OVERLEGEN 2-2018 44 I forrige nummer av Overlegen skrev jeg om viktigheten av at en nasjonal standard for spesialistkompetanse opprettholdes. Prosedyrelister med minimumskrav til antall repetisjoner og obligatoriske nasjonale kurs er i denne sammenheng sentrale virkemidler for svært mange spesialiteter. Innlegget ble skrevet før forskriften med læringsmål for del 2 og del 3 ble vedtatt og var preget en forsiktig optimisme basert på at fagpersoner i Helsedirektoratet og Legeforeningen egentlig er enige om hvordan dette bør være. Det ble foreslått å innføre et læringsmål som krever at «den til en hver tid gjeldende prosedyrelisten for spesialiteten må være oppfylt». En slik indirekte forskriftsfesting ville vært en elegant måte å løse utfordringen med å forskriftsfeste prosedyrekravene uten å måtte revidere selve forskriften (et omfattende arbeid) hver gang fagutviklingen i en spesialitet tilsier endrede krav. Men kort tid før forskriften ble vedtatt, ble dette læringsmålet fjernet i de mange spesialitetene som var tiltenkt en slik løsning. Spesialistgodkjenning uten obligatoriske prosedyrelister og kurs representerer en alvorlig overkjøring av spesialitetskomitéenes faglige vurderinger. De kirurgiske fagmiljøene har samlet seg bak et opprop som er sendt helseminister Bent Høie. Der krever de at kvalitetssikringen med prosedyrelister opprettholdes og foreslår indirekte forskriftsfesting som beskrevet over. Men det er ikke bare de kirurgiske miljøene som er helt avhengige av prosedyrelister for å sikre en oppnådd minimumskompetanse ved godkjenning. Mange andre fagområder er også prosedyretunge, som for eksempel anestesi, kardiologi, patologi - her kan mange spesialiteter nevnes. Helsemyndighetene sier dette er en tillitsreform og at vi får prøve ut det som er vedtatt før forskriften endres. Men fagmiljøene mangler tro på at dette vil fungere. I så fall vil Helsedirektoratets spesialiststempel miste tillit fordi godkjenningen gir for lite informasjon om hva legen egentlig kan. Flere har tatt til orde for at de fagmedisinske foreningene i så fall må lage sin egen godkjenningsordning der prosedyreliste og kurs er med i vurderingsgrunnlaget. Mistillit til spesialistkompetanse oppnådd ved andre helseforetak kan forsterke tendensen til å ansette «sine egne», dvs spesialister en har utdannet selv. Dette vil være en uønsket utvikling fordi vi trenger mer, ikke mindre, interaksjon og kompetanseutveksling mellom fagmiljøene i Norge. Fagmiljøene i alle helseforetakene arbeider nå med å konkretisere lærings- aktiviteter som er egnet for å nå lærings- målene. Aktivitetene skal si noe om hva LIS skal gjøre i praksis med spesifisering av omfang eller arbeidsmengde, kursets navn eller type prosedyre med minimum antall repetisjoner der det er relevant. FaMe De 45 fagmedisinske foreningene utgjør en av Legeforeningens 3 akser, (lokalforeningene og yrkesforeningene er de 2 andre aksene) og de er representert i Landsstyret med 20 representanter. Denne gruppen kalles FaMe-gruppen. Leder av FaMe-gruppen og en fagmedisinsk forening skriver innlegg i hvert nummer. Av leder i FaMe Cecilie Risøe ›› Kjære kolleger Til kamp for prosedyrelister og obligatoriske kurs
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy