Overlegen nr. 2 - 2021

OVERLEGEN 2-2021 22 TEMA - BEREDSKAP ›› A rtikkelen bygger på et foredrag jeg holdt på et webinar i Regionutvalg Midt-Norge den 25 mars i år. La meg straks legge til side noen viktige problemstillinger. Norge er et av de land som har lykkes best hvis kriteriet er antall døde av covid-19 per innbygger. Dødsfall er harde ende- punkter og en av de viktigste evalue- ringsparametre vi kan bruke. Hvis vi bruker total dødelighet i 2020 sommåle- stokk, finer vi ingen overdødelighet. Hvis vi sammenligner den negative effekten på økonomien av nedsteng- ningen skiller Norges seg ikke vesentlig ut fra Sverige som har ført en noe annen smittevernpolitikk. Selv om vi på mange måter har lykkes godt, er det ingen grunn til å avslutte skrivingen nå. Gitt en så alvorlig, stor og omfatt­ ende helsekrise bør vi absolutt ta oss litt tid til refleksjon og kanskje et skråblikk eller to. Den 26 februar 2020 fikk vi vårt første covid-19 tilfelle. Allerede uken etterpå var det klart at det var knapt med smittevernutstyr og helseminister Høie ba norsk industri om å «trø til». Det skjedde og alle som tok tak med en gang fortjener takk. Smittevernutstyr er billig og enkelt å lage. Var den offent­ lige planen og strategien for å håndtere en pandemi at noen andre måtte «trø til» eller hadde våre myndigheter plan- lagt hvorledes tilstrekkelig mengde av noe så grunnleggende som smittevern- utstyr skulle sikres? «Norge burde visst at dette var noe som kunne inntreffe i dette århundret. Nå må vi jobbe med å bygge beredskapslagre og styrke oss for framtida,» sa Arbeiderpartiet leder Jonar Gahr Støre. I et læringsperspektiv representerer Støre «Norge» i like stor grad som Solberg og de fleste andre politikere. Spørsmålet blir ikke hvilket parti «som har skylden», men heller hvorfor endte vi i en mangelsituasjon hvor ingen - hverken før eller etter - har ønsket vi skulle ende? La oss bruke smittevernutstyr som et kasus. Beredskap er å være forberedt til innsats for å møte uventede kritiske situasjoner. Smittevernutstyr er enkelt og billig sammenlignet med respiratorer, infrastruktur og personell. Spørsmålet blir da hvor mye slikt utstyr vi bør ha på lager og hvorledes vi bør organisere etterforsyningen? Hvor mye smitte- vernutstyr vi hadde var på det aktuelle tidspunkt er ikke kjent da myndighet­ ene ikke ønsket å gå ut med tall. Det var med andre ord åpenbart at vi hadde kritisk mangel på smittevernutstyr og hemmelighold av detaljene omkring dette ble valgt som en hensiktsmessig strategi. I pandemiplanene sto det at «I enhver helsetjeneste, … skal personalet ha tilgang på beskyttelsesutstyr» og som ansatt har man forskriftsfestet rett på slikt utstyr i utførelsen av arbeidet. Da mangelsituasjonen ble påtrengende opplevet vi at norsk håndsprit fra Polen ble stoppet av polske myndigheter og at vogntog med smittevernutstyr ble stoppet av Sverige på Svinesund. … og Norge vedtok forskrift med forbud mot eksport fra landet. «Enhver er selg selv nærmest» er et mange tusen år gam- melt ordtak og når det gjelder smitte- vernutstyr skiller vi oss ikke fra andre land. Hvorfor vi hadde en pandemi- plan som ikke tok inn over seg at denne to tusen år gamle erkjennelsen fortsatt er like aktuell. Å forutsette i pandemiplanen at verdens- markedet skulle fungere som normal i en pandemi, er i overkant naivt, selv i Norge. … Men det var der vi var. Begrepet lærende organisasjon er et begrep som de fleste organisasjoner ønsker å smykke seg med. Den forrige pandemien traff oss da WHO erklærte at svineinfluensa var en pandemi den 11 juni 2009. Den gangen lærte man nok til at mye «… verneutstyr (masker, drakter, munn- bind mm). [og] … ytterligere 11 millioner munnbind kjøpt inn.» Fem år senere satt Helsedirektoratet med « et stort lager av munnbind som gikk i oppløs- ning» fordi utstyret ikke hadde vært rullert. Løsningen var å kaste utstyret og stenge beredskapslageret. Lær­ dommen fra forrige pandemi varte i fem - 5 - år. Vi kan konkludere med at de som har ansvaret for helsebered- skap ikke kan smykke seg med å være Skråblikk på koronapandemien Helsetjenesten som virksomhet og helse som fag har - på en måte som få av oss har opplevet tidligere - vært i begivenhetenes fokus siden pandemien kom. Noen refleksjoner omkring hvorledes vi har håndtert pandemien er på sin plass. Det er ikke etterpåklokskapen som er metoden jeg vil anvende som verktøy, men jeg vil forsøke å drøfte hva vi absolutt kunne - og kanskje burde - ha tenkt før pandemien traff oss i fjor. Av Jan Sommerfelt- Pettersen, kontreadmiral, lege Jan Sommerfelt-Pettersen er lege fra Universitetet i Bergen i 1984. Han har jobbet mesteparten av sin karriere i Forsvaret og opprettholdt sin kliniske kompetanse i allmennpraksis samtidig. Han har vært sjef for Saniteten i Sjøfor- svaret i 13 år. I over 15 år har han sittet i sentrale posisjoner i helsesamarbeidet i NATO. Karrieren i Forsvaret ble avslut- tet som kontreadmiral og sjef for Sani- teten i Forsvaret i 2018. Han har også vært assisterende fylkeslege og er spesi- alist i samfunnsmedisin. Sommer- felt-Pettersen er nå spesialrådgiver i Helse-Bergen og arbeider med helsebe- redskap.