Overlegen nr. 2 - 2017

OVERLEGEN 2-2017 30 Og etter å ha fulgt ventelistediskusjonen i noen år melder det seg en viss resignasjon. Er det ikke mulig å få dette bedre til? Svaret er kanskje nei. Med flere forklaringer. Den viktigste er nok at metodikken er uegnet. Politikerne ønsker å dele ut rettigheter til behandling. Og måle tid til de nås. Det høres i utgangspunktet greit ut. Men bildet kompliseres av at behandling ikke er en velavgrenset og veldefinert størrelse. Dessuten er det mange som ikke skal ha behandling. Men kun utredning. Vi forsøker altså å presse inn ulike størrelser i en felles form. Det skaper problemer. Det andre store problemet er å blande inn politikk inn i målingene. Valgløftene er kortere ventetid. Dette materialiseres gjerne i kreativ bokføring. Fenomenet er en variant av Goodharts lov; «when a measure becomes a target, it ceases to be a good measure». De siste årene har ministre og helseledere feiret en kraftig nedgang i vente- tid, antall ventende og fristbrudd. Men samtidig har det skjedd endringer i registreringspraksis som svekker sammenligningsgrunnlaget. Hvordan går det så egentlig med ventetid? Det gir ikke rapporten noe veldig godt svar på. Til tross for at det burde være mulig å finne plass. Men det dokumenteres såpass alvorlige forhold at direktoratet tilråder å endre loven. For den fungerer ikke. Det viktigste først; med sykehusenes praksis har du som pasient ikke reell rett til behandling. Selv om det er dette du venter på. For 98 % (!) tas av venteliste allerede ved første besøk i sykehuset. Loven praktiseres feil, du får ikke rett til behandling, men Helsedirektoratets rapport om ventelister; Hvi skrider ventelistehåndteringen saa langsomt frem? Av Christian Grimsgaard, nestleder Of ›› I en omstendelig og detaljrik, men likevel tilslørende rapport, kan man mellom linjene lese at rettighetslovgivningen og ventelistehåndteringen sletts ikke fungerer. Man kan også lese ut av rapporten at direktoratet må leve under et betydelig politisk press.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy