Overlegen nr. 2 - 2019

OVERLEGEN 2-2019 28 klinikkene og avdelingene å prioritere forskning når det ikke gir tilsvarende økonomisk uttelling som klinisk drift. Følgene er at eierskap og tid som man tidligere hadde til forskning og utviklingsarbeid forvitrer og i stor grad begrenses til eksternt finansiert opp- dragsaktivitet. Dugnadsånden og handlingsrommet til å kunne initiere nysgjerrighetsdrevet forskning og kvalitetssikringsarbeid reduseres. Det er en kjent mekanisme at aktivi- teten følger ressursene. For å sikre at også forskning prioriteres opp ved universitetssykehusene - i samarbeid med universitetene - bør innsatsfinan- siering omfatte alle de lovpålagte opp- gavene. Ansvaret for oppgavene ligger fast, men de øremerkede midlene som tidligere lå i universitetsklinikktilskud- det, er borte. Midlene styres over til innsatsfinansiert klinisk virksomhet, og virker konserverende fordi klinikkene ikke lenger har incitament for å avsette tid til forskning og utviklingsarbeid. Et skjerpet og ensidig fokus på klinisk produksjon vil raskt gå på bekostning av utvikling og fornying. Over tid vil kvalitet og omstillingsevne i helsetjen­ esten bli dårligere. Klinikkens evne til å sette premisser og påvirke utviklingen vil svekkes. Tilsvarende vil det være vanskelig å finne ressurser til sam- handling med andre sektorer. Det er åpenbart uheldig, fordi det vil svekke omstilling blant annet innen utvikling av digitalisering, pasientlogistikk og medisinsk teknologi. Målet om at helsetilbudet skal være det samme uavhengig av hvor i landet man bor, utfordres av regionale for- skjeller i hvordan helseforetakene forholder seg forskning og utviklings- arbeid. Et eksempel er regional ulikhet i håndtering av kombinerte stillinger mellom helsesektoren og universitetene. Et annet er bruken av fordypningsstil- linger, såkalte D-stillinger. Det er også grunn til å anta at det er forskjeller i hvordan helseforetakene prioriterer tid til forskning. Slik bør det ikke være og vi må finne nye og bedre måter å styrke samarbeidet mellom sektorene på. Det vil på sikt bidra til helsetjen­ ester som både er av høyere kvalitet, mer bærekraftige og i større grad uavhengig av geografi. Under det regionale samarbeids­ organet for utdanning, forskning og innovasjon i Midt-Norge planlegger vi i år å utlyse et virkemiddel kalt Clinical Academic Groups – CAG. Dette er tungt inspirert av tilsvarende ordning ved Greater Copenhagen Health Scien- ce Partners og Kings Health Partners i London. Målet er å styrke faglig sam- handling mellom sektorene om kunn- skapsutvikling med relevans og effekt for helsetjenestene. En drømmesøknad vil være en samling av kompetente miljøer ved universiteter, høyskoler og helseforetak i regionen, som adresserer en godt definert klinisk problemstilling. Den forskningsmessige tilnærmingen bør være bred og tverrfaglig, med et translasjonsperspektiv som bringer kunnskap fra laboratoriet over til praktisk anvendelse. Spørsmålet er om det finnes tid og overskudd i klinikken til å samle seg om et slikt samhand- lingsprosjekt. Tittelen på denne artikkelen spiller på Gabriel García Márques sin roman Kjærlighet i koleraens tid (Gyldendal 1989). Det er for så vidt et søkt poeng, men det viser til betydningen av å holde fast i drømmen selv når det butter imot. I romanen handler det forholdet mellom Florentino og Fermina. I vår sammenheng om forholdet mellom sykehuset og univer- sitetet. Begge blir fattigere uten den andre. For å sitere fra romanen: «…sann kjærlighet kan overleve alt til og med i en tid fylt med sykdom og elendighet». • TEMASIDER FORSKNING Illustrasjonsbilde Shutterstock