OVERLEGEN 2-2018 9 omtalt; at med økende rikdom øker andelen som brukes til helse. De fattigste landene bruker ganske få prosent av bruttonasjonalproduktet. Andelen øker med økende velstandsnivå. På toppen troner USA, hvor nær 17 prosent går til helseformål. Når helse betraktes som en vare opptrer helsetjenesten altså som et «luksusgode», i økonomiske termer, med en inntektselastisitet som er større enn 1. Budsjettandelen øker når realinntekten øker. Men er helse et typisk luksusgode? Altså noe vi ønsker mer av med økende rikdom, og som kan strupes når tidene er magrere? Forklaringen er nok ikke så enkel. Med økende velstand kan prisene på helsetjenester øke mer enn prisen på andre varer, som drivstoff eller korn. Og vi får altså mindre varer for den samme summen. Forklaringen på økt andel med økende velstand er altså ikke utelukkende at helse er luksusvarer, men mer sammensatt. I Norge er vårt generelle lønnsnivå særlig høyt, og vi kunne derfor vente at Norge plasserer seg helt på toppen i forbruk, målt som andel av BNP. Men sånn er det ikke. Tvert i mot er andelen avsatt til helse lavere i Norge enn en skulle vente med vårt velstandsnivå, også når inntektene fra oljesektoren holdes utenfor. I denne sammenhengen er Norge en outlier. Vi har altså ikke tatt oss luksuriøse friheter med velstanden, men driver faktisk en sterkere rasjonering på helsetjenester enn de gjør i sammenlignbare land (se figur 1). Målt i rene penger dreier det seg om et avvik på flere titalls milliarder årlig . Framskrivninger, framføringer og forutsetninger Det har vært nyttig å blande seg inn i diskusjonen om helse og nasjonaløkonomi, og vi har egentlig oppnådd mye. Trolig bør vi ikke bare interessere oss for kostnader eller andel av BNP, men hvilke volum vi tar oss råd til. Et annet område vi bør sette under lupen er de mange framskrivningene vi blir forelagt i ulike sammenhenger. Et eksempel er Produktivitetskommisjonens scenarier om utviklingen av offentlig velferd og helsetjenesten. Kommisjonens rapport har bidratt til et dystert fremtidsbilde for norsk økonomi. Med henvisning til deres beregninger blir vi forespeilet 60 prosent skatt i fremtiden. Men framskrivninger er ikke annet enn fremføringer av et sett med forutsetninger. Produktivitetskommisjonens valgte forutsetninger er høyst diskutable. For helse- og omsorgssektoren legger kommisjonen til grunn at «standardheving» vil øke ressursinnsatsen – til hver enkelt innbygger – med en prosent årlig. Fremført i 45 år, og med renters rente, gir dette en økning i ressursinnsats på 56 %. Til hver enkelt av oss. Det fremskrives altså til et helt annet tjenestenivå. Med slike forutsetninger for regnestykket er det ikke underlig at skattebyrden varsles å øke vesentlig. Et mer sannsynlig scenario er nok at ressursinnsatsen – per innbygger – til helse- og omsorgstjenester ikke vil øke i det uendelige, men styres av vår samlede ressurssituasjon, kjøpekraft og betalingsvillighet. Slik situasjonen langt på vei har vært frem til nå. • Inntekt per innbygger (per capita BNP) og helseutgifter justert for inntektsnivået i landet (% av BNP). Valuta: EUR. Data for perioden 2005-2015. Kilde: OECD og Eurostat. Fra Menon Economics rapport Bruker vi for mye på helse? Menon publikasjon nr.6 2017 Framskrivning r, fra fø inger og foru setninger.. Det har vært nyttig å blande seg inn i diskusjonen om helse og nasjonaløkonomi, og vi har egentlig oppnådd mye. Trolig bør vi ikke bare interessere oss for kostnader eller andel av BNP, men hvilke volum vi tar oss rå til. Et annet område vi bør sette u der lupe er d mange framskrivningene vi blir forelagt i ulike sammenhenger. Et eksempel er produktivitetskommisjonens scenarier om utviklingen av offentlig velferd og helsetjenesten. Kommisjonens rapport har bidrat til et dyst t fremtidsbilde for norsk økon mi. Med henvisning til deres beregninger blir vi forespeilet 60 prosent skatt i fremtiden. Men framskrivninger er ikke annet enn fremføringer av et sett med forutsetninger. Produktivitetskommisjonens valgte forutsetninger er høyst diskutable. For helse- og omsorgssektoren legger kommisjonen til grunn at «standardheving» vil øke ressursinnsats n – til hver enkelt innbygger – med n prosent årlig. Fremført i 45 år, og med renters rente, gir dette en økning i ressursinnsats på 56 %. Til hv r enkelt av oss. Det fremskrives altså til et helt annet tjenestenivå. Med slike forutsetninger for regnestykket er det ikk underlig at skatteby den varsles å øke vese tlig. Et mer sannsynlig scenario er nok at ressursinnsatsen – per innbygger – til helse- og omsorgstjenester ikke vil øke i det uendelige, men styres av vår samlede ressurssituasjon, kjøpekraft og betalingsvillighet. Slik situasjonen langt på vei har vært frem til nå. Inntekt per innbygger (per capita BNP) og helseutgifter justert for inntektsnivået i landet (% av BNP). Valuta: EUR. Data for perioden 2005-2015. Kilde: OECD og Eurostat. Fra Menon Economics rapport Bruker vi for mye på helse? Menon publikasjon nr. 6 2017 Referanse: Morgan, D., M. Gmeinder and J. Wilkens (2017), «An OECD analysis of health spending in Norway», OECD Health Working Papers, No. 91, OECD Publishing, Paris, http:// dx.doi.org/10.1787/63302bbf-en Figur 1
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy