OVERLEGEN 2-2016 59 En byråkrat som har fått stol og skrivebord, vil klare å utfylle kontortiden fra ni til fire uten vanskelighet, og uten hensyn til hva han/hun virkelig har å gjøre. Viruset angriper hjernen på en slik måte at ingen oppgave er så liten at den ikke kan bli stor nok når lunchpauser og møter kommer til. Enhver sak kan utfylles med mange skriv og formularer, og mange kopier kan bli tatt av hvert skriv. Kopieringsmaskinen er derfor et sikkert diagnostisk tegn som viser at virus er i nærheden. 2. Det annet hovedtrekk ved sykdommen er, ifølge Parkinson, at enhver som lider av Byråkra-titis ønsker å bli sjef over minst to andre. På den måte brer smitten seg eksponensielt, d v s en byråkrat må ha to assistenter, dette blir til tre byråkrater, tre byråkrater blir ni byråkrater, o s v, jevnfør stigningen i antall stillinger ved Rikshospitalets administrasjon de senere år. Peter har også oppdaget at innenfor et slikt system tenderer enhver til å stige oppover i byråkratiet inntil han når det inkompetente nivå. På ethvert trinn hvor byråkraten er kompetent og dyktig, vil han nemlig utføre sitt arbeid brukbart og få gode attester. Derved avanserer han til nye stillinger inntil han når opp til et nivå som han ikke lenger behersker, og der blir man så værende resten av sykdomstiden – stresset, deprimert, sur og ubrukelig. Figur 1 viser hvorledes Kjell Aukrust oppfatter en ordinær pasient i en god fase av sykdom-men. Som man ser er byråkraten avbildet i sitt kontor, omgitt av en stor mengde papir. Sykdommen kan imidlertid av og til gå inn i en akutt krise, og Kjell Aukrust har også tegnet dette, vist i figur 2: Collage av en statsfunksjonær med alle rettigheter. Slike kriser kan lett føre til alkoholmisbruk, noe Aukrust har et åpent øye for. En av sykdommens samfunnsmessige virkninger er beskrevet av Storm Pedersen i figur 3, hvor man ser en typisk situasjon i et samfunn preget av byråkratitis. Hovedpoenget er at ingen henvendelser kommer til det riktige sted, nye skjemaer må fylles ut, og enhver forespørsel sendes videre til annen instans. Ingen tør eller vil ta ansvar. Et annet vesentlig poeng ved sykdommen Byråkratitis er at pasienten ikke lenger tør stole på sin egen avgjørelse, men må forlange at alle saker fremlegges i form av utfyllte skjemaer i minst seks eksemplarer. Slike skjemaer kan så sirkulere i papirhaugen, og Oslo kommune har en egen avdeling som tar seg av resirkulering av papir. Et annet viktig symptom ligger i at når en komité av Byråkratitispasienter skriver en innstil-ling, så er denne tykk og fyldig, men intetsigende. Selve systemet kunne jo bli ødelagt hvis man kom med radikale forslag! Som når det gjelder alle andre sykdommer, har de som er angrepet av Byråkratitis stiftet sin egen pasientforening, for å hevde sine rettigheter og for å bli fullt akseptert i samfunnet. Denne foreningen har allerede tusener av medlemmer, og har formulert en rekke slagord som bl a er publisert i Time i november 1976. En del av disse skal siteres her: «Nar en byråkrat gjør en fei!, og fortsetter å gjøre den, blir feilen regjeringens nye politikk». «Man må alltid huske at frihet fra handling er det filosofiske grunnlag for ethvert skapende byråkrati». «De virkelige byråkrater fremstår sjelden åpenlyst, de ansetter andre til å gjøre arbeidet. Den som slik må gjøre arbeidet, kalles for konsulent». «Ved å studere et problem lenge nok, vil det ofte forsvinne av seg selv». «Byråkrater foran-drer aldri kursen, de bare justerer kompasset». Papirtigrene belaster helsebudjettet En kan spørre seg om helsevesenet, som i de nordiske land stort sett er statsinstitusjoner, lider av Byråkratitis. Etter mitt skjøn finnes det symptomer på byrakratitis hos alle, vi sitter i komiteer, er på møter, produserer skriv. Jeg er selv sterkt angrepet, og skjelver i stemmen når jeg dikterer dette. Helsevesenet selv er dessverre meget sterkt angrepet. Som eksempel kan jeg nevnte at pro-fesssor dr med Erik Kåss i Aftenposten 1/4 – 82 har en artikkel med overskriften «Papirtigrene belaster helsebudsjettet». Han påpeker der at den dårlige offentlige økonomi med krav om innsparinger, har ledet til at helsetjenesten er blitt en vare som kan kjøpes og selges. Dette har igjen ledet til at man har fatt en ny stand bestående av «helsegrosserere», og denne stand øker og øker med planleggingssjefer, fylkeshelsesjefer, sykehussjefer, administrasjonssjefer, sjefs-leger, og en vrimmel av konsulenter. Disse har naturligvis alle sine kontorer. Det regnes og kalkuleres, skjemaer lages, brev skrives, og i den administrative runddans dras også sykehusene og deres personale inn. Disse blir brikker som flyttes og helsetjenesten blir dyrere og dy-rere med økende antall administrative mellommenn. Når det skal spares er det ingen som snakker om utgiftene til det administra- tive apparat. Tvert imot, innsparingene selv administreres med komiteer, og helseinstitusjonene må øke sin admiKURIOSA Derved avanserer han til nye stillinger inntil han når opp til et nivå som han ikke lenger behersker, og der blir man så værende resten av sykdomstiden – stresset, deprimert, sur og ubrukelig. Figur 1 viser hvorledes Kjell Aukrust oppfatter en ordinær pasient i en god fase av sykdommen. Som man ser er byråkraten avbildet i sitt kontor, omgitt av n stor mengde papir. Sykdomm n kan imidlertid av og til gå inn i en akutt krise, o Kjell Aukrust har også tegnet dette, vist i figur 2: Collage av en statsfunksjonær med alle rettigheter. Slike kriser kan lett føre til alkoholmisbruk, noe Aukrust har et åpent øye for. En av sykdommens samfunnsmessige virkninger er beskrevet av Storm Pedersen i figur 3, hvor man ser en typisk situasjon i et sa funn preget av byråkratitis. Hovedpoenget er at ingen henvendelser kommer til det rik ige sted, nye skjem er må fylles ut, og enhver fo espørsel sendes vider til annen instans. I tør eller v ta ansvar. Et annet vesentlig poeng ved sykdommen Byråkratitis er at pasienten ikke lenger tør stole på sin egen avgjørelse, men må forlange at alle saker fremlegges i form av utfyllte skjemaer i minst seks eksemplarer. Slike skjemaer kan så sirkulere i papirhaugen, og Oslo kommune har en egen avdeling som tar seg av resirkulering av papir. Et annet viktig symptom ligg r i at år en komité av B råkrat tispasie er skriver en innstilling, så er denne tykk og fyldi , men intetsig nde. Selve systemet kunne jo bli ødelagt hvis man ko med radikale forslag! Som når det gjelder alle andre sykdommer, har de som er angrepet av Byråkratitis stiftet sin egen pasientforening, for å hevde sine rettigheter og for å bli fullt akseptert i samfunnet. Denne foreningen har allerede tusener av medlemmer, og har formulert en rekke slagord som bl a er publisert i Time i november 1976. En del av disse skal siter s her: «Na en byråkra gj n fei!, g fortsetter å gjør den, blir feilen regj ringens nye politikk». «Man må alltid huske at frihet fra handling er det filosofiske grunnlag for ethvert skapende byråkrati». «De virkelige byråkrater fremstår sjelden åpenlyst, de ansetter andre til å gjøre arbeidet. Den som slik må gjøre arbeidet, kalles for konsulent». «Ved å studere et problem lenge nok, vil det Papirtigrene belaster helsebudjettet En kan spørre seg om helsevesenet, som i de nordiske land stort sett er statsinstitusjoner, lider av Byråkratitis. Etter mitt skjøn finnes det symptomer på byrakratitis hos alle, vi sitter i komiteer, er på møter, produserer skriv. Jeg er selv sterkt an repet, og sk elv r i stemmen nå jeg dikterer dette. Helseve net selv er dessverre meget sterkt angrepet. Som eksempel kan jeg nevnte at professsor dr med Erik Kåss i Aftenposten 1/4–82 har en artikkel med overskriften «Papirtigrene belaster helsebudsjettet». Han påpeker der at den dårlige offentlige økonomi med krav om innsparinger, har ledet til at helsetjenesten er blitt en vare som kan kjøpes og selges. Dette har igjen ledet til at man har fatt en ny stand bestående av «helsegrosserere», og denne stand øker og øker med planleggingssjefer, fylkeshelsesjefer, syke ussj fer, administ asjonssjefer, sjefsleger, og en vrimmel av konsule ter. Diss har naturligvis alle sine kontor r. Det regnes og kalkuleres, skjemaer lages, brev skrives, og i den administrative runddans dras også sykehusene og deres personale inn. Disse blir brikker som flyttes og helsetjenesten blir dyrere og dyrere med økende antall administrative mellommenn. Når det skal spares er det ingen som snakker om utgiftene til det administrative apparat. Tvert imot, innsparingene selv administreres med komiteer, og lseinstitusjonene må øke sin administrasjo for å finn ut hvor og hvorledes det skal spares. Alle grupper må sitte i mø r, og timeverkene går. Den administrative del av h lsevesenet har nå klart å bygge opp et administrasjonsapparat som driver seg selv uavhengig av de opprinnelige oppgaver. Det foreslås nu også en sterk utbygning av den såkalte helsetjenesteforskning, som skal fortelle oss andre hvorledes ting bør gjøres, selvsagt av en administrasjon som selv ikke behøver å gjøre tingene. La oss slutte med å sitere: «Det skal bygges opp en stab av administrative forskere – ny papirtigre om lever av og for p pirer, og som skal belas e den stadig mindre del av vart helsebudsjet som gar direkte til helse ppgav r. Dette er i tråd med alt annet som gjøres, sa jeg tviler ikke på at det blir iverksatt». Sperreballong En av de farligste bivirkninger av byråkratitis, er at den inspirerer til pseudologi. Det vil si at det administrative apparat blir seg selv nok; og fungerer som et system som bare har minimal relasjon til virkelighetens verden. Byråkratiet er ofte som de såkalte sperreballonger som vi så rundt London telles at en amerikansk soldat med hjemlengsel skal ha sagt til en kollega idet de sto og så på alle disse sperreballongene: «Why not cut these wires and let the island sink?». Av og til føler man d t samme overfor byråkratiet. Pseudologi n fører da til t de som er ansatt i byråkratiet ikke lenger tenker på den funksjon de skal tjene, men bare på sine egne arbeidsplasser. Således ser vi f eks at lærerstandens representanter i Norge forlanger opprettholdelse av samtlige arbeidsplasser i skolen, til tross for at det er åpenbart for enhver at elevtallet vil synke drastisk. Slik er hele det offentlige fylt av «vested interest» og man ser administrative stillinger besatt med folk som ikke har noe kjennskap til de arbeidsplasser de skal administrere, folk som selv ikke forsker har høye tillitsverv i forskernes fagforening, o s v. P litikerne sier ting som ikke stemmer med virkeligheten. I 1976 uttalte den daværende statsminister i Norge at han prinsipielt var av den mening at regjeringen bør være så liten som mulig. Omtrent samtidig opprettet han et nytt oljedepartement, som nu har langt over 100 stillinger. Enkelte samfunnsforskere mener at bivirkningene av Byråkratitis er ennu mer alvorlige. Således mener Hannah Arendt at Byråkratitis faktisk øker faren for voldsFigur 1. Pasient med byråkratitis i rolig fase av sykdommen. Etter velvillig tillatelse fra Kjell Aukrust. Figur 1. Pasient ed byråkratitis i rolig fase av sykdommen. Etter velvillig ti latelse fra Kjell Aukrust. SOMMERLEKTYRE
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy