.5 I universitetsverdenen synes vi at det i tillegg til forberedelse til yrkespraksis er behov for trening av andre verdier som ikke bidrar til tall som kan måles i form av produksjon. Dette kan ses i form av akademiske oppgaver som en del av grunnutdannelsen. Ved det universitet som jeg representerer, har man ved en nylig gjennomgang av medisinerstudiet foreslått vitenskapelig kompetanse som et langsgående tema gjennom alle seks år. Universitetene ønsker å tilføre en akademisk tilnærming. Det må jo ikke være sånn at det kartet som finnes innen universitetsverden ikke stemmer med det kliniske terrenget. Det vil si at akademi bør være forenlig med den helsetjenesten som ytes, og bør være en viktig faktor i det kraftfelt av ulike påvirkningsfaktorer som fører til beslutninger om helsetjenesten. Mitt inntrykk er dessverre at de leger som er ambisiøse og ønsker å påvirke helsetjenesten, hekter seg i første omgang på organisatorisk administrasjon eller går arm-iarm med kommersielle krefter. Akademisk merittering virker av en merkelig grunn ikke å føre til åpne dører til påvirkning av helseaktiviteter. En helsetjeneste uten innebygget kritisk granskning trenger ikke overraskende masse penger. Det akademiske prinsippet må nødvendigvis være viktig hvis legene skal ha noe å si i ulike typer av samhandling. Det er der vi har vår plattform. Vi bør ha holdningen uten at vi må. Vi bør ha holdningen fordi vi vil. Vi bør ha holdningen for å ha en bra og trivelig jobb. Vi bør ha holdningen uten å ha et firma bak oss. Vi bør ha holdningen for å nå en god samhandling. Vi bør ha holdningen for kunne tilby våre pasienter en høy kvalitet på helsetjenesten. Akademiet bør ha en avgjørende rolle i det store samhandlings spillet!! • 1 http://www.helse-nord.no/skde/helseatlas/ 2 https://statistikk.samhandlingsbarometeret.no/webview/ 3 Des Spence: Bad medicine: modern medicine. BMJ 2012;344:e2346 4 Peter C: Gøtzsche: Deadly medicines and organised crime. How big pharma has corrupted healthcare. Radcliffe Publishing, St Mark’s House, Shepherdess Walk, London, N17LH, United Kingdom 5 Pereira C, Bugalho A, Bergström S, Vaz F, Coitro M. A comparative study of caesarean deliveries by assistant medical officers and obstetricians in Mozambique. Brit J Obst Gyn 1996; 103: 508 – 512
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy