OVERLEGEN 2-2017 49 Legeforeningen mottar jevnlig henvendelser om hvilke retningslinjer arbeidsgiver er forpliktet på ved ansettelser. Henvendelsene gjelder både søknadsprosessen og selve avgjør- elsen om hvem som skal tilsettes. Spørsmålene kommer fra leger som har søkt en stilling, fra tillitsvalgte som er involvert i prosessen og fra lege-ledere som skal være med å ta beslutningene. Det korte svaret er at arbeidsgiver er forpliktet til å følge det såkalte kvalifikasjonsprinsippet. Dette er et ulovfestet prinsipp som innebærer at den best kvalifiserte søkeren til en ledig stilling skal tilsettes. Prinsippet har lovs rang og gjelder i offentlig sektor, inkludert helseforetakene. At prinsippet er ulovfestet rett, innebærer at det er utviklet gjennom domstolenes rettskapende virksomhet. Kvalifikasjonsprinsippet gjelder ikke for private arbeidsgivere. Hensynene bak prinsippet Det rettslige utgangspunktet er at ansettelser hører inn under arbeidsgivers styringsrett. Denne styringsretten er ofte definert som retten til å ansette og å si opp arbeidstakere, samt lede og kontrollere arbeidet. Styringsretten er ikke fri, men begrenses blant annet av lover og kollektive og individuelle avtaler. Kvalifikasjonsprinsippet – i egenskap av å ha lovs rang – blir da en begrensning i arbeidsgivers styringsrett. Det er altså ikke mulig for arbeidsgiver fritt å velge hvem de vil ansette. Hensynet til fellesskapet Prinsippet er begrunnet med at lønnen en offentlig ansatt mottar, er en del av samfunnets midler. Ved å ansette den best kvalifiserte kandidaten, får felleskapet mest igjen for midlene som er stilt til rådighet for den aktuelle stillingen. Prinsippet innebærer også at ansettelsesprosesser i offentlige instanser skal være preget av rettferdighet, saklighet og likebehandling, og slik styrke den allmenne tilliten til forvaltningens upartiskhet og nøytralitet. På denne måten ivaretas samfunnets behov for at den best kvalifiserte søkeren ansettes. Private arbeidsgivere vil naturlig nok også være opptatt av å ansette den best kvalifiserte, men den grunnleggende forskjellen er at private rettssubjekter selv rår over sine egne midler, og derfor ikke er forpliktet på å følge kvalifikasjonsprinsippet. Men heller ikke private arbeidsgivere vil stå helt fritt ved ansettelser, de vil for eksempel være underlagt likestillingslovens regler om forbud mot diskriminering. De tre sentrale kriteriene Den typiske henvendelsen til Legeforeningen ved ansettelser gjelder leger som mener de er forbigått i søknadsprosessen. De har fått vite at en annen søker er tilsatt, og mener at de i stedet skulle ha fått jobben, fordi de har lenger erfaring eller på annenmåte anser seg for å være bedre egnet til stillingen. Her er vi ved kjernen av kvalifikasjonsprinsippet: Hvordan skal arbeidsgiver avgjøre hvem som er den best kvalifiserte? På bakgrunn av omfattende praksis fra domstolene og Sivilombudsmannen blir innholdet i kvalifikasjonsprinsippet ofte uttrykt på følgende måte: «Vurderingen av hvem som er best kvalifisert tar utgangspunkt i de kvalifika- sjonskravene som er angitt i utlysningsteksten, samt eventuelle lov- og avtalefestede krav. Øvrige sentrale momenter i vurderingen er utdanning, praksis og personlig skikkethet.» Egnethet ofte avgjørende De tre kriteriene som her nevnes – utdanning, praksis og personlig skikkethet (egnethet) – har ulik karakter. Av Jan Eikeland, juridisk rådgiver i Overlegeforeningen Hvilke momenter kan arbeidsgiver vektlegge når de skal ansette leger i sykehusene? Og hvilke saksbehandlingskrav må de følge? Den best kvalifiserte ›› Foto: Sturlason Har du spørsmål du ønsker besvart i bladet, send en mail til redaktør arild.egge@ous-hf.no
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy