OVERLEGEN 2-2018 3 At sentrale ledere ved noen helseforetak har våget ytre seg om budsjettene gir kanskje grunn til optimisme? Terje Varberg som styreleder i Helse Vest, Herlof Nilssen som direktør i samme og Nils Kvernmo, nå avgått direktør for St. Olavs Hospital, har tonet flagg i diskusjonen om helsebudsjetter. De sier at rammene ikke harmonerer med oppgavene, kort og greit. Det er egentlig litt oppsiktsvekkende at så sentrale lederskikkelser nå bekrefter det som over lang tid har kommet fra «dypet» i foretakene. Hittil har beklagelsene over stramme budsjetter fra fagfolk blitt møtt av politikere og myndighet med at vi bare må «finne en annen måte å løse oppgavene på» - for budsjettet er en absolutt størrelse som ikke er til diskusjon. Det har vært stille fra våre ledere, forståelig nok, som har klatret opp på en styreleder- eller direktørstol. Deres mandat er klart og lojalitet til oppgaven naturgitt. Da er det gledelig å få medhold fra den kanten – vi har altså ikke vært helt på jordet? Det er grunn til å anerkjenne sivilt mot hos dem som stikker haken frem på den måten – det er på sin plass med honnør til hver den som i sin direktørstol gir uttrykk for det, - når man oppriktig ser at oppgavene ikke kan løses innenfor rammene som gis. Det tar tid å oppnå forståelse for at det faktisk er et misforhold, og senere oppnå justering av rammen. Det går imidlertid ganske sikkert raskere dersom RHF-enes øverste ledere ikke forblir tause, men også kommer på arenaen; så lenge vi på gulvet klager alene, er vi bare endringsuvillige - uten innsikt i de nødvendige endringene som ligger foran oss og er bare opptatt av «vårt eget». Respekten for budsjett og rammer skal være vår første plikt – det er den katekismus vi må terpe. Den religiøse allegori er valgt, fordi det oppleves som om selve budsjettoppfyllelsen har fått en dogmatisk karakter. Likt et presteskap forholder helseledelsen seg med større letthet tro til et budsjett for dets egets skyld, enn menighetslemmene (les helsearbeiderne) som gripes av anfektelser i møtet med virkeligheten. Noen ganger er det botsøvelser og veiledning som skal til – andre ganger er det faktisk på tide å gå tilbake til «grunnteksten» for å finne tilbake til den opprinnelige meningen – virksomhetens ide. Det var ikke først og fremst å «komme i mål med budsjettet» – et forslag til hvordan inntekter og utgifter vil forholde seg kommende år – men å yte befolkningen den best mulige helsetjeneste og å utvikle denne med kvalitet og sikkerhet for øyet kontinuerlig. Nå kommer budsjettet først – det kan bekreftes ved at budsjettunderskudd regelmessig får medføre investeringsstopp midt i året med utsettelse av nødvendige anskaffelser - man går på akkord både med sikkerhet og kvalitet på budsjettets alter. Kolleger og andre som jobber direkte med pasienter vet at det er sant. Fag trumfes av budsjett – enda man ellers snakker om «Visjon for virksomheten» og «Etisk forankring»; i disse heter det ikke i noe foretak at «Økonomi kommer foran alt» – det skulle tatt seg ut. Vi feiret Luther i 2017 – som kom i anfektelser over sine foresattes kremmerånd – og opptok intense studier i sitt klosterkammer i Wittenberg. Disse munnet ut i en «klarhet» og reformulering av kloster og kirkeliv gjennom Reformasjonen. Det skulle ikke være nødvendig med rystelser av slike historiske dimensjoner – men, hvor er vår Augustinermunk? Luthers opprør fikk kraft til sin formaning om ny retning, fordi det allerede var opprør på gang i tiden – den forutsetningen synes også å være tilstede i vår sektor. Han var selv klerikal og ønsket primært å bevare sin institusjon, men da han ikke ble møtt med den forståelse han forventet – var det «Glowes off» - og reformasjonen var et faktum. Hvem tar oppgaven blant våre helseledere? Varberg, Nilsen og Kvernmo er jo allerede i siget. • Kjære kolleger
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy