Overlegen nr. 2 - 2020

JUS FOR LEGER : OVERLEGEN 2-2020 33 Dette betyr ikke at lovgivningen ikke også åpner for at oppgaver gjøres på delegasjon der det enkelte personell selv ikke har kvalifikasjonene. Dette kan være særlig aktuelt i nød- og krise- situasjoner som for eksempel pande- mihånderingen, der personellknapphet kan gi behov for slike tiltak. Et tenkt eksempel er håndtering av respirator for en sykepleier uten spesialutdanning i intensivsykepleie. I slike tilfeller er det naturligvis avgjørende at legen har anledning til å ha tilstrekkelig kontroll med både opplæring og instruksjon/ supervisjon med arbeidet som gjøres. Oppgaveoverføringer som ikke ivaretar dette vil raskt være i strid med lovens krav til faglig forsvarlighet. Der det er realitet i at legens oppgaver delegeres vil legen være overordnet ansvarlig for både opplæring, supervisjon av arbeidet og dokumentasjonen. Overleger som opplever at ansvarsforhold konstrueres og at man ikke settes i stand til å vur- dere oppgaver som arbeidsgiver vil «delegere» har selv et ansvar for å på- peke dette overfor ledelsen. Tilsvarende bør overlegen sørge for å dokumentere slike begrensninger i f eks journalnotater man får seg forelagt til godkjenning. På denne måten kan man flytte fokus fra et individansvar for den enkelte lege til et systemansvar for ledelsen. Ledelsen har en plikt til å tilrettelegge for at legens skal kunne oppfylle sine krav etter helsepersonelloven (for eksempel forsvarlig pasientbehandling og dokumentasjonsplikt), jf helseper- sonelloven § 16. Både i spesialisthelse- tjenesteloven (§ 3-2 og i helse- og om- sorgstjenesteloven (§ 5-10) er det stilt systemkrav til virksomhetene om at journal- og informasjonssystemer skal være forsvarlige. Jeg har gjennomgått helsepersonell- nemndas avgjørelser som gjelder over- tredelse av dokumentasjonsplikten. Gjennomgående vurderes det enkelte helsepersonell ut fra rolle og kvalifika- sjoner i pasientbehandlingen. Jeg har ikke funnet eksempler på at man holder legens ansvarlig der sykepleieren har dokumentert mangelfullt. Et interes- sant eksempel er HPN 2013-282 der en avdelingssykepleier hadde gått ut over sitt myndighetsområde og kompetanse som sykepleier. Hun hadde begått en rekke feil i forbindelse med legemiddel- håndtering. Ulike leger hadde vært overordnet ansvarlig for pasientbe- handlingen, men hadde fått mangelfull informasjon. Sykepleieren ble selv holdt ansvarlig, også for brudd på dokumenta- sjonsplikten. Nemnda uttaler: Klageren var den som var nærmest til å sikre at opplysninger fra legevisitt eller forhold knyttet til hennes egne observa- sjoner i forbindelse med kontakt med pasientene på posten ble dokumentert på rett måte. Hun har brutt journalfør­ ingsplikten når hun gjennomgående ikke dokumenterte i pasientenes journaler. Manglende eller mangelfull journalføring fra klagerens side gir i tillegg begrenset mulighet til å etterprøve forsvarligheten av klagerens yrkesutøvelse. Klageren har opplyst at hun skrev ting opp i en bok (legeboka), for eksempel dersom hun seponerte legemidler for en pasient, og at det ble delegert videre til andre å registrere opplysningene. Å skrive informasjonen i en type beskjed- bok eller legevisittbok, som fungerer som et internt kommunikasjonsverktøy, er imidlertid ikke tilstrekkelig til å ivareta journalføringsplikten En personlig refleksjon etter mange år som rådgiver for leger er at man selv frykter å ha mer omfattende juridisk totalansvar enn man faktisk har, her- under for dokumentasjon. Det beste tipset for tvilssituasjoner er å doku- mentere egne bidrag i pasientbehand- lingen, samt gjerne hvilke forhold som er overlatt annet personell og som man derfor ikke har forutsetninger for å ha oversikt over. • Litteratur: Sentrale helserettslige emner, Befring, Kjelland og Syse, Gyldendal, Oslo 2016 Jus for leger, Befring, Høyskoleforlaget, Oslo 2002 Helsepersonelloven med kommentarer, 3. utgave, Fagbokforlaget, Oslo 2010. ©Monet - stock.adobe.com