OVERLEGEN 2-2016 69 Når systemet legger opp til at det ikke lenger er tillit i bunnen mellom helsepersonellet og de styrende ved enkelte sykehus, er vi på ville veier. Å bli fratatt respekten for eget fag, ikke få tid og rom for å gjøre et faglig forsvarlig arbeid med pasienter, ikke få tid til fag- lig fordypning, forskning og kollegialt fellesskap, da bør det lyse mer enn én rød varsellampe. Vi er alle avhengige av å bli sett og verdsatt for å kunne yte maksimalt. Ideologien bak foretaksreformen skjuler bl.a. en forståelse av mennesket som homo oeconomicus, altså at vi primært er opptatt av å karre til oss selv – les lønn og fordeler. Derfor gulrot og pisk som redskaper for styringen av helsetjenesten. Men helsepersonell, som andre ansatte i offentlig sektor, har sin motivasjon gjennom å erfare at de kan gjøre en god jobb for dem de er satt til å tjene. For det er tjenester vi snakker om, ikke produksjon av varer, som nevnt foran. Erna Solberg er ikke på linje med oss i dette, når hun hevder at det ikke er noen prinsipiell forskjell på produksjon av varer og «produksjon» av tjenester. Hva kan, hva bør eller hva må vi gjøre nå? Sigve Bolstad, fagforeningsleder for politiet, har en klar melding: Styret i forbundet advarer politi-kolleger mot å varsle om forhold som strider mot god praksis pga. at det kan gå på helsa løs: http://www.nrk.no/norge/_- vi-vil-ikke-rade-noen-til-a-varsle-lenger-1.12859230. Men om vi holder munn, da har vi jo på sett og vis gitt opp. Da risikerer vi at offentlig sektor kan råtne innenfra. Kanskje en samling av alle fagforeninger i offentlig sektor til et felles fram- støt overfor Stortingets politikere ville være bedre? Kjersti Toppe (SP) og Karin Andersen (SV) har ved flere anledninger oppfordret ansatte i helsetjenesten til å formidle til Stortingspolitikerne at vi er på vei inn i en blind- gate. Det er ting som tyder på at de fleste på Tinget antakelig har fått NPM- tenkningen inn under huden så til de grader at de ikke reflekterer over hvilket kategorimistak dette er. Bl.a. toer de sine hender – i praksis – ved at Regjering og Storting har overlatt utviklingen i sykehussektoren til mer eller mindre ufaglærte foretaksstyrer. Politikerne vet rett og slett ikke hva som foregår på grunnplanet i velferdstjenestene våre. Denne rutsjebanen utforbakke mot mulig krise løses ikke med privatisering. Vi kan lære av Skottland. De har gått motsatt vei. I tiden 1999-2004 omorganisert de sykehusene over til en statlig forvaltning, etter å ha opplevd hvordan foretaksmodellen hadde gitt mange av de negative konsekvensene vi ser her i Norge nå. I ettertid har skottene erfart hvordan helsepersonellet har fått tilbake stolthet og engasjement. Dødeligheten for pasienter i sykehus har gått ned, det samme har antallet sykehusinfeksjoner. Likeså sykemeldinger blant ansatte. Skottene har skrellet ned på antallet rapporteringer til seks (kvalitative) indikatorer, mot tidligere 100 (kvantitative) osv. osv. Helseministeren fortalte oss (en gruppe nordmenn) da vi besøkte dem i 2013 at de styrte de 14 helsedistriktene (felles styrer for sykehus og primærhelsetjenesten) gjennom tillit og uten konkurranse, innsatsstyrt finansiering og inntjening som målsetting(7). Og viktig: skottene holder helsebudsjettene hvert år. En av de nordmennene som på 1980-90-tallet ivret for markedstilpasning av offentlig sektor var Tormod Hermansen. I 2009 sa han til avisa Klassekampen: «Når man forsøker å lage markeder der det ikke er grunnlag for det, fungerer dette dårlig. Da blir det både ekstrakostnader og mer byråkrati. Innen helsesektoren ser vi at disse markedstilpasningene fungerer dårlig. Vi bør tenke forfra igjen og avvikle helseforetakene». Så lykke til i arbeidet med å få våre Stortings-politikere til å ta reelt ansvar for sykehusene våre, og da i samarbeid med befolkningen og helseprofesjonene. • (1) Løgstrup KE. Den etiske fordring. Oslo: J.W.Cappelens Forlag AS; 2000. (2) Skirbekk H, Grimen H. Tillit i Norge. Oslo: Res Publica; 2014. (3) Slagstad R. De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag; 2001. (4) Skjervheim H. Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug. Idé og tanke; 2001. (5) Saastad A. Feil medisin. Oslo: Kagge forlag; 2013. (6) Berg E. HOLD MUNN ELLER GÅ! Makt og avmakt i helsevesenet. Oslo: Emilia; 2015. (7) E ilertsen R. Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen. Oslo: For Velferdsstaten / De Facto; 2013. Foto: E. Stenberg
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy