Overlegen nr. 2 - 2021

JUS FOR LEGER : Om nye metoder, forsvarlighet og pasientrettigheter Systemet for Nye metoder ble lovfestet i 2019. Før denne tid var dette systemet, med Beslutningsforum «på toppen» utviklet som en uformell og uregulert prioriteringsmekanisme uten direkte forankring i lov og forskrift. Ordningen hadde møtt mye kritikk, både fordi den manglet en demokratisk forankring i lov, at den bestemte over store verdier og behandlingsmulig­ heter uten klageadgang og at den hadde for stor avstand til utviklingen i fagmiljøene og deres oppfatning av behov og behandlingsmuligheter. Lovreguleringen var nærmest en ren formalisering av den ordningen som allerede eksisterte og endret derfor i liten grad grunnlaget for den kritikk den hadde blitt til del. Av Lars Duvaland, Avdelingsdirektør, Jus og Arbeidsliv, Dnlf ›› OVERLEGEN 2-2021 72 Retten til nødvendig helsehjelp Retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten var ikke en del av det opprinnelige forslaget til pasientrettighetslov i 1999. Det ble tatt inn i forbindelse med stortingsbehand- lingen, til tross for departementets fraråding. Departementet mente den gang at rettighetsfesting ikke burde innføres fordi: Mangel på presisjon kan være et problem for den enkelte som søker å få sin rett. Men det kan også være et betydelig problem i forhold til å holde styring på kostnadene innen helsevese- net. Det er derfor grunn til å anta at en rettighetsfesting på grunn av manglende presise kriterier vil kunne ha klare vridningseffekter til fordel for sterke grupper. Stortingsflertallet presset likevel gjen- nom en lovregulering. Det ble en for- siktig start, med flere begrensninger bygget inn i loven. Det var et tydelig forbehold i loven om at rettigheten gjaldt innen de grenser kapasiteten satt. Dette «kapasitetsforbeholdet» var kontroversielt fra første stund. Retten til nødvendig helsehjelp fra spesialist- helsetjenesten ble kalt en «papirrettig- het» av professor Asbjørn Kjønstad. PÅ bakgrunn av kritikken ble kapasi- tetsforbeholdet fjernet av Bondevik II i 2003. Da ble det innført individuell fristfastsetting, samt en subsidiær rett til å få oppfylt retten privat eller i ut- landet ved fristbrudd. En annen begrensning var skillet mellom «rettighetspasienter» og «ikke- rettighetspasienter». Dette skillet ble fjernet i 2013. Om denne endringen skrev departementet i forarbeidene: Vurderingen av om en pasient har rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste blir dermed sammenfallende med den helse- faglige vurderingen av behov for helse- hjelp. Det vil si at dersom en helsefaglig vurdering tilsier at pasienten har behov for spesialisthelsetjeneste, skal helseper- sonellet også tildele vedkommende pasi- ent en rett til helsehjelp uten å måtte foreta en vurdering av om behovet er stort nok til å oppfylle visse juridiske vilkår for å få en rett, slik det kreves i dag. Det vil innebære en betydelig for­ enkling for det helsepersonellet som foretar disse vurderingene daglig. Lovreguleringen av nye metoder Den nye lovreguleringen er dels tatt inn i spesialisthelsetjenesteloven og dels i pasient- og brukerrettighets­ loven. Slik er det skapt en kobling mellom organiseringen og pasientens rett til nødvendig helsehjelp. I pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b ble følgende tilføyelse gjort: Retten til nødvendig helsehjelp gjelder de tjenestene som spesialisthelsetjen­ esten har ansvaret for å yte og finansiere, jf. spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-1 a og 4-4. Bestemmelsen henviser til de beslut- ninger som tas av systemet for Nye metoder. Formålet med denne ordningen er å ta stilling til hvilke metoder som skal tas i bruk i den norske helsetjen­ esten. Formålet med ordningen er både å ta stilling til den faglige forsvarlig­ heten og å foreta en prioriterings­ vurdering av nytte mot kostnad, en