Overlegen nr. 2 - 2020

OVERLEGEN 2-2020 48 Hvorfor ønsket du å bli leder i Of ? Jeg kom relativt sent med i legeforen­ ingsarbeid. Først etter flere år som overlege ved Ø-N-H avdelingen, Sentralsjukehuset i Rogaland, lot jeg meg overtale til å bli tillitsvalgt. Etter dette økte interessen for organisa- sjonsarbeid, og som hovedtillitsvalgt ble jeg i 1994 bedt om å stille til valg i Of styret. Der fikk jeg 2 interessante og lærerike år med Tone Sparr som inspirerende og dyktig leder. Da Tone gikk av som leder i 1996 var planen at Hans Petter Aarseth skulle bli ny leder. Han ble imidlertid valgt til president i Legeforeningen det året, og en måtte derfor finne ny kandidat til leder­ vervet. Jeg ble bedt om å stille, og etter en viss nøling svarte jeg ja, og ble valgt. Hvilken sak brant du mest for som leder? På den tid jeg var leder hadde det i lengre tid bygget seg opp en økende misnøye og frustrasjon angående over- legers lønns- og arbeidsforhold. Utvik- lingen hadde skapt økende forskjeller mellom spesialister i sykehus og spesi- alister i privat praksis. Noe som gjorde at ferdige spesialister søkte seg bort fra sykehusene, og gikk over i privat praksis. Dette førte til svekket rekrut- tering til overlegestillinger ved syke- hus, spesielt i en del laboratoriefag. En del av disse stillingene ble etter hvert dekket av utenlandske spesialister. Vi i Of-styret var derfor opptatt av hvordan vi kunne få til bedring i lønns- og arbeidsforhold for overlegene. Likeså ønsket vi å finne ut hvordan forholdene for utenlandske overleger var i de for- skjellige sykehus. Hva er du mest stolt over å ha oppnådd i din tid? Det er ikke riktig å svare på hva jeg har oppnådd som leder. Det var hele tiden et lagarbeid med hele styret i Of. Sam- arbeid med andre deler av Legefore- ningen, først og fremst sentralstyret, var avgjørende for resultatene. Det var en stor lettelse og glede at lønnsoppgjøret i 1996 førte til et skikkelig lønnshopp, og en merkbar bedring av arbeidsforholdene for over- legene. Dette kom etter en temmelig spent situasjon der en lønnskonflikt så vidt ble unngått. I tiden like før det endelige lønnsoppgjøret var det stor uro rundt i landet. En del overleger sa opp sine avtaler om forlenget overtid. Arbeidsgiver mente at slike oppsigelser var i strid med lov og avtaler, og stevnet Legeforeningen for arbeidsretten, men uten å vinne fram. Hva rakk du ikke å bli ferdig med i din periode? Of gikk i denne perioden inn for å opp- heve det såkalte 10/10-92 vedtaket som begrenset mulighetene for leger å drive privat praksis. Vi gikk inn for at det kunne opprettes kombinerte stillinger der overleger kunne drive en viss privat praksis ved siden av overlegestillingen. Tanken var at dette ville kunne bedre rekrutteringen, og hjelpe til å beholde spesialistene i sykehusene. Hva synes du om utviklingen i Of etter din tid? Jeg synes at Of er blitt en mer «tung» aktør i Den norske legeforening. Lederen av Of er nå, så vidt jeg forstår, heltidsengasjert i denne jobben. Of kan dermed lettere delta og gjøre sitt syn gjeldende på alle områder som er aktuelle for vår yrkesgruppe. Vårt tids- skrift «Overlegen» er blitt et flott og spennende medium som har vist seg å gi interessante og nødvendige innlegg og opplysninger på mange forskjellige områder. Hva er dine tanker om foretaksreformen? Foretaksmodellen organiserer helse­ vesenet på en måte som favner mer enn det enkelte sykehus og det enkelte fylke. Dette kan nok være nødvendig. Samtidig legger den mye vekt på den økonomiske siden av sykehusdriften, og den preges av overdrevet krav om kontroll og dokumentasjon. Våre øverste helseledere må ikke glemme at den aller viktigste oppgaven for våre syke- hus er behandling og pleie av dem som er syke. De må kunne ha tillit til at helsepersonellet gjør dette på en god og samvittighetsfull måte. Hva er viktig for Of i årene som kommer? Det har alltid vært en viktig sak for Of å ivareta legenes ledelsesansvar ved sykehusavdelingene. Denne oppgaven kan synes å ha blitt litt nedprioritert de siste årene? Of må fortsatt kjempe for at legen er lederen der pasienter undersøkes og behandles. Lederopp­ gaven må organiseres slik at ikke arbeidstiden går med til møter og administrasjon av personale og økonomi. Utviklingen innen medisin og medisinsk teknologi går stadig fortere. For Of er det derfor viktig å sikre medlemmenes rett til nødvendig opplæring og etterutdannelse innen sine områder. Of må kjempe for et godt offentlig helsevesen med tilstrekkelig kapasitet og den beste kompetanse for å dekke befolkningens behov. Vi må unngå å få et helsevesen som prioriterer enkelte grupper ut fra andre kriterier enn de medisinske. • Olav Mjølsnes Olav Mjølsnes 77 år Tidsperiode som Of-leder: Leder av styret i Of: 1996 – 1997 Andre sentrale verv i Legeforeningen: Styremedlem i Of: 1994 – 1995 Medlem i Sentralstyre : 1996 – 1997 Pensjonist fra 2008, med deltids­ stilling ved Hørselsentralen fram til 2018 Hva gjør du nå? Heltidspensjonist fra 2018 ODD J. FRISVOLD – RASMUS SVIHUS – ROLF SCHØYEN – TONE SPARR – OLAV MJØLSNES – EINAR S.