OVERLEGEN 2-2016 68 Den danske filosofen Knud E. Løgstrup skrev i sin tid at vi er født inn i verden med en tillit til at verden er god og forutsigbar. Kanskje kunne vi ikke ha overlevd som art uten denne naturgitte tryggheten fra fødselen av(1). Så blir tilliten «vingeklippet» i større eller mindre grad underveis i livet, både for oss som enkeltmennesker og som samfunn. Helge Skirbekk og Harald Grimen ga i 2012 ut boka «Tillit i Norge»(2), en gjennomgang av bl.a. den historiske og politiske bakgrunnen for at vi i her i landet har bevart en større grad av tillit til hverandre og til samfunnsinstitusjoner enn det mennesker i mange andre deler av verden erfarer at de kan ha for tiden. Men de to-tre siste 10-årene har det skjedd alvorlige endringer i store deler av samfunnet vårt, noe som truer den norske tilliten. Stikkord: Modernisering av offentlig sektor, eller på engelsk New Public Management (NPM). Rune Slagstads bok «De nasjonale strateger»(3) fra 2001 er verdt et fornyet studium for å forsøke å forstå hvordan vi som nasjon har kunnet havne i det uføret vi nå står midt oppe i, og da spesielt nettopp i offentlig sektor. Yrkesutøvere bl.a. i politiet, i undervisningssektoren, i NAV og i helsevesenet har synliggjort i media at vi er på feil kurs når vi forsøker å late som om vår solidariske, skattebetalte velferdsstat uten videre kan omdefineres til et marked. Et kategorimistak ville filosofen Hans Skjervheim ha kalt dette(4). Og det er ikke til å spøke med. Øystein Fjeldstad (BI) har en klargjørende inndeling av samfunnsinstitusjoner, nemlig de vareproduserende verdikjedene, de problemløsende verdi- verkstedene og de formidlende verdinettverkene. Offentlig sektor består ikke av bedrifter for en lineær produksjon av varer for salg i et marked. I stedet er det snakk om mer sirkulære, fagtunge, problemløsende institusjoner som relaterer seg til mennesker som det primære oppdraget. Altså verdiverksteder og ikke verdikjeder. Omgjøringen av sykehus til helsefore- tak i 2002 foregikk, som kjent, i rekord- fart og uten en vanlig, forventet og påkrevet demokratisk behandling av forslaget til omorganisering av spesialisthelsetjenesten(5). Og så vet vi hvordan det har gått mange steder i landet: I et marked er det konkurranse. Og konkurrenter kan man jo ikke stole helt på. Derfor må vi ha kontrollregimer, mange kontrollregimer. Videre kreves det en lojalitet (les lydighet) til ledelsen, ikke lenger til pasientene som det primære. For foretakene skal jo tjene penger. Og det fins mange ikke helt ærlige måter å gjøre det på. En mistillit har sneket seg inn i sykehusverdenen. Det er ikke lenger tillit til at fagpersonellet er de som vet hva som skal til for å yte best mulig hjelp til dem som trenger det. Og skulle du som lege erfare at ikke alt er som det burde være i klinikken, og følger den lovpålagte plikten til å si ifra til ledelsen, så er arbeidsmiljølovens paragrafer om beskyttelse av varslere til sørgelig liten hjelp, viser det seg(6). Med mistillit i bunnen Mye er sagt og skrevet om den negative utviklingen vi er vitne til i offentlig sektor i Norge. Helseforetaksreformen har vist seg uegnet for organisering og drift av sykehusene. Noen fenomener er kanskje skjult for de ansvarlige, f.eks. mistillit. Av Eli Berg, dr.med., 1. amanuensis UiO/campus Ahus, tidligere spesialist i allmennmedisin ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy